Til topps med to fingre

En novembernatt i 1928 hørtes høye skrik fra en campingvogn utenfor Paris. Vogna sto i full fyr, og inni lå et ungt ektepar. Florine «Bella» Mayer kom seg ut uten en skramme. Det samme kunne man ikke si om mannen hennes: Django Reinhardt var forbrent over store deler av kroppen, og det neste halvannet året bodde han på sykehus.

Aller verst hadde det gått utover venstre hånd: Ring- og lillefingeren var totalt ødelagt. De så forkrøplet ut, og han kunne aldri røre på dem igjen.

Der og da var det nok ikke mange som trodde at Django Reinhardt skulle bli en av verdens aller, aller beste gitarister. Men det ble han.

Jazzens joker

– Det er helt ubegripelig at han kom så langt, sier Jon Larsen – sannsynligvis Norges største Django Reinhardt-fan (de siste årene har selvsamme Larsen også blitt kjent for å jakte på stjernestøv – men dét er en annen historie).

I 1980 startet Larsen Djangofestivalen i Oslo – som verdens første i sitt slag. Han ville hylle artisten som hadde preget ham helt siden han satt på gutterommet.

– Django Reinhardt var Europas første originale jazzmusiker. Han gjorde ting på en måte som ingen andre hadde gjort før. Blant annet videreutviklet han den amerikanske jazzen med å blande sammen alle mulige sjangre.

Noe som egentlig var helt uhørt. I Paris gikk det stort sett i fire musikkstiler før 1930-tallet:

1. Klassisk musikk.
2. Vals.
3. Tango.
4. Såkalt sigøynermusikk.

Skillet mellom høy- og lavkultur var digert.

– Men Django blåste i det, forteller Larsen. – Han improviserte med alt.

Django Reinhardt gjorde rett og slett som han ville. Han var ikke besudlet av det franske akademiske miljøet. Tvert imot kom han fra et annet miljø, som storsamfunnet verken da eller nå har sett på som verdens mest ressurssterke gjeng.

Han var rom (mer spesifikt – manouche – en egen klan).

Talentet

Den ulykksalige natta var altså ikke den første i campingvogn for Djangos del. Helt fra han var liten, hadde han bodd i campingvogn – faktisk ble han født i en også.

Foreldrene flyttet fra Belgia til Frankrike, hvor de reiste rundt i ulike leire. Ingen av barna gikk på skole, så lille Django hadde et atlanterhav av tid til å gjøre alt han hadde lyst til. Og det han hadde aller mest lyst til, var å gjøre som de voksne: Hver kveld satt de rundt bålet og spilte musikk sammen.

Django skaffet seg en fiolin.
Først lærte han seg å spille på den.
Så lærte han å spille gitarbanjo (banjo med seks strenger).
Vips kunne han spille gitar også.

På starten av 1920-tallet lagde Django en kvintett med noen kompiser, og hver kveld gikk de i flere timer – til fots – inn til Paris for å spille. De var rundt 13 år gamle, og målet var Rue de Lappe – den famøse gata hvor dansehallene lå i kø.

Det var bare å kaste seg uti det – noe gutta gjorde.

Og etter overraskende kort tid sto den unge pjokken og kompet noen av Frankrikes største artister. Det gikk i vals og tango – og gjetord.

Folk strømmet til for å høre på ham og gitaren hans.

Etter hvert begynte han å improvisere, la til et par ekstra linjer og rytmer. Han oppdaget jazz – og ble hekta. Han ble med på plateutgivelser. Django Reinhardt var på vei opp.

Så skjedde altså ulykken som ødela fingrene. Django var blitt 18 år.

Fra tragedie til triumf

Gitaren var det eneste han hadde. Hva skulle han ellers leve av? Med store smerter la Django Reinhardt seg i hardtrening for å bli enda bedre – med kun to fungerende spillefingre på venstre hånd (i tillegg til tommelen).

Noen år senere startet han jazzgruppa Quintette du Hot Club de France.

Du har nok hørt dem:

«Jazz manouche», eller «sigøynerjazz», blir sjangeren deres kalt. Den bærer tydelig preg av jazz-elementer blandet med ulike musikkstiler, og når man hører på dette, så vet man eksakt hva det er. Det er nesten som en egen dialekt! Eller «Djangomusikk», som stjernepianisten Duke Ellington foreslo.

Sanger og trompetist Louis Armstrong ble også overbegeistret da han så og hørte den tofingra magikeren.

Django Reinhardt var med ett verdensberømt.

– Han skjønte bare musikk, sier Django-fan (nærmest historiker) Jon Larsen. – Han var en blendende virtuos.

Da Larsen falt i Django-gryta

Django sto altså på scenen i Paris’ dansehaller som 13-åring. Da Larsen var på samme alder, satt han hjemme og lærte seg grep på Frelsesarmé-gitaren han hadde arvet av mormoren sin. I tillegg hadde han kjøpt en radio på loppis, og en kveld ble en fyr ved navn Django Reinhardt introdusert.

– Det var det rareste jeg hadde hørt! Det var sigøynermusikk, klassisk, blues, flamenco og jazz rørt sammen, og det var helt rått. Sånn hørtes ikke min gitar ut, hehe.

Larsen får fortsatt gåsehud av å tenke på øyeblikket på gutterommet. Allerede dagen etter begynte han å lete etter folk som hadde hørt om Django Reinhardt. Ingen hadde det – inntil han kom i prat med noen eldre amatørmusikere, og fikk tak i et kassettopptak. Larsen spilte kassetten i filler.

Denne musikken skal jeg bruke livet mitt på, tenkte han. Og så spilte han Frelsesarmé-gitaren i filler.

Noen år senere var Jon Larsen gammel nok til å fly ut av redet, og det gjorde han. Det bar rett til Paris – for å lære mer om Django. Her traff han legendens gamle kompiser, og ble så inspirert at han startet sitt eget band da han kom hjem igjen: Hot Club de Norvège (still going strong), som svinger seg i samme sjanger som sin franske navnebror.

Hvor god var egentlig Django?

Å spille gitar på måten Django Reinhardt gjorde, er i utgangspunktet vanskelig. Men: Er det på grunn av de manglende fingrene at vi blir imponert?

– Nei, svarer Jon Larsen. – Django var helt sjukt god. Noe av det han gjorde er nesten ikke spillbart – selv om man har alle fingrene intakt. Hvis han hadde hatt det, ville nivået fortsatt vært ubegripelig høyt.

En annen ting, mener Larsen, er at vi ofte glemmer Djangos høyrehåndsteknikk.

– Det er viktig å huske på den hånda også!

Samt intuisjonen. Django Reinhardt følte seg fram i musikken, improviserte der og da. Noter kunne han overhodet ikke. Han lærte seg forresten aldri å lese og skrive heller.

Da bandet hadde konsert i Norge i 1939, ble et par av dem observert i hotellkorridoren. For å finne riktig rom, gikk de rundt og sammenlignet tallet på nøkkelen med nummeret på dørene.

Antakelig følte han seg mindreverdig mange ganger. Noe som påvirket oppførselen hans.

Den umulige kunstneren

Django var ikke alltid lett å ha med å gjøre. Om det var noe han ikke hadde lyst til å gjøre, så ga han faen.

I 1947 skulle han på turné med den legendariske pianovirtuosen Duke Ellington. Django landet i USA – uten gitar. Så ble han sur fordi navnet hans ikke sto på turnéplakaten (noe som skyldtes at han selv var så treig med å takke ja at plakatene allerede hadde vært i trykken). Han ble også gretten fordi ingen i statene snakket fransk.

Da de skulle spille i Carnegie Hall i New York, kom Django for sent til konserten fordi han hadde vært ute og spilt biljard i stedet.

– Django visste hvor god han var, og ble høy på pæra, sier Jon Larsen. – Han hadde nådeløse krav til spillekompiser og ble skikkelig sur hvis noen spilte feil. Han kunne være ordentlig utrivelig.

Det var der hele tida, komplekset over å være analfabet. Når arrangører dukket opp med kontrakter, lot han som om han leste dem – for så å eksplodere av sinne. Han mente de var for dårlige. Arrangørene forsto ingenting; her kom de med en avtale som sikret Django Reinhardt gode penger, samt fri kost og losji – hvorfor ble han så forbanna?

– Jeg tror han ødela mye for seg selv på grunn av den uforutsigbare væremåten, mener Larsen.

Men – tross alt: Han komponerte og framførte hundrevis av låter. Drømmen var å høre dem som symfoniske verker, men det skjedde aldri. Han kunne jo ikke skrive. Og en dag var det slutt.

Django Reinhardt var bare 43 da han plutselig falt sammen. Dødsårsaken var hjerneblødning. Antakelig hadde det en sammenheng med senskader etter brannen.

Så gikk han i glemmeboka. Ingen skrev om ham, ingen samlet bilder eller ga ut musikken på nytt. Kanskje folk syntes det var litt deilig å bli kvitt den egosentriske bråkmakeren?

Vel.

Etter 25 år skjedde det noe: Gamle venner holdt en markering på hjemstedet hans – og så begynte ballen å rulle. Det er ikke så rart; Djangos musikalske påvirkning strekker seg nemlig langt utover sigøynerjazzens verden.

Inspirasjonskilden Django

På midten av 1960-tallet kutta den 17 år gamle gitar-entusiasten Tony Iommi av seg to fingertupper i en arbeidsulykke. Legene på sykehuset var tydelige på at gitarkarrieren var over. Damn.

Men etter å ha blitt introdusert for Django Reinhardts musikk og historie fikk Tony laga seg fingertupp-proteser og plukka fram gitaren igjen. Få år senere startet han Black Sabbath, som er bandet de fleste regner som verdens aller første skikkelige heavy metal-band.

Hva med countrylegenden Willie Nelson?

– Django er er best. Punktum, har han sagt. – Han spilte mer med de to fingrene enn noen har klart med fire siden.

Andre som har pekt på Django Reinhardt: Supergitarist Jeff Beck, blues-gudfar BB King, «latinorocker» Carlos Santana og selveste Jimi Hendrix.

Stian Carstensen, som lærte seg å spille (altfor) fort fordi han spilte LP-plater på 45-hastighet ved en feiltagelse, er utover det vanlige interessert i sigøynermusikk. Django Reinhardt har vært en følgesvenn siden barndommen.

– Som gitarist er han fullkommen. Det at han spilte med to fingre er helt ufattelig.

Carstensen mener det ligger sterkt i sigøynerkulturen å kjempe seg gjennom ting som ulykker, sykdom – eller, for den saks skyld: Mangelen på en finger eller to.

– Det er en jernvilje der. De har ingen tradisjon for å være intellektuelle, men mange av musikerne deres er på en måte professorer i et fag de ikke går an å få papirer på.

Dette er noe vi bør lære av, mener Carstensen. At man ikke trenger en konform utdannelse for å være fantastisk i et fag.

– Django står for alt det der for meg. Dessuten var han mer enn teknisk god – han var også ekstremt bra på frasering og tonevalg. Han er et mysterium.

Har du hørt ham? Sannsynligvis

Det er ikke sikkert du noen gang har satt på en Django-plate hjemme, og det er ikke helt sikkert du har hørt ham på radioen i det siste. Men han har sneket seg inn i øret ditt likevel, skal du vite.

Sett «The Matrix»? Husker du kjøkkenscenen der Neo møter orakelet? Og musikken som fargelegger samtalen? Jepp, Django.

Sett «The Aviator» med Leonardo DiCaprio? Jepp, Django er på plass. «The Sopranos» – der òg. «Chocolat»? Ja. Husker du den under middels gode filmen «Junior», der Arnold Schwarzenegger er gravid? Ja, faktisk.

I Woody Allen-filmen «Sweet and Lowdown» møter vi jazzgitaristen Emmet Ray (Sean Penn) på 1930-tallet. Han er ekstremt dyktig og beundret, men har en stor svakhet: Hver gang Django Reinhardt kommer inn i rommet, besvimer Emmet Ray. Veldig gøy – verdt en kikk, altså!

I 2017 kom filmen «Django» som følger Django Reinhardt i krigsåra.

Django samler fortsatt musikk-elskerne

Miloud Guiderk er kunstnerisk ansvarlig ved konsertstedet Cosmopolite i Oslo – de overtok ansvaret for Djangofestivalen i 1992. I januar er det med andre ord duket for 30-årsjubileum.

En helt spesiell person skal hylles i år: Jon Larsen – som hørte Django på gutterommet, og ble besatt av den gåtefulle mannen.

– Det er Jons fortjeneste av denne musikken ble reintrodusert i Norge, og at denne festivalen finnes, sier Guiderk. – Vi er veldig stolte av at den bor hos oss nå, og at det er verdens eldste Djangofestival.

– Det er kult! Vet Jon om disse hyllest-planene?

– Nei, han gjør ikke det.

– Kan vi skrive det i artikkelen, tenker du, eller skal det være hemmelig?

– Skriv det, dere. Det er hyggelig.

Jon Larsen har vært med hele veien, også i Cosmopolite-årene, som rådgiver, på scenen med gitar – eller som konferansier. Men det er også ettervekst i miljøet, forteller Guiderk.

– Absolutt, det er ikke bare de eldre som kommer. Nye generasjoner oppdager stadig musikken, både publikummere og musikere.

– Ingen planer om å slutte med dette?

– Nei, så lenge jeg lever og Cosmopolite eksisterer, så starter hvert eneste år med Djangofestivalen!

Den 8. februar 1939 spilte Django Reinhardt og bandet på Gamle Logen i Oslo. Dagbladet var til stede:

«Det jazzensemblet som ga konsert i Logen i går, Quintette du Hot Club de France som det heter svært lite lettvint, består av tre gitarer, fiolin og bass, en besetning som er meget gjennomsiktig og hvis muligheter for klangvariasjon blir i ganske særlig grad avhengig av musikernes dyktighet. Og en kunne fort fastslå at ensemblet har førsteklasses folk. [ … ] og gitarsolisten Django Reinhardt avslørte seg som en fremragende kunstner på sitt instrument.»

Anbefalt videre lesning og kikking:

Hørt om den legendariske norske jazzgitaristen Robert Normann? Moren døde da han var bare 12 år, og på samme tid mista faren jobben. Robert ble derfor sendt ut med gitaren for å tjene penger til familien. En fascinerende fyr.

Her er det flere musikksaker du kanskje vil være interessert i: