Den tomme stolen

Kapittel 1

Skrevet av Vilde Alette Monrad-Krohn, journalist i NRK Kultur

Historien om Margrethe. På slaget fem kimer det ut av den lille Tandberg-radioen i stua. Fra domkirken i Oslo og hele veien til oss på Saltrød i Arendal høres det fra høyttalerne: julen er her.

Vi henter drikke fra kjelleren, vi tenner julekransen og legger salmebøker på tallerkene. På kjøkkenet danderer vi ribbestykket over på et fat, og fettet pipler ut av kjøttet. For oss med luktesansen i behold trenger ingen fortelle at maten er klar. Her er jeg den samme lille jenta jeg alltid har vært, og det kribler i magen. Julekvelden er ikke som alle andre kvelder.

For meg handler julen om måten vi samles på. Hvordan vi er med hverandre, når vi er med hverandre. Mens bestefar leser fra Juleevangeliet og skåler god jul, tror jeg alle rundt bordet kjenner på at det er godt å være samlet, vi som fortsatt er her. For, på enden av bordet står det en tom stol. Det er ikke dekket på, men for bestemor og bestefar skulle det sittet en dame der. Hun skulle vært femtitre år, kanskje ville hun hatt tykt, krøllete hår til skulderne og en liten spiss nese. Hun heter Margrethe og hennes stol har vært tom siden 1969.

22. september 1969 døde Margrethe i en trafikkulykke. Da var min mor tre og et halvt år. Margrethes ulykke ble hennes første minne.

Sorgen over Margrethe har fulgt mine besteforeldre et helt liv. Jeg kjente aldri min tante Margrethe, men hennes fravær er tilstede; på den tomme stolen og i mine besteforeldres blikk.

Margrethes tomme stol finnes ikke bare her i Betrumveien, på Saltrød et lite stykke utenfor Arendal. Over hele landet står det tomme stoler rundt julebordet. En stol for farmoren som levde et godt og langt liv. En stol for mammaen som ikke overvant kreften. En stol for lillebroren som ikke klarte å puste på egenhånd.

For dem som har en tom stol rundt julebordet har døden en helt egen plass i julen. Likevel er desember lys. Fra butikkvinduene i Karl Johans gate til Margrethes grav på kirkegården; overalt lyser det i desember.

Kanskje er det derfor døden har en helt egen plass i julen. Ikke bare fordi vi samles rundt familien, men fordi det også strømmer lys inn i mørket.

Kapittel 2

Skrevet av Carl Petter Opsahl, gateprest ved Kirkens bymisjon.

Rusmisbrukerens minnestund. Jula og dagene før har liksom et eget lys over seg, juledagene er ikke som andre dager. Det er julepynt og julesanger og julemat og julestemning.

Men juledagene er også helt vanlige dager. Sola står opp og går ned, det er vær og vind. Mennesker blir født i jula, og mennesker dør i jula.

Jula og døden hører ikke helt sammen. Jula handler om liv, med en grunnfortelling om et barn som blir født. På sitt beste er jula en feiring av liv og fellesskap. Døden tar noen bort fra oss. Døden tar en jafs av fellesskapet. For mennesker i utsatte livssituasjoner er også fellesskapet rundt døden sårbart. Slektninger og nærmeste pårørende kan være langt unna.

Jeg husker en førjulsdag for et par år siden. Jeg fikk en telefon fra Ila Hybelhus. En av beboerne hadde dødd av overdose. «Om jeg kunne komme og holde minnestund?»

«Ja, det det er klart jeg vil», sa jeg, fant fram presteklær og klarinett og reiste av gårde.

Snøen faller mildt over Aleksander Kiellands plass. 34 og 54-bussen slanger seg rødt langs Maridalsveien. Kjøpesenteret er julepynta, men fortsatt er det langt flere biler enn mennesker å se. I den lille parken er juletrær til salgs stilt opp på rekke og rad. Det er en helt vanlig førjulsdag i desember. Livet går sin gang.

I stua på Ila Hybelhus ser jeg ut av vinduet på livet der ute. Her har livet stoppet opp for et øyeblikk. Stua fylles etterhvert med folk. Ansatte ved Ila, etterhvert også ansatte fra andre virksomheter i rusarbeidet. Han som har gått bort har vært en kjenning i rusmiljøet lenge, og har bodd på flere av byens hybelhus gjennom årene. En og annen beboer kommer også. Setter seg stille ned. Minnestunden begynner. Jeg spiller en melodi, leser et vers, sier noen ord om de som har gått bort. Så tenner vi lys. Etter velsignelsen og en melodi til, er det først stille. Kaffekopper fordeles, kaffekanna går sin gang rundt bordet. Så begynner praten forsiktig, minner utveksles: «Jeg husker ham som en….», «husker dere den gangen han…», «Han var alltid så…»

Bilder av levd liv tegnes, med varme, humor og undring. Rommet er fylt av mennesker, i dyp refleksjon over liv og død.

Jeg opplever at skille mellom ansatt og beboer for en stund viskes ut.

Anbefalt videre lesning:

Teskje-mammaen. Kjerstis jul startet med ei nyfødt jente. Et barn mange mener hun ikke burde hatt. Les saken her.

Anbefalt videre lytting: