Teskje-mammaen

Oslo, 21. november 2016

På foreldrehuset på Rikshospitalet sitter Kjersti Horn og ser ut i en dyvåt vinter. Hun har vært på sykehuset i fem dager, på klinikken for foreldre med alvorlig syke barn. Datterens fødsel ble satt i gang før termin. Livet henger bokstavelig talt i tynne tråder, for datteren ligger i kuvøse, uten ledninger klarer hun ikke å puste på egen hånd.

Derfor venter Kjersti. Venter i sykehusgangene hun har gått i så mange ganger før, og tenker at hvis de bare hadde ventet én uke til med keisersnittet, hadde datteren vært i armene hennes nå. Vinterregnet legger seg i våte strimer nedover vindusrutene, og Kjersti gråter. Hun har satt et barn til verden, og nå aner hun ikke hva som kommer til å skje.

Det er to uker siden premieren på «Reisen til julestjernen», barneeventyret Kjersti har gitt nytt liv til på Nationaltheatret i år. I de neste to månedene skal barn i alle aldre strømme til hovedscenen for å oppleve Kjerstis regisserte juleunivers, men for henne oppleves julen som over.

– I foreldrehuset, som i novemberregnet minner om en folkehøyskole i Twin Peaks går voksne mennesker rundt i pysjen klokken fire på natten selv om det ikke er dem som er innlagt.

Oslo, 30. juni 1977 – Kjersti blir født

– Den var kort i skrævet! ... lyder det fra jordmoren på Ullevål sykehus. Skuespilleren og den kommende kulturministeren Ellen Horn har blitt mamma til ei under gjennomsnittet liten jenteunge. Kjersti har blitt født med en skjelettsykdom som gjør at hun aldri vil reise seg mer enn 129 cm over bakken, men det vet de ikke ennå. Jordmoren kan fortelle at de antakeligvis har fått en «dverg».

Slik ble det sagt på sykehuset i 1977, med et ord som i dag gjør seg best i anførselstegn. Ifølge blant annet Norsk Handikapforbund er dverg en betegnelse som krenker. Men Kjersti vil ikke skamme seg over ord på den måten. Derfor vil dverg bli brukt med samme selvfølgelighet som alle de andre ordene i denne reportasjen.

Tilbake til Ullevål sykehus i 1977 er de nybakte foreldrene, Ellen og Per Kristian Horn, fortvilet og bekymret. Antakeligvis en dverg? Videre får de vite at det ikke er stor grunn til bekymring, for dverger kan visst greie seg ganske bra her i livet. Med et perspektiv tuftet på eventyr og spenstige sirkusnumre, får familien Horn vite at jordmoren vet om flere dverger som til og med har fullført folkeskolen.

Skjelettsykdommen Kjersti ble født med er en fagterminologisk munnfull: sykdomsnavnet spondylo-epyphyfysealdysplasi er ikke bare ukjent, men relativt vanskelig å uttale. Sånn sett er dverg enklere å bruke. De første syv årene av Kjerstis liv er det også dverg som blir brukt, og hun lever lykkelig uvitende om at ordet for mange blir brukt nedlatende.

– Etter at jeg forsto at jeg burde skamme meg over betegnelsen dverg, hadde jeg et svare strev med å motbevise alle nysgjerrige unger om at jeg faktisk ikke var dverg, men kortvokst – et ord som ikke betydde noe, verken for meg eller dem.

– Hvor mye enklere hadde det ikke vært om jeg bare kunne sagt: «Ja! Jeg er dverg!», når noen spurte om jeg var det. Også kunne vi fortsatt å leke.

Stockholm, 2007 – Gravid dverg

Funksjonshemmet mamma. Nøyaktig ni måneder etter at Kjersti tar sin siste eksamen ved det Dramatiske Institutet i Stockholm, føder hun sitt første barn, Molly. Før det visste ikke Kjersti om hun i det hele tatt kunne bli mor, og hvis hun kunne det – hvor tøff graviditeten ville være. Likevel var det ingenting hun lengtet så mye etter som å bli mamma.

– Slik jeg opplever det, er det generelt ingen som synes det er noen kjempeidé at funksjonshemmede skal få barn.

Kjersti forteller at synet av lille henne med en gigantisk, gravid mage ble møtt med stor skepsis. Rollene «funksjonshemmet» og «mor» syntes å være på kollisjonskurs. Hun opplevde at hun, ved å gå gravid, nærmest angrep morsrollen slik den normalt sett skulle være.

Kjersti og kjæresten Erik Hedin bodde i en liten ettromsleilighet i Stockholm. I hjørnet av stuen sto den nye barnesenga klar, men uten stoff. Høygravid spaserer Kjersti ut i byen for å kle den lille sengen i farger fra Åhlens. Hun har knapt rukket å være regissør, for hun har båret tittelen like lenge som hun har båret barnet i magen.

Kjerstis mage er enorm og strutter ut fra den lille kroppen. Hun er uproporsjonal for det blotte øyet, men i bybildet føler hun seg fin og stolt som gravid. På hjørnet av Sveavegen og Odensgatan møter hun en annen mamma. Kvinnens to barn sperrer opp øynene når de ser Kjersti komme gående og utbryter: «Hvilken konstig!».

Kjersti møter blikket til den lille jenta, og smiler. Det er nemlig greit for henne at barnet synes hun ser annerledes ut.

– Jeg ser jo faktisk veldig «konstig» ut med min lille kropp og store mage, ingen kan bestride det, verken voksne eller barn.

Mammaen til barnet blir forferdet. Slik kan man ikke snakke til andre mennesker! Med folkeskikken i behold kjefter moren på barnet, men møter ikke blikket til Kjersti. De rasker heller forbi henne, den skamfulle moren og barnet som ikke visste bedre. Kjerstis følelse av å kjenne seg fin og stolt tar de også med seg.

– Jeg synes det er spennende å titte på det som er annerledes. Jeg får også lyst til å snu meg eller rope «Oj!», når jeg ser en mann uten armer eller en dame med skjegg. Det er helt naturlig og har ikke noe med trakassering å gjøre. Like fullt er det helt forbudt.

Morens reaksjon derimot, irettesettelsen av barnets nysgjerrighet, dét får Kjersti til å føle seg liten. Tanken på at barnet fra nå av vil møte alle andre «konstige» der ute med morens skjennepreken i bakhodet.

– Folk vet ikke hvordan de skal forholde seg til det «konstige». Som regel hadde det vært bedre om voksne reagerte mer som barn, at de fikk lov til å glo når de så noe de syntes var rart, at de fikk lov til å vise sin nysgjerrighet, kanskje til og med fikk lov til å komme bort og stille et spørsmål hvis det var noe de lurte på: «Åssen er det å være så liten?» for eksempel. Da hadde det unormale blitt møtt med åpenhet og nysgjerrighet, fremfor skam og usynliggjøring, sier hun.

Kjersti henter dvergen tilbake. Hun er firebarnsmor og en prisbelønnet regissør. Hun er et arbeidsjern og lever et hektisk, men på mange måter også normalt liv. Dét gjør henne ikke noe sterkere i skjelettet eller noen centimetre høyere. Hun er ikke regissør på tross av funksjonshemningen. Hun er heller ikke mor på tross av høyden sin. Derfor insisterer Kjersti på å bruke betegnelsen dverg.

– Min funksjonshemning er ikke noe jeg skal mestre eller overvinne, det er ikke en svakhet. Funksjonshemningen forsvinner heller ikke fordi jeg lykkes, tar høyere utdannelse, gifter meg eller får barn, selv om mange jeg møter ønsker at det kunne være slik.

– Min funksjonshemning er en forutsetning og en del av min komplekse og fantastiske personlighet. Funksjonshemningen er meg. Jeg forsvinner ikke hvis du snur deg bort.

Da Kjersti skulle tre inn i mammarollen i 2007 opplevde hun at mange var skeptiske til at hennes lille kropp skulle bære et barn. Skepsisen smittet også over på henne selv, og da hun gikk gravid var hun tidvis veldig redd. Tålte kroppen hennes graviditeten? Hva om det gikk galt, hva ville skje med henne da? Spørsmålene fra andre var mange og ubehagelige:

Hvordan skulle en liten «teskjekjerring» klare å ta seg av en hel baby? Hva om barnet fikk den samme diagnosen? Ville barnet hate dem da?

– Tanken hadde aldri falt meg inn.

– Barnet jeg hadde forestilt meg var liten på samme måte som alle andre barn. Jeg forstod snart at det å ønske seg et barn som var som meg, det måtte jeg ikke snakke høyt om. Barn som meg er ikke ønskebarn.

Tilbake til Rikshospitalet i Oslo, 21. november 2016

Julen begynte med et nyfødt barn. Barnet var mirakelet, den største hendelsen, begynnelsen på verden slik vi kjenner den. Lite har egentlig endret seg siden den tid. Maria er fortsatt på flukt med et barn i magen, og kong Herodes jakter fremdeles på dem som ikke passer inn. For de aller fleste handler julen fortsatt mest om barna. Om de nyfødte og kanskje premature barna, og om dem som er litt eldre.

Kjersti har siden 2007 blitt mor fire ganger. Hver gang hun har blitt det, forteller hun at livet slik hun kjenner det starter på nytt. På år null, før det igjen bærer til hundre. Det har hun tenkt siden hennes første teatersjef på Dramaten i Stockholm sammenlignet Molly, som hun da hadde i magen, med jesusbarnet selv.

– Ethvert nytt barn er et jesusbarn, fordi ethvert nytt menneske starter sin egen tidsregning, sa hun. Dette kjennes ekstra godt å tenke på særlig i år når dette barnet kom. Donald Trump ble valgt til president i USA bare få dager før hun kom til verden, og det kjentes jo virkelig som en ny tidsregning. Men så kom hun altså, mitt nye jesusbarn, og litt trøst finnes det jo faktisk i å tenke at nå starter klokkene på nytt, sier Kjersti.

Tilbake i gangene på Rikshospitalet sitter Kjersti ved siden av kuvøsen. Den lille premature jentungen, den lille skapningen Kjersti mest av alt synes ligner på en frosk, spretter mellom liv og død. «Det kan jo lett gå bra!» sier helsesøster oppløftende. Kjersti vet ikke hva hun skal tro på. Likevel tenker hun at dét – «det kan jo lett gå bra!» - det er som regel helt riktig.

– Til alle de foreldrene som får et barn som ikke var som forventet, som ser annerledes ut, er annerledes, som har små eller store skavanker, som har lungeproblemer, skjelettsykdommer, funksjonshemninger; de trenger å vite at det kan lett gå bra. For selv om barna trenger litt hjelp i startfasen, og noen ganger resten av livet og, så har de kanskje uante krefter som ingen vet om enda, men som en dag vil overraske alle.

På den sjette dagen får hun beskjed om at Ester, uten h, kan puste på egen hånd. Det kunne jo lett gå bra – og denne gangen gjorde det det. På vei hjem til de tolv øynene på Jar kjennes det plutselig ut som jul, likevel.

Teksten har utdrag hentet fra radioprogrammet «Jul i P2», som høres her - hver dag gjennom julen.