Gjengen bak Mongoland: Pia Tjelta, Kristoffer Joner, Silje Salomonsen og Arild Østin Ommundsen
Foto: Ole Andreas Bø / NRK

Parterapi i Mongoland

Det blir ikke uten konflikter når Kristoffer Joner og Pia Tjelta tar opp igjen forholdet.

Filmen «Mongoland» traff norske kinogjengere i hjertet på starten av 2000-tallet.

Den handler om en vennegjeng i 20-åra som ikke vil bli voksne. Dialogen var naturlig kul og på stavangerdialekt, filmen føltes som noe helt nytt.

Og den endra livet til de som lagde den.

– Jeg hadde gitt opp å holde på en jobb. Levde litt fra dag til dag, var bartender. Men telefonen begynte virkelig å ringe etter «Mongoland», sier skuespiller Kristoffer Joner.

Plakat Mongoland

UTEN STØTTE. Produksjonen fikk opprinnelig avslag fra Norsk filminstitutt, som mente dette ikke lignet en film.

Dedikerte fans ser den fortsatt hvert år i desember, den er en romantisk julefilm. For noen kan det virke som galskap å tukle med kultstatusen.

Men det er det de gjør. «Mongoland 2» er i startgropa.

Mongo da og nå

For å ta det med én gang: Det er ikke helt greit å si mongo i 2020.

Det påpeker datteren min hver gang jeg nevner saken jeg skriver på. Om at jeg dro til Stavanger fordi Mongoland-gjengen lager en oppfølger, og jeg har en del spørsmål. Hva er det som driver dem? Ble livet slik de drømte om i tjueårene? Hvordan takler de midtlivskrisa?

Okay jeg sier ikke alt dette til datteren min, hun er 10 år. (Men hun har fått høre en del ganger at det var buss for nattog på vei til Stavanger. Er det egentlig lov?)

Skuespiller Silje Salomonsen var med i første Mongoland, og forteller om arbeidet med oppfølgeren. Finansieringa er ikke i boks, men dugnadsånden og en følelse av å kjempe i utkanten av norsk filmbransje er levende til stede her.

– Vi er i idéfasen. «Mongoland 2» handler om det å ha forsøkt å leve valgene sine. Resultatet vil være veldig forskjellig i ulike liv, sier Silje.

Arild Østin Ommundsen og Silje Salomonsen

MONGOFAR, MONGOFRUE. Arils Østin Ommundsen skapte «Mongoland» sammen med daværende samboer Gro Elin Hjelle. Nåværende kone Silje Salomonsen spilte i filmen. Nå jobber de sammen med å lage oppfølgeren.

Foto: Ole Andreas Bø

Tilbake til begrepet mongo. De har diskutert om det kan komme flere reaksjoner på det nå, enn den gangen. Regissør Arild Østin Ommundsen fikk noen sinte telefoner på kveldstid for 20 år siden også.

– Vi brukte det fordi det føltes litt mildere enn idiot, liksom. For å skildre en tilstand. Og selv om verden er blitt übermoralsk siden sist, kan jeg ikke bukke helt under for det. Krenkesamfunnet er en av dagens store utfordringer, sier Arild.

(Noen var dessuten begeistret, husker han: «Mora til Pål Jackman (skuespiller i filmen og regissør, red.anm.) jobba med folk som hadde Downs. De var helt i gassen. De ville ha T-skjorter».)

Stillbilde fra Mongoland, Pia Tjelta og Kristoffer Joner

KJEMI. Pia i filmen skulle egentlig bli sammen med bestevennen Vegar, men spenninga mellom henne og Kristoffer gjorde at Arild endret mening litt uti innspillinga: Dette var paret å satse på. De har ikke spilt mot hverandre siden.

Her er flere forskjeller på da og :

Pia Tjelta er ikke et ukjent ansikt med penseltynne øyenbryn, men anerkjent skuespiller med designerkarriere på si.

Kristoffer Joner er ikke bartender, men kanskje det mest karakteristiske filmfjeset vi har i Norge.

Den gang debutant Arild Østin Ommundsen er nå en erfaren regissør, og gift med Silje Salomonsen, som også er blitt regissør. Familiefilmen «Tottori – sommeren vi var alene» går på kino i høst. I den spiller Billie og Vega, de to døtrene deres.

Vennegjengen fra Stavanger som lagde fenomenet «Mongoland», henger ikke lenger på Cementen pub og venter på at livet skal skje.

– Nei, nei, nei. Det der er en myte skapt av media, og litt oss sjøl. Vi var ikke en vennegjeng! Jeg hadde knapt venner på den tida, sier Arild.

Ambisjoner og alkohol

En anmelder kalte den «et mirakel», en annen ga sitt første terningkast 6 til en norsk film.

– Vi hadde ikke bare flaks. Vi hadde ganske store kunstneriske ambisjoner, husker Pia Tjelta.

– Ikke jeg. Jeg hadde 1,8 i promille da jeg sa ja, sier Kristoffer Joner om rollen som, ja, Kristoffer.

«Mongoland» er som virkelighetslitteraturen: Litt vanskelig å si hvor det biologiske mennesket slutter og fiksjonen tar over. Alle i filmen heter det samme som seg sjøl, og «Kristoffer» framstår som en angstfylt type som henger mye på bar og elsker film.

Kristoffer Joner i Mongoland

HISTORISK. Cristopher Walken-parodien Kristoffer sjekker opp Pia med er norsk filmhistorie, mente NRKs daværende filmkritiker Brita Møystad Engseth.

Silje Salomnsen og Vegar Hoel i Mongoland

FRUSTRERT. Silje (Silje Salomonsen) har den smått legendariske replikken «Eg vil bare knulla!» i Mongoland. Det er kjæresten Vegar (Vegar Hoel) hun vil ha, men han er redd for at det er noe galt med ... den. Det løser seg heldigvis til jul.

Vegar Hoel, Pia Tjelta og Kristoffer Joner i Mongoland

CEMENTEN. Cementen pub i Stavanger var sentral både i filmen og for skuespillerne i virkeligheten. Filmen fikk 2,5 millioner i støtte fra AV-fondet for å komme i mål. Da hadde kinoene i de fire største byene gitt visningsgaranti.

Pia i filmen har vært ute og reist i noen måneder og vandrer rundt i byen for å finne igjen kjæresten Kristoffer (dette er før mobil/messenger). Det er lille julaften. Vennegjengen ironiserer over jula, men drar på julefest for å få gratis alkohol. De har kjærlighetsproblemer og sjøltillitskriser.

Nissen dukker opp i noen absurde scener, og som i klassisk julefilm ordner alt seg til slutt:

Det blir snø, og det blir Pia + Kristoffer = sant.

Amanda-juryen i Haugesund ga filmen en spesialpris «som vanligvis går til en klipper eller noe, men så gikk den liksom til oss alle», som Arild sier.

Kristoffer Joner har tenkt mange ganger på det at rollen kom på rett tidspunkt.

– Det var en spesiell opplevelse. Det var en solskinnshistorie som skjedde der.

Mongolandjobben endra veien framover for virkelighetens Kristoffer. Livet i dag ville vært annerledes uten gjengen som ble skapt.

Samtidsruiner

Det er ennå ikke klart når «Mongoland 2» (eller M2, som de innimellom kaller den) går i produksjon. I dag skal de møtes hos produksjonsselskapet for å diskutere hva som skal skje i manus.

Men først, en liten roadtrip.

Silje og Arild plukker meg opp tidlig formiddag, høstsola glitrer i Breiavatnet. Vi skal på befaring til et sted de mener kan sette stemninga i M2:

Alt er over, drømmene lagt på is, nissen har flytta til Sandnes (beklager til alle i Sandnes, men for Stavanger-kulturfolk som dette, er nok det et gi-opp-symbol).

Havanna Sandnes, sørvestlandets feteste badeland på nittitallet, er en ruin.

Og Silje har fått tak i nøklene.

Silje Salomonsen og Arild Østin Ommundsen

REFERANSEFILM. De er inspirert av «The Big Chill»: En amerikansk reunion-klassiker fra 1983 om en gjeng som møtes igjen 15 år etter college, fordi en av vennene har tatt sitt eget liv.

Arild Østin Ommundsen

KONTAKT. – Hadde eg ikkje lagd film så hadde eg ikkje hatt någen venner, pleier Arild og si. – I bryllupet mitt var far genuint overraska over at jeg kjente så mange fine folk. Og det var jo stort sett folk jeg møtte gjennom Mongoland.

Silje Salomonsen og Arild Østin Ommundsen
Romerbadet i Havanna Sandnes
Silje Salomonsen og Arild Østin Ommundsen
Silje Salomonsen og Arild Østin Ommundsen

PÅ BEFARING. Silje Salomonsen og Arild Østin Ommundsen vurderer en mulig location før den kommende «Mongoland»-innspillingen.

– «Mongoland» handla om noen som ikke har tenkt å bli ansvarlige. Stake ut en retning? Njeh. Så går årene. Så er det for sent: Du er blitt det du har blitt, sier Arild.

Han, Silje, de andre her, de har blitt kunstnere og filmstjerner. Hva kan de lære meg og deg om Hverdagene som tårner seg opp? De har jo fulgt drømmen.

Selv ikke det hjelper når nåla vipper mot 50, tydeligvis.

– Jeg hadde kjent på midtlivskrisa en god stund, 'skal jeg drive med dette her', alt sånt. Jeg ville lage manus om de følelsene. Så var det venn og forfatter Johan Harstad som sa ‘det der er jo Mongoland 2’.

Han var lenge skeptisk sjøl. Men så ga det mening likevel, å ta fram igjen de gamle folkene hans, de første filmkarakterene han skapte – de folka som i dag er kona, vennene, kollegene. Han vil si noe om livet nå.

– Kanskje folk trenger det ... jeg trenger det i alle fall. Jeg trenger å tro på noe godt igjen. Jeg trenger å tro på julens magi, på fellesskap!

Arild snakker mens vi knaser rundt i materialer og flis inni det som en gang var et lite stykke Miami i Rogaland.

– Romerbadet her hadde 18-årsgrense, sier Silje.

Silje Salomonsen og Arild Østin Ommundsen i Havanna Sandnes

TRUST US. Film og liv er tett fletta sammen for disse to. De får ofte spørsmål om det kan bli for mye, å være ektepar, foreldre og samarbeidspartnere i film. – Men det er det som er normaltilstanden vår, sånn har vi holdt på i 20 år liksom, sier Arild.

Foto: Ole Andreas Bø

Det lukter mugg og murpuss, det er helt tydelig at festen er ferdig og har vært det ganske lenge.

– Følelsen vi vil inn i er: 'Fikk du det til, i livet?' Det er mulig å fortelle forskjellige versjoner, gjennom Mongoland-karakterene. Perfekte par, ulykkelige drømmer, han rapperen som …

App, app, app. Ikke spoile filmen før scenen er skutt, som det heter.

Den romantiske skilsmissen

Noen timer senere er vi på kontoret hos produksjonsselskapet Chezville. Det ligger i den delen av byen du ville gått til, om du fulgte en hipsterens guide til Stavanger.

Pia kommer med taxi fra flyplassen, boblekåpe, sneakers, trillekoffert. Fra den pakker hun ut kjoler fra egen kolleksjon, gir en ullgenser til Silje («eg turde ikkje ta med kjole, du e likeså ikkje kjoletypen»).

Silje Salomonsen og Pia Tjelta

UTEN FILTER. Pia har drøyt 83.000 følgere på Instagram og deler glimt fra reunion, som her, når Silje har leita fram bokstavene fra originalplakaten. De ble laget i isopor og aluminiumsfolie med fargede juletrelys rundt (lyslenka virker dessverre ikke lenger).

Foto: Ole Andreas Bø

Kristoffer er alltid i nærheten, han blir ropt inn på kontoret, nei han må hentes inn.

Så sitter de der. For å diskutere: Hvordan skal en ny film ta opp tråden fra den romantiske «Mongoland»-slutten? (Klining i et fly mens koret synger «O helga natt» i kabinen.)

Hva skjer nå, 20 år etter?

– Det er klart vi er sammen, konstaterer Pia.

Kristoffer ser skeptisk ut.

– Det fins dager hvor du har lyst til å si til partneren 'i dag elsker jeg deg ikke! Og skulle ønske at du døde i en bilulykke, så jeg slipper å slå opp'. Alle tenker sånn, men du kan jo ikke si det ... men i film så kan vi det, sier Kristoffer.

– Er det fordi du tenker at du er ikke verdig lykke, at du snakker sånn, spør Pia.

Lykke er ikke bærekraftig! Kristoffer nærmest roper.

Jeg gjentar: Skillet mellom karakter og person er nesten umulig å gripe. Pia igjen, nå ytterst på stolen med armene oppe:

– Jeg er enig i at lykke ikke er konstant! Men når vi er blitt så gamle som vi er nå, så vet jeg at en dag kan jeg se på Oddgeir (samboeren i virkeligheten, skuespiller Oddgeir Thune, red.anm.) og tenke 'fåkk ta eg hata tryne ditt'. Og ville hugge hodet av han klokka 12. Elsker han litt igjen i firetida. Og vil ikke ligge med han klokka ni. Skjønner du? Eventuelt vil det, hahaha.

Kristoffer Joner Arild Østin Ommundsen Pia Tjelta Silje Salomonsen alle ler

MOTSETNINGER. Arild mener de svært ulike personlighetene til Kristoffer og Pia er blitt mer tydelige med årene. – Hun er typen som vil si glasset er halvfullt, han vil si, ke då for et glass?

Foto: Ole Andreas Bø

Det er dette regissør og manus-overhode Arild skal lande: Hvordan går det til slutt for «det perfekte paret», de som hadde den sinnssykt romantiske historien som alle heia på, men som er så ulike?

Kristoffer mener det ansvaret nå, «vi er faktisk snart femti», er å vise det vakre i at to mennesker setter hverandre fri. Som han sier, alle her har vært igjennom minst ett samlivsbrudd siden forrige film.

Men kan en romantisk komedie ende i skilsmisse?

– Ja, hvorfor feirer vi ikke skilsmissen? Det er nydelig at to stykker sier til hverandre: 'Hit men ikke lenger! Jeg unner deg å prøve på nytt', sier han.

Kristoffer Joner

Det er et slags mantra hos ham, dette: Enhver forelskelse, er starten på skilsmissen. For mange par holder sammen på grunn av skammen det medfører å skille seg, mener han.

Det er Pia sin tur til å se dypt tvilende ut. Hun kaller seg sjøl romantiker, hun tror på kjærligheten, men det er ikke bare det.

Det er noe med viljen til å jenke seg, jobbe på, prøve å skjønne seg sjøl for å få kjærlighet til å funke – dette har Pia Tjelta drevet med i sitt eget liv.

Dermed finnes disse tingene i voksenutgaven av Mongoland-Pia.

– Det som Pia strever med i manus per – at jeg er så redd for å bli gammel, at det er over, at jeg føler meg som ingen ... det vekker panikk, helt på ordentlig. Jeg kan seriøst ikke se for meg noe verre enn å måtte gå på bar, sjekke opp noen. Et føkkings mareritt, sier hun.

Pia Tjelta

– Skjending av gravfreden

Jeg kontakter Kjetil Lismoen, som har skrevet boka «Mellom hodejegere og nazizombier», om de siste 20 årene i norsk film. Kan han bidra til å sette Mongoland-universet i kontekst?

Han svarer: «Jeg har ingen forventninger til dagens versjon. Men ring meg klokka ett.»

Okei.

– Hva er «Mongoland» i norsk filmhistorie?

– Det var den første uavhengige norske filmen som ble en publikumssuksess, den var laget helt utenfor den etablerte filmbransjen. Den driter i læreboka. Det tror jeg er noe av årsaken til at den var vellykka, sier han.

Han mener filmen fikk betydning langt utover Stavanger.

Alle her har jo jobbet med film siden, alle kan mer … hvorfor skeptisk?

– En oppfølger i dag kommer fra en annen posisjon, de er etablerte filmfolk på en annen måte. Selv om de fortsatt jobber litt på samme kreative, uavhengige måte, som med familiefilmen «Tottori» som kom i år.

Han modererer seg litt.

– Så du kan vel si at jeg er spent på hvordan oppfølgeren blir.

Er kanskje Anne Gunn Halvorsen mer optimistisk? Forfatter, journalist, en av dem i Mongoland-kulten som ser filmen hvert eneste år før jul.

– «Mongoland» er et sånt øyeblikk. Der musikk, skuespill, humor, story, alt det visuelle henger på greip, sier hun.

Hun kommer fra Vikedal i Rogaland, og digget at de kule folka var fra hennes landsdel. Det er fortsatt den eneste filmen hun elsker, sier hun, særlig humoren fortsetter å treffe. Men også for Anne Gunn har det gått 20 år, hun mater yngste datter på 9 måneder mens vi snakker på telefon.

– Hva ønsker du deg av oppfølgeren, da?

Stille. Babylyd.

– Jeg liker Arild Østin Ommundsen veldig godt. Men … jeg skulle så ønske at de lot den være i fred. For meg føles det litt som en skjending av gravfreden. Kan de ikke bare la mirakelet få fortsette å skinne?

Tro, håp og vennetjenester

Arild Østin Ommundsen og Pia Tjelta

OVERGANGSLYSET. Han er perfeksjonist, hun er perfeksjonist. Den gangen Arild ringte og sa «kom hjem Pia, jeg har en rolle til deg i Mongoland», satt hun og gråt i Oslo over å ikke ha fått NRK-jobb i programmet «U» (den jobben fikk Silje). Underveis i innspillinga ble Pia gravid med daværende kjæreste Kyrre Haugen Sydness (han spilte også i filmen). De siste scenene måtte skytes bakfra på grunn av magen.

Foto: Ole Andreas Bø

Sola holder på å gå ned, vi er kjørt ut til Sande, en av de minste Jærstrendene. Skumringens overgangslys forgyller sanddynene, vi har ventet en god stund i bilen på at sola skulle stå lavt nok.

Siden de først var på samme sted (Pia bor vanligvis i Oslo), har Arild og Pia stukket ut i fjæra for å filme litt. Blekgule strå, sand mellom fingrene – og denne gang Pias kjoledesign i hovedrollen.

Silje Salomonsen og Billie Østin

DU MÅ TRO PÅ DET. Billie (7) er sjøl gått inn i filmbransjen, i familiefilmen Tottori som mamma og pappa har regi på. Det fineste Billie vet er alt dette rundt her, himmelen, naturen, og folk.

Foto: Ole Andreas Bø

Datteren Billie springer rundt. Silje holder roen. Hun ser på Pia, venninna, divaen, på avstand.

– Det er så mye med starten og slutten, de er liksom ... midten er alltid det vanskeligste partiet. Både i livet og i historiefortelling, sant.

Silje har fått høre at hun er uambisiøs, eller på casting fått beskjed om at «vi har allerede en med den dialekten».

De siste årene har det å lage film sjøl vært hovedfokus. «Tottori» er så langt sett av 60.000 på kino og høster stadig priser på internasjonale festivaler. Nylig fikk hun koronastipend.

Silje var den som tok til orde for at «Mongoland 2» òg kan romme «ei feiring av midtlivet, med både resignasjonen og gleden ... det er jo nå vi begynner å innse ting».

Billie Østin, Arild Østin Ommundsen, Pia Tjelta, Silje Salomonsen

VENNEHJELP. – Jeg føler meg dritheldig som får overtalt en totalt overkvalifisert venn til å lage en liten motefilm, sier Pia. (Thomas Dybdahl lagde musikken. Bare for å understreke Stavanger-fellesskapet.)

Foto: Ole Andreas Bø

Fotoshoot ferdig. Det som en gang var en myte, ser veldig sant ut: Vennegjeng lager film.

Hvis de skal lære oss noe om livet nå i livets høst som Arild er så glad i å si, er det kanskje noe med dette. Gjør ting sammen med folk du liker. Kanskje lage nye mirakler.

Film > liv

Neste dag er Pia reist videre, inn i Lysefjorden på innspilling av NRK-serien «Lykkeland». Men resten skal ha den tradisjonsrike fredagsbingoen på kontoret i produksjonsselskapet Chezville.

Bingo Chezville med Julia Joner, Håvard xx og Gary Cranner

TRADISJONSRIK FREDAGSBINGO. Produsent Gary Cranner (som spiller rapperen i Mongoland), musikkprodusent Håvard Rosenberg og daglig leder i Chezville Julia Joner (og ja, hun er søstera til Kristoffer).

Kristoffer kommer inn rett etter start, slenger fra seg sekken med treningstøy. Straks bingoen er fortært, er det ut for en sigg.

– Eg e mer av en filmens mann, enn en livets mann, sier Joneren, som de kaller ham her på kontoret.

Med samme håndbevegelse som han kaster sneipen i den brannsikre bøtta, fisker han frem snusen fra dongerijakkelomma.

– Den gangen, for 20 år siden. Jeg var jo bartender, var god på fest, jeg var for så vidt en god bartender også!

Han skifter vekta fra et bein til et annet.

– Plutselig fikk jeg gode ord, oppmerksomhet. Det var jo kjekt, det.

«Mongoland» tok den gryende skuespillerkarrieren fra å være nok et vi-får-se-i-noen-måneder-til-prosjekt, til å bli hele yrkeslivet. Men det er opphold mellom produksjoner, selv for en mye brukt mann som Kristoffer Joner, og han takler ikke å ha fri.

Derfor har han kommet hit til kontoret og Chezville hver dag de siste fem åra, når han ikke er bortreist på innspillinger.

Kristoffer Joner

ALTMULIGMANN. Å ha Joneren hengende rundt i produksjonsselskapet, er litt som å ha Sigrid Undset bosatt på lærerværelset som evig tilgjengelig norskvikar. Navnet hans står på et skilt på døra til kottet: Her sitter praktikanten. Han er med på smått og stort i klipperom, manusarbeid, statistroller, nå sist som mentalpasient i Tottori.

Foto: Ole Andreas Bø

– Jeg foretrekker å bli distrahert. Hvis ikke glir jeg over i andre ting. Det å kunne jobbe, å ha noe å tilby … det er en god følelse. Spesielt i tunge terningkast 3-faser av livet, da er det greit å komme ned her. Det er viktig for meg.

Og snart skal Arild, en av de få folkene han stoler på, og resten av dem som akkurat satt der inne rundt bingobrettene, lage film sammen igjen.

Om en fyr som heter Kristoffer, som nærmer seg femti.

– Gleder du deg?

– Jeg gleder meg aldri, egentlig. Det er alt for skummelt.

Kristoffer Joner og Arild Ø Ommundsen

NOTHING TO SAY. Tvert imot, det blir ikke stille når disse to diskuterer film og/eller ekteskap. Manuset kommer til å endre seg kraftig før «Mongoland 2» ser kinosalens mørke. Når? Planen var premiere 2021. Men med korona ser det ut som 2022 er mer realistisk.

Foto: Ole Andreas Bø

Det har skjedd mye i livet siden de hang på Cementen. Men de er nå her, de holder på.

– Det er ikke sånn at 40 er det nye 20, 40 har alltid vært 40. Og nå er vi snart 50 år, noen av oss over. Det er bare å innse det: Nå har du vært voksen lenge, du skal ikke bli noe mer, sier Arild.

For den sjøltitulerte «mongofar» er det krevende prosess å gå i gang med oppfølgerfilmen. Men han kan ikke la seg stoppe av at en fan som Anne Gunn er engstelig.

– Hadde jeg vært redd for å skuffe noen, hadde ikke hun hatt den favorittfilmen, ikke sant! Jeg kan ikke la meg styre av den frykten, sier han.

Motivasjonen ligger i det mongogjengen ble, og fortsatt er, i hans eget liv.

– Å gi folk tilbake troa på fellesskapet og vennskapet. Det er viktig for meg.

Hei!

Er det noe du har lyst til å si om denne saken? Skriv til meg! Tidligere har jeg skrevet om sex & kjærlighet i Tinder-generasjonen. Og skuespiller Kingsford Siayors personlige forestilling, som skal gi håp til andre med vanskelig barndom. 

 

Her er to saker om at du kan bli noe mer, selv etter å ha blitt voksen: