En fremmed
Skuespiller Kadir reiser ut av Norge i håp om å få roller for hvem han er, ikke hvem han representerer.
– Jeg landet på Gardermoen i 1999. Det var vinter. Litt syk, litt sulten, litt overveldet, men mest nysgjerrig. De fem første årene i Norge gikk fort. Lengselen hjem var uutholdelig til tider, men jeg ble fortalt at dette kom av å føle seg fremmed og at det etter hvert skulle gi seg.
Det er 17 år siden Kadir Talabani og familien flyktet fra Kurdistan til Skullerud i Oslo. Han begynte på Sonans og tok teaterutdannelse blant annet ved Det Norske Teaterets multinorske program. Som skuespiller kom han seg gjennom det såkalte nåløyet, og i ett år har han stått på hovedstadens nynorske scene. Han har hatt roller i blant annet Erik Ulfsbys «En natt i verda», og fra nyåret spiller han Thorvald Helmer i Ibsens «Et dukkehjem» på Kilden kulturhus i Kristiansand.
På papiret er Kadir en posterboy for god integreringspolitikk.
Men Kadir har aldri følt seg hjemme i Norge. Derfor har han kjøpt en enveisbillett til Kurdistan.
– Jeg ville gjort alt for Norge. Jeg har et tett bånd til landet, språket, menneskene og kulturen. Derfor føler jeg meg trygg nok til å møte dette dilemmaet åpent: hvorfor føler jeg meg fremdeles ikke hjemme her etter 17 år?
Suleimania, Kurdistan i Irak, 1990-tallet
Fra lekeplass til folketomme ruiner. Kadir er tretten år gammel og bor i byen Suleimania i Nord-Irak. Jenta han er forelsket i står foran i køen på det lokale bakeriet. Hun har lange, mørke krøller som legger seg langt nedover ryggen. Kadir har aldri sett noe vakrere. Han vil si noe til henne, men ordene vokser seg for store i munnen. Så fort at ingen andre ser det tar han hånden sin borti hennes. Hun lar den bli der – følelsene danser rundt i den lille gutten.
Kadir hadde bekymringer som en vanlig trettenåring skulle ha. Han bøllet med mullaen i religionstimene på skolen, spilte fotball med kompisene sine etter skolen og var stormforelsket i jenta med de fine krøllene. Men Kadirs familie var flyktninger og hverdagen var utrygg.
Det hadde den vært siden hjembyen Kirkuk ble angrepet av irakiske styrker i 1988. Under Anfal-kampanjen ble over 180.000 kurdere drept, og de som berget livet ble sendt på flukt.
– Å vite at så mange ofret livet for at jeg skulle overleve er et stort ansvar. Jeg vet at mine slektninger, barndomsvenner og bekjente fortsatt tenker på meg og husker meg som den lille gutten jeg var den gangen.
– Hvorfor føler jeg meg ikke hjemme her i Norge?
Spørsmålet lar seg kanskje best besvare av filmrollene han er blitt tilbudt de siste årene. Både i møte med filmindustrien og i det virkelige liv opplever Kadir å bli «type castet» som innvandrer – en rolle han ikke nødvendigvis identifiserer seg med lenger. Ved å stadig bli spurt om hvor han egentlig kommer fra, opplever Kadir at han aldri kommer til å bli sett på som en nordmann.
– Jeg følte jeg måtte være takknemlig fordi jeg fikk lov å bo i Norge. Å få spille et musikkinstrument og trene kampsport var en luksus jeg drømte om under krigen. Men når en i over 17 år blir minnet på at en er fremmed blir takknemlighet gradvis til selvforakt.
Som skuespiller forteller han at det å bli tildelt filmroller som individ, fremfor innvandrer, hører til sjeldenhetene.
– Jeg har fått fem henvendelser angående filmroller de siste to årene, fire av dem har enten vært som flyktning eller som innvandrer med kriminell bakgrunn.
Kadir skulle ønske han i større grad kunne blitt definert ut ifra verdiene sine, fremfor hvilken kultur han kommer fra.
– Jeg er opptatt av å bli sett på som menneske, ikke innvandrer. Jeg kan ikke være «bare meg», jeg har en merkelapp. Det kjennes ut som å bli tildelt en rolle jeg ikke nødvendigvis spiller.
I rollen som innvandrer. Etter et halvt liv i Norge kjenner ikke Kadir seg som en innvandrer lenger, han er norsk. Likevel er hans ikke-norske opprinnelse en viktig del av hans identitet. Han er også kurder. Hva er det som er så problematisk med å bli sett på som «innvandrer»?
For Kadir handler det ikke bare om å bli sett på en som kommer utenfra og inn. Han opplever at bildet mediene tegner av Kurdistan ikke er nyansert nok, og at hans identitet som kurder ofte bli tynget ned av fordommer, skepsis og fremmedfrykt.
Han trekker frem hvordan ordskiftet rundt kurdiske kvinners rettigheter spesielt svartmaler en kultur som kvinnefiendtlig, ekstremistisk og brutal.
– Det som ikke kommer frem er at mens én kvinne blir utsatt for æresdrap, leder to kurdiske kvinner tretti tusen kurdiske soldater mot hovedstaden i IS. Mens én kurdisk jente kan bli nektet høyere utdanning av sin familie i Norge, så er den kurdiske kulturministeren en kvinne. Og mens kurdiske figurer i Norge forfekter en religiøs ekstremistisk tankegang, så er alle de fire viktigste partiene i Kurdistan bygget på sosialistiske og marxistiske verdier.
Reiser bort for å finne hjem. Om seks måneder reiser Kadir til Kurdistan, i første omgang til Suleimania, eller Slemani som det heter på kurdisk. Han vil finne hjemfølelsen han lengter etter i Norge. Den biten av identiteten hans som i 1999 ble værende igjen der.
Kadir forteller at han drar til Kurdistan både for forstå sin egen fortid og for å jobbe som skuespiller på et helt nytt territorium.
– Jeg gleder meg til å lete etter glemte venner, minner og deler av meg selv. Etter så mange år vil jeg plutselig stå der. Mine venner som har vært et fjernt minne så lenge vil bli levende for meg, og jeg for dem.
Med en enveisbillett kan han bli borte i to måneder, eller to år. Likevel har mye skjedd i Irak på 17 år og det er ikke uten bekymringer han drar til hjemlandet igjen.
– Selv om minnene mine er levende og fylt med følelser, så er de fortsatt 17 år gamle. Hva om menneskene har forandret seg totalt og jeg må innse at alt som betydde så mye for meg nå bare er fjerne minner?
Han har allerede vært i kontakt med kurdiske regissører, og turens første gjøremål er en filmfestival kun 15 mil fra IS-kontrollerte områder.
Er du ferdig med Norge?
– Nei, jeg har hele livet mitt i Oslo. Bare nå da jeg har bodd i Kristiansand, savner jeg Oslo. Men jeg aner ikke når jeg kommer tilbake. Jeg drar ned til Kurdistan i håp om å få roller for hvem jeg er, ikke hvem jeg representerer.
PRØVER LYKKEN: Kadir Talabani skal prøve seg i Kurdistan, men kommer tilbake til Oslo og Norge. Når? Det vet han ikke.
Foto: VILDE ALETTE MONRAD-KROHN/NRKTeksten har utdrag hentet fra radioprogrammet «Jul i P2», som høres her – hver dag gjennom julen, eller når det passer deg.
Anbefalt videre lesning:
«Teskje-mammaen»
Kjerstis jul startet med ei nyfødt jente. Et barn mange mener hun ikke burde hatt. Les saken
HJEMME: Kjersti Horn og sitt nyfødte barn.
Foto: Vilde Alette Monrad-Krohn/NRK«Den tomme stolen»
To korte historier om jul og død. Les saken.
Anbefalt videre lytting:
HØR: På jobb med Beaivvas Sami Teather, husket plutselig skuespiller Sven Henriksen sin egen fars voldsomme raseri over "fjellfinnpakket". Slik oppdaget han familiens fortrengte samiske bakgrunn. I Jul i P2 reflekterer Henriksen over hvordan livets tilfeldigheter har preget livet hans. Eller er det kanskje skjebnen?
HØR: God litteratur gir oss muligheten til å tre inn i en annen verden og få innblikk i liv og følelser som er fremmede for oss. Det mener professor i litteraturvitenskap Tone Selboe. I Jul i P2 snakker hun om gleden ved å lese - og om litteratur som har betydd mye for henne.
HØR: Lyden av klokkeklang var nært tilstede i Dag Johan Haugeruds oppvekst. Faren hans var kirketjener og dro klokkene i tårnet for nyfødte, nygifte og døde. I sitt Jul i P2 skildrer Haugerud stemningen og atmosfæren fra den gang han som gutt fulgte sin far til arbeidet.
HØR: Hvis Gud var kvinne, ville hun da ofret sin sønn? Gyrid Gunnes, feminist og prest i Den norske kirke, har alltid vært opptatt likestilling i samfunn og religion. I Jul i P2 forteller hun om hvordan det å bli mor har gitt henne et nytt perspektiv på historien om moderskap i den kristne tradisjonen.
HØR: Som 16-åring drømte rockeren Jonas Skybakmoen om å sprenge boligfeltet i fillebiter. Men så ble han journalist i stedet - med tøfler, autotrekk i nettbanken og passe lavt kolesterol.
HØR: Etter 16 år som profesjonell fotballspiller i England bestemte Brede Hangeland seg i sommer for å reise hjem igjen til Stavanger. I Jul i P2 forteller han om den fantastiske oppturen ved å være del av et lag i Premier League. Men også om nedturen ved å komme til et punkt da kroppen ikke klarte mer.
HØR: – Som barn var jeg en mannshatende liten knott. Jeg likte rett og slett ikke menn. Men hvem gjorde egentlig det – på 70-tallet? I Jul i P2 forteller forfatter og historiker Ivo de Figueiredo om de store utfordringene ved å skulle bli mann i feminismens glanstid.
HØR: I fjor på denne tiden befant lærer og forlegger Kristina Quintano seg på den den greske øya Lesbos for å ta imot flyktningene som kom over Middelhavet. I Jul i P2 forteller Quintano om sin erfaring som frivillig hjelper under en av tidenes største flyktningkriser. Men også om hvordan det å komme hjem, nesten var tøffere enn å være ute.
