Egil og Steinar
Foto: Privat

Gutten med det gode smilet

Hvordan er det å sitte ansikt til ansikt med han som har drept din egen sønn? Klarer man da å la være å hate?

To og en halv times kjøretur fra Oslo ligger Våler i Solør i Hedmark. I bygdas kirke sitter to eldre mennesker. To som skal fortelle en historie om det man som foreldre frykter mest av alt. Steinar Bråten er en 82 år gammel pensjonert lærer. Kona Solveig Tostrup Bråten, tidvis omviser i kirken, er 13 år yngre. Det er en lys sommerdag med regn i luften utenfor, men vi skal tilbake til en mørk novembermorgen i 2002. Morgenen da de to ble vekket av at det ringte på døren.

Den verste morgenen

Det er kaldt ute. Klokken er seks på morgenen mandag 18. november 2002. Hjemme i det hvite huset i Våler ligger Steinar og Solveig og sover. Solveig våkner av at det ringer på døren og går ned for å åpne. Steinar bruker litt lenger tid på å våkne, men skynder seg opp. Tar på seg en bukse. Beholder pysjjakken på. På vei ned trappen hører han stemmer.

– Hvem er det som har kommet inn? sier Steinar.

– Det er sognepresten, svarer Solveig.

Da går det som en isning gjennom Steinars kropp. Han skjønner at noe er galt.

– Er Egil død?

– Ja, sier de.

Til minne om

ET GODT BILDE: Faren omtaler sønnen som gutten med det gode smilet.

Foto: Åsa Vartdal / NRK

Kvelden før har sønnen vært på kino med noen venner. På vei hjem, utenfor hybelen i Nordahl Bruns gate i Oslo, stikker noen ham med kniv. En tilfeldig forbipasserende politipatrulje finner ham og tar ham med til Ullevål sykehus, men livet står ikke til å redde.

– Vi ble liksom helt lammet og visste ikke helt hva vi skulle gjøre. Så tenker jeg, jeg må se på mobilen. Der ser jeg en melding fra Egil fra kvelden før, og der stod det "Vært på kino. Bra film", og da visste jeg at Egil hadde hatt det bra, sier Solveig.

Hatt det bra. Før han døde, tenker hun.

Som i en døs drar de inn til Politihuset i Oslo. De blir bedt om å ta med bilder av Egil. Bilder som kan hjelpe politiet i etterforskningsarbeidet. Har noen sett ham på veien hjem? Har noen sett hva som skjedde?

Politimannen de møter velger raskt det ene bildet. Det som ble tatt av Egil og Steinar i et bryllup tre år før. Et godt bilde synes Steinar.

Faren skjæres bort. Sønnen står igjen. Han med det røde håret og litt fregner.

– Gutten med det gode smilet, sier Steinar.

Bildet er ute i aviser og på TV. Steinar og Solveig reiser hjem til Våler. 26. november følger nesten fire hundre mennesker Egil til graven på en snødekt kirkegård i Våler.

Politiet etterforsker, avhører vitner, men ingen blir pågrepet. Ukene går, månedene går. Politiet ringer med jevne mellomrom, men nye spor viser seg å ikke lede noe sted.

Solveig er fortvilet og rasende, men hvem skal hun ta det ut på?

– Jeg visste ikke hvem som hadde gjort det. Jeg kunne ikke være rasende på politiet, ikke på familien, jeg hadde ikke noe sted å ta det ut. Da tok jeg det ut i drømmene mine. Jeg drømte at jeg var så rasende som det gikk an.

Ettersom årene går gir de opp å håpe på at saken noen gang skal bli løst. Et eller annet sted der ute er det noen som vet. Noen som går rundt og bærer på en mørk hemmelighet. Men de forsoner seg med at de aldri vil få vite hvem som stanset Egil den kvelden, hvem som stakk ham i hjertet så han døde.

Steinar Bråten har skrevet dikt til sønnen som ble drept i 2002.

Trøsten

På et kontor på Politihuset i Oslo sitter Grete Lien Metlid. Hun som nå er sjef for alvorlig kriminalitet i Oslo politidistrikt blar gjennom en bunke med kort, brev og dikt hun har fått fra Steinar og Solveig.

Den gangen var det Finn Abrahamsen som hadde ansvaret for etterforskningen, men Metlid ble tidlig med i arbeidet. Sammen dro de til Våler for å besøke Egils foreldre.

Grete Methlid

POLITIET: Samtalene med Grete Lien Metlid har vært lyspunkter i sorgen.

Foto: Anna Lindholen / NRK

Abrahamsen satte blikket i Steinar og Solveig og sa : "Hvordan går det med dere?" Steinar ble satt ut av spørsmålet. Trodde ikke politiet hadde tid til å bry seg med slikt.

Men Grete Lien Metlid fortsatte å bry seg, holdt kontakten. Hvert år rundt dødsdagen har hun ringt. Slått av en prat, hørt hvordan de har det. Snakket litt om saken.

- Jeg har gjort det fordi jeg vet at det er en viktig merkedag for dem, en dag som kan være spesielt vanskelig for pårørende. Det er en dag jeg også har hatt med meg hele tiden, fordi det er en sak som har vært uløst, en sak jeg gjerne skulle ha funnet svaret på sammen med de andre som har jobbet på den, sier hun.

– Det har betydd at noen jobber med saken, den legges ikke vekk på noen måte, men det ligger også det medmenneskelige i det; hvordan står det til? Vi er ikke glemt, sier Steinar som har sendt flere dikt til Metlid opp gjennom disse årene.

Hun vil lese ett av dem for meg. Et dikt hun har fremme på skrivebordet og som hun har brukt i flere sammenhenger.

Empati med ord gjør godt.
Men det som sies i stillhet med ansikt og øyne
lindrer best
Takk til deg som også møtte meg slik.

Metlid blir rørt.

– Kontakten med dem har vært viktig for meg også. Brevene og diktene jeg har fått fra dem ligger framme på kontoret mitt så jeg kan se dem hver dag og bli minnet på hvor viktig kontakten med pårørende er, sier hun.

For Steinar og Solveig blir samtalene lyspunkter i en sorg som etterhvert går over til savn.

Vi har ham!

Høsten 2016. Det har gått nesten 14 år siden Egil ble drept. Steinar er pensjonert fra jobben som lærer. Solveig har helseplager som har gjort at hun har måttet si fra seg oppgaven som organist i Åsnes kommune. På et lite bord hjemme i stuen står bildet av Egil ved siden av et av maleriene Solveig har laget som en hjelp til å komme gjennom sorgen. Livet går videre- som det må. Ennå vet de ikke hva som skjedde, men de har slått seg til ro med det. Prøver å fokusere på de gode minnene fra Egils 23 år lange liv.

– Han var en utrolig god gutt. Omsorgsfull og hjertevarm. Egil hadde lett for å le og hadde en smittende latter. Han var omtenksom og hjelpsom. En både viljesterk og følsom gutt, minnes Solveig.

Egil

GLAD I BARN: Med fetterens datter Leah på armen. Dette er det siste bildet som ble tatt av Egil.

Foto: Privat

Så en dag ringer telefonen. Det er Grete Metlid som forteller at det er utvikling i saken. Noe er i ferd med å skje, hun kan ikke si noe særlig mer enn det. Ikke ennå.

De venter i spenning. Skjønner at noe er på gang, at politiet er på sporet av noe. Kan de begynne å håpe at de endelig skal få vite hva som skjedde den kvelden Egil ble drept? Så ringer Grete igjen. En mann er pågrepet. De blir bedt om å komme inn på politihuset i Oslo der de møter Metlid og flere andre. Under møtet blir hun avbrutt og må gå ut av rommet flere ganger.

De har pågrepet enda en mann.

Nye analyser av DNA-spor på en knivslire som ble funnet på åstedet har ført politiet fram til de to som har båret på denne mørke hemmeligheten i alle disse årene. Den gangen var de 16 og 18 år gamle, når de pågripes er de 30 og 32.

Hvordan har det egentlig vært for dem å gå rundt i alle disse årene og vite at de har drept?

Den eldste tiltales for drap og grovt ransforsøk. Den yngste for grovt ransforsøk.

Saken berammes til 6. juni.

Ansikt til ansikt

Steinar vil helst ikke, men Solveig er fast bestemt. De skal være tilstede i retten. To dager før drar de inn til Oslo, overnatter hos familie der. De har fått beskjed om å møte opp i Oslo Tingrett halv ni.

Når de kommer dit ser de flere kjente ansikter. Venner av dem og av Egil, familie og Grete Lien Metlid som smiler oppmuntrende.

De setter seg. Venter. Det tar tid. Steinar hører noen hviske "dette er ikke bra". Det tar nesten en halv time før de tiltalte blir fulgt inn i salen og Solveig og Steinar ser dem for første gang. De to som har visst hele tiden, mens Solveig og Steinar har levd i uvisshet.

– Den ene var kortere enn gjennomsnittsmannen er. Og kraftig, husker Steinar.

– Den andre var alminnelig høy.

– Det var tøft. Den første dagen, når de to tiltalte skulle forklare seg, opplevde jeg at de på litt forskjellig vis prøvde å bagatellisere det de hadde gjort. Og jeg kjente både litt skuffelse og litt sinne og at jeg hadde lyst til å gråte, sier Solveig.

– Men jeg hadde bearbeidet sorgen i fjorten og et halvt år, så jeg forholdt meg helt rolig og jeg så at de heller ikke hadde det godt.

Men er det mulig ikke å hate de som har tatt fra deg barnet ditt?

– Ja, jeg hadde bestemt meg for at ingenting ville bli bedre om jeg hatet dem, for hat er ikke noen god følelse å nære. Det ødelegger jo en selv.

Steinar kjenner egentlig ikke på noen sterke følelser når han ser dem. Han har forsonet seg med at det ble som det ble, men er lettet over at de endelig har fått svar.

steinar og solveig

VED GRAVEN: Ved graven alle foreldre frykter en gang å måtte stå.

Foto: Åsa Vartdal / NRK

3 uker senere faller dommen.

Han som nå er 33 år får ti og et halvt års fengsel for drapet på Egil, men vil anke dommen. 30- åringen får tre år for grovt ransforsøk. For Solveig og Steinar er det en stor lettelse at de er tatt.

– Det er bra, ikke bare for oss i familien, men for samfunnet. Og for politiet som jobbet så lenge med dette. For alle egentlig.

– Jeg tenker også at de trenger å få et oppgjør med det de gjorde og ha en soning for å komme videre i sitt liv. For det må jo ha ligget der som en dyp, mørk hemmelighet som de ikke kunne snakke om. Så jeg tenker det er best for dem også, selv om det er en vond periode de må gjennom, sier Solveig.

Tilbake i den lyse kirken i Våler. Steinar har lest flere av diktene sine. De har med bilder av Egil. De går ut av kirken og over den ujevne plenen mellom gravene til de kommer til Egils grav.

Høyt elsket- dypt savnet. Steinar har ansvaret for plantingen, og rosa og hvite blomster står fint foran den grårosa steinen. Solveig bøyer seg ned og kniper vekk noe gress som har vokst seg litt høyt langs kanten.

I duskregnet står de tett sammen og ser ned på graven alle foreldre frykter en gang å måtte stå foran.

– Men Egil er jo ikke der. Jeg tenker at Egil er hos Gud i himmelen, og i mitt hjerte, sier Solveig.

Steinar Bråten har skrevet dikt til sønnen som ble drept i 2002.