Du gamla, du fria, du blodiga nord

I fjor ble rekordmange drept med skytevåpen i Sverige. Dødstallet gjorde et byks opp til 63 mennesker (fra under 50 årene før).

Én av dem var mannen som første juledag ble skutt i hodet og funnet på gaten i Rinkeby, nordvest i Stockholm.

Mannen ble omtalt som rapper.

Han var også den eneste formelt mistenkte for medvirkning til drapet på en annen rapper: artisten Einár.

Koblingen mellom rapmusikk og kriminalitet har vært heftig debattert de siste årene. Mordet på Einár høsten 2021 er fortsatt uoppklart. Siden det har volden blitt verre.

2023 startet med en trappeoppgang som ble sprengt. Den pulveriserte døra og de sotede veggene traumatiserte et helt nabolag. Flere beboere sa at de lever i konstant frykt.

Også her ble en kjent rapartist nevnt i media. Han skal ha vært målet for aksjonen, men var ikke hjemme.

Er musikken med på å gjøre Sverige til et farligere sted?

En prisbelønnet gangster

Blant de som er blitt anholdt og mistenkt for vold og drap knytta til gjengene det siste året, er halvparten under 18 år. Tenåringer skyter, og tenåringer blir skutt. Ifølge politiet får yngre folk stadig drøyere oppdrag.

De unge gjengmedlemmene og den unge generasjonen svenske rappere kommer for en stor del fra samme sted: forstedene, orten.

I noen tilfeller er det de samme guttene.

Disse artistene har slått gjennom på siden av den etablerte platebransjen. Tekstene og videoene har både vist fram våpen, snakket om narkohandel og yppet til bråk.

Den mest profilerte av dem alle: Yasin. Yasin Abdullahi Mahamoud, som han egentlig heter, har blitt en av Sveriges største artister.

I fjor sommer gjorde han sin eneste konsert i Norden på Kadettangen i Norge.

Yasin var en musikalsk talentfull gutt som vokste opp i Rinkeby med mamma og fire søsken. Gatubarn sidan barn, sier han om seg selv på gjennombruddslåten «Chicago». Små leiligheter med mange barn gjør at unger her ofte bruker mye tid ute i gata.

Yasin og barndomsvennene ble senere splittet i to leire. I hans nærområde begynte det som skulle bli Sveriges blodigste gjengkrig noensinne: Konflikten mellom «Shottaz» og «Dödspatrullen».

Politiet har ment at Yasin etter hvert var på et slags mellomledernivå i «Shottaz». Han hyllet døde gjengmedlemmer/venner i låter. I tekster og videoer var han opptatt av pistolmerket Glock.

Lyden av den unge Yasin var monoton, mørk. Han skildret narkosalg og paranoia. Senere ble låtene mer poetiske, iblant samfunnskritiske, med referanser til barn som dør av kuler og kritikk av storsamfunnet.

Mens musikken hans ble stadig mer populær, ble Yasin dømt for grovt brudd på våpenloven. Få måneder etter løslatelsen i 2019, ble han så varetektsfengslet i forbindelse med en drapsetterforskning. (Det ble ikke reist tiltale og han ble senere tilkjent erstatning for tiden i varetekt).

Senere samme året rakk han å gi ut to plater og få flere store hits. Men da han i mars 2021 fikk prisen som Årets artist og Årets hiphop-artist på P3 Guld, var han igjen fengslet.

Sveriges Radio fikk massiv kritikk for å ha gitt priser til en kriminell. Debatten raste om hva innholdet i denne type låter gjør med publikum, med barn, og hvorvidt det kan spilles på radio.

I juni 2021 fikk Yasin en Grammis. Han satt fortsatt i fengsel.

Til sammenligning: Da Norges hotteste rappere i Karpe fikk to P3 Gull-priser i fjor, satt en av dem i ytringsfrihetskommisjonen.

Skille kunst fra kunstner – eller?

Kanskje har det farlige med Yasin økt interessen for musikken. Det har i alle fall gjort rollen hans som rapstjerne omdiskutert.

Etter drapet på Einár i 2021, var daværende innenriksminister Mikael Damberg kritisk til en «subkultur blant unge mennesker som glorifiserer gangsterlivet». Sverigedemokratenes Jimmi Åkesson tok til orde for å forby gangsterrap på Sveriges Radio.

Det finnes eksempler på at tekstbiter har blitt brukt i etterforskning og rettssaker, og at noe sagt i ei låt eskalerer voldelige konflikter.

«Vi må skille kunsten fra kunstneren» er en kjent refleks blant kulturfolk. Kan man alltid det?

– Rapperne skriver tekster om hverandre. Vi har impulsstyrte gutter som er lettkrenkede. Nå finnes det en kultur som fokuserer på vold for voldens skyld, sier stockholmspolitiets gjengekspert Gunnar Appelgren.

Forfatter og journalist Emil Arvidson i forstaden Bredäng ble på et tidspunkt provosert over debatten om «gangsterrappen». Musikken fikk skyld i vold og drap, uten at folk egentlig forsto kulturen de snakka om.

Nå har han skrevet boka «Svensk gangsterrap», som kommer i mars.

Målet: Å øke forståelsen mellom de som mener musikken er farlig, bør forbys – og de som lager, lever for og lytter til musikken.

– Rap er et sidespor. Det vi må snakke om, er at barn skyter hverandre. Dette er Skandinavia, det er ikke Chicago. At vi tillater normalisering av volden, handler om utrolig mislykket politikk som aldri kan bortforklares, mener Arvidson.

Emil Arvidson er opprinnelig kulturjournalist og har fulgt hiphopscenen i tjue år. Han hadde egentlig lyst til å skrive bok om musikken han elsker, om undersjangere, produksjon og inspirasjon.

Voldsbølgen gjør at boka må handle mye om samfunnet. Også kulturjournalisten må drøfte rapmusikkens rolle med åpent sinn.

– Jeg vet godt at jeg kommer til å bli lest med de politiske brillene på, sier Emil.

– Det virker som debatten er så svart-hvit. Rapmusikken er liksom enten all good eller all bad?

– Det er jo noe midt imellom. I og med at musikken henter så mye fra sjangeren drill, har den stått i liknende problemstillinger i andre land.

Drill-rap og «gangfluencere»

Drill, en undersjanger i rapmusikk, startet i Chicago, spredte seg til New York og Storbritannia. Tekstene er ofte voldsomme, artister truer hverandre og provokasjon står sentralt.

I England har sjangeren vært mye debattert på 2010-tallet. For noen år siden ble den ble pekt på som årsaken til økt gjengvold. Scotland Yard fikk YouTube til å fjerne flere låter. Noen artister ble pålagt å søke politiets godkjennelse for å publisere musikk. I fjor ble det bestemt av Crown Prosecution Service (CPS) at UK drill-videoer er godkjent bevismateriale i rettssalen.

Diskusjonen om gangsterrap har endret seg i løpet av siste par-tre årene i Sverige også, forklarer Emil.

– Folk forsto ikke hvor nært visse artister er koblet til kriminelle gjenger. Politi og påtalemyndighet har bedt oss journalister vise sammenhengen. Og ja, båndene musikk/krim finnes, på ulike måter for ulike artister.

SVTs reporter Diamant Salihu har fulgt gjengkriminalitet i over ti år og er aktuell med dokumentarserien «Stockholms gängkrig – bakom rubrikerna». Han har også skrevet boken «Tills alla dör», hvor Yasin er en sentral skikkelse.

Han har observert at mange rappere har fungert som «gangfluencere», forbilder som normaliserer gangsterlivet.

Men han understreker dette:

– Gjengkrigen handler om narkotika. Det er det som driver mye av pengene, som igjen driver konfliktene, volden og spiralene av hevn.

Han ser en likhet mellom majoritetsbefolkningens holdning til gangsterrappen og stoffene gjengene distribuerer.

– Konsumet av narkotika står jo en stor del av den øvrige befolkningen for.

Yasin sier det slik på låten «Pistol Whip», sammen med barndomsvenn og rapper JB:

For å forstå hvor Yasin, «Shottaz»-gjengen og mange av de andre kommer fra, må man forstå det klassedelte samfunnet som er vokst fram på 2000-tallet. Diamant Salihu kaller det «segregasjonen i Sverige».

En feilslått integreringspolitikk har satt sitt preg på de svenske forstedene.

Stolthet og livssorg

Det heter förorten, eller altså bare orten: Lave blokker, et stopp på tunnelbanan, lekeplasser og trær.

61 bydeler er på politiets liste over «sårbare områder». Kriteriene for å havne på lista er høy fattigdom, stort antall unge som ikke fullfører skolegang, flere voldshendelser, høyere innflytelse fra kriminelle nettverk, oftere beslag i narkotika og våpen.

Over en halv million mennesker bor i slike strøk. Mange har bakgrunn fra andre land.

I den nye generasjonen svensker kjenner mange et slags dobbelt utenforskap: Verken tilhørighet til foreldrenes hjemland, eller til det svenske samfunnet.

I dette identitets-vakuumet spiller hiphop en viktig rolle.

Sjors Joosten forsker på dette ved Universitetet i Stockholm. Hans doktorgrad tar for seg hiphop-kulturen i Sverige. Han er opptatt av at denne er større en det som betegnes som «gangsterrap».

Flere av kildene hans forteller at de opplever stigmatisering fordi de kommer fra orten, på grunn av kriminalitet og fattigdom. Rapmusikk gir en viktig mulighet til å uttrykke seg, skape stolthet og tilhørighetsfølelse for stedet.

– Vi trenger en mer nyansert forståelse av hva denne musikken og kulturen er, sier han.

Hiphopsjangeren ble født i fattige nabolag i Brooklyn, New York, på 1970-tallet, og inneholdt allerede fra starten av en god dose opposisjon mot storsamfunnet.

– Jeg sier ikke at alle tekstene er solskinn. Noen artister sjokkerer for å skaffe seg et navn, sier Joosten.

Å skaffe seg et navn og en musikkariere har også vært en vei ut av dårlige levekår eller kriminalitet. Men hva når selve kred'en kommer fra at det du rapper om er det harde livet på gata?

– Blir noen rappere fanget i en slags «han er ekte gangster, derfor er låtene hans spennende»-sirkel?

– Det er et spenningsforhold mellom det virkelige livet og kunsten, ja. Folk blir fengslet av tolkningene.

Forfatter Emil Arvidson har kjent på det ubehagelige i at rapperne ypper til bråk samtidig som barn blir drept. Han tror likevel mange kritikere leser mer om gangsterrappen, enn de faktisk lytter.

– Det finnes ingen popmusikalsk sjanger som snakker så mye om psykisk uhelse, å ha det dårlig, sorgen over utenforskapet, som denne, sier Emil.

Yasins nye liv

På 25-årsdagen i januar slapp Yasin låten «Nordvästra», oppkalt etter Rinkeby-området. Her adresserer han den pågående voldsbølgen som rammer barnefamilier, og snakker om å miste en venn.

Død og tap har vært tett på artisten til tross for de siste årenes suksess. Men sist han satt i fengsel, skjedde det noe som forandret alt for Yasin: datteren ble født.

– Jeg er skuffet over meg selv. Jeg ville ikke være en svart mann, et forbilde for mange, og så bli en av dem som gikk glipp av mitt barns fødsel fordi jeg satt inne, sa Yasin nylig, i et sjeldent intervju med podkasten DiaLogisk.

I den samme praten går det fram at Yasin har forlatt hjemstedet hvor mamma og familien bor. Rinkeby, hvor en annen rapper ble drept for kun få uker siden, føles ikke trygt for småbarnsfaren. Han bor nå i utlandet og vil ikke si hvor.

Politiet sier til SVT at den pågående voldsbølgen i Stockholm og Uppsala vinteren 2023 i hovedsak er knyttet til en konflikt mellom to kriminelle nettverk, som begge vil ha kontroll over narkotikamarkedet.

Hvordan kan Sverige komme videre fra volden, og fra den gjentagende diskusjonen om gangsterrappens plass i dødsspiralen?

Håp fra USA

Kanskje kan noen la seg inspirere av New Yorks borgermester Eric Adams. Han kritiserte drill-rap miljøet fra Brooklyn for å være skyld i den økende volden. Men så, i fjor på denne tida, inviterte han til et møte med de samme artistene.

Brooklyn-rapperen Breezy sa etterpå «vi fikk snakket sammen som brødre, og skjønner nå begge mye mer av hva som foregår.» (Skytinger i New York gikk ned med 22 prosent i året som gikk, uten at det nødvendigvis kan kobles sammen.)

Emil Arvidson tror ikke Sverige er modent for det samme som USA.

– Om en svensk politiker stilte seg opp med Yasin på et sånt møte, så skulle vedkommende få kjørt seg i debatten etterpå. Sannsynligvis får hun eller han krav om avgang, sier Emil.

Han spår at hele subkulturen kommer enda mer inn i varmen i musikkbransjen i årene framover.

– Plateselskapene liker penger. Rapperne blir signert, sånn litt i det stille. Den debatten kommer snart igjen, tipper jeg. Om Warner, Universal og så videre kan stå bak en kriminell.

Han er snart ferdig med boka, den kommer i mars. Han håper den skal bringe debatten et hakk videre.

– Når vi nå vet at det er kobling mellom krim og artister: Hva gjør vi da, da? Hvordan hjelper sensur? Det er avstanden mellom delene i det svenske samfunnet som er problemet, sier Emil.

Yasin selv har sagt det slik på Instagram:

Hvis ansiktet er skittent, ikke vask speilet. Jeg har aldri sagt at mitt ansikt er rent, men jeg er i det minste ikke idioten som skylder på speilet.

Yasin Byns management har ikke besvart NRKs forespørsel om et intervju.

Lyst til å lese mer?

Hør også «Arena» om gjengkriminelle i kulturen: