Prisen for popen

For mange av verdens aller største artister og låtskrivere er det ekstra stas å ringe kontofonen nå om dagen.

Særlig Bob Dylan (80) og Bruce Springsteen (72), som hver har fått utbetalt svimlende 5 milliarder kroner. I bytte har de gitt fra seg framtidige inntekter fra musikken som de har skrevet og spilt inn.

Og de er ikke alene. Nærmest ukentlig kommer det nyheter om at musikkrettighetene til verdenskjente artister har skiftet hender. For eksempel disse, bare fra de siste par årene:

Red Hot Chili Peppers, Whitney Houston, The Beach Boys, Neil Young, Shakira, David Crosby, David Bowie, ZZ Top, Paul Simon, Tina Turner, Ray Charles, John Legend, James Brown, Mötley Crüe, Sting, Leonard Cohen, Aerosmith, Lindsey Buckingham, Christine McVie, Stevie Nicks. Og mange flere.

Musikkrettigheter har blitt omsatt til alle tider. Men hva vil skje nå som artister selger både råderetten over livsverkene og retten til framtidige inntekter?

Det store salgsrushet

Musikkhistorien har mange eksempler på bedrøvede artister som ikke har eierskap til sin egen musikk, men som slåss for å få den. Vi har hørt om unge og uerfarne artister som skrev under på dårlige platekontrakter, formulert på servietter i mørke barer rundt stengetid. Og at de senere i karrieren, etter gjennombruddet, forsøker å sikre seg rettighetene til det de har laget.

Prince mente selv at han ble behandlet som en slave av sitt plateselskap, og han kjempet for å få tilbake rettighetene til sin innspilte musikk. Han klarte det to år før han døde i 2016.

Typisk nok har tre av hans arvinger solgt sin andel til et privat musikkforlag. For det er ikke bare levende artister som selger seg ut. Også familiene til avdøde artister har cashet inn fete engangsutbetalinger.

Men hva er det egentlig som blir solgt?

Først må vi sortere litt. En sang har grovt sett to separate rettigheter som gir inntekter.

• Eierskap til selve innspillingen. Som regel eies denne av plateselskap og/eller artist.
• Eierskap til åndsverket, altså komposisjon i form av musikk og tekst. Eies som regel av artisten i samarbeid med et musikkforlag, gjerne omtalt som publisher.

Springsteen og Dylan har solgt begge deler. De har solgt framtidige inntekter for sine innspillinger og komposisjoner. De har også solgt kontrollen over når og hvordan katalogene deres kan brukes. Det være seg nye coverversjoner, bruk i reklame, filmer, sosiale medier, gaming eller sportsarrangementer.

Satt på spissen: Bruce Springsteen har ikke myndighet til å si nei dersom Saudi-Arabia vil bruke «Glory Days» i en turistreklame.

Prislappen på 5 milliarder kroner har vakt oppsikt. Man kan både danne og oppløse fylket Viken fem ganger for denne summen.

Hvorfor beholder ikke artistene disse rettighetene selv?

Høye forventninger

Den ene hovedforklaringen er at artistene tilbys svært høyt summer for rettighetene. Kjøperne er plateselskap, musikerforlag eller investorer. Og de har store forventninger til at disse rettighetene vil gi en jevn og høy strøm av inntekter i lang tid. Gjerne minimum i et 30-40-årsperspektiv.

Denne forventningen skyldes at inntektene i musikkbransjen har økt kraftig de siste årene. I USA økte pengestrømmen fra Spotify, YouTube og TikTok med nesten 50 prosent på ett år. Også i Norge øker disse inntektene.

Og veksten skal fortsette. En av grunnene er at antall abonnementer på musikkstrømmetjenester skal videre oppover.

– Strømming av musikk har fortsatt et veldig stort vekstpotensial, sier Daniel Nordgård, som er førsteamanuensis i musikk, digitalisering og musikkindustri ved Universitetet i Agder.

– Både når det gjelder å nå nye markeder, flere aldersgrupper og å kunne ta en høyere pris fra kundene. Mange rapporter peker på det samme. Da blir det også investert, og det presser opp verdien, sier han.

I tillegg får vi stadig flere måter å lytte til musikk på. Strømmetjenestene var bare starten. Men konsumet av musikk vil i enda større grad skje via sosiale medier, gaming, stemmestyrte enheter eller treningsapparater.

Dette har vært med på å introdusere yngre brukere for glemte klassikere i rockehistorien. Da Fleetwood Mac-låten «Dreams» nylig brøt inn på de amerikanske hitlistene for første gang siden 1977, skyldtes det at den figurerer i en viral TikTok-video. Noe som betyr penger i kassa for rettighetshaverne.

Audun Molde, som er førstelektor i musikk ved Høyskolen Kristiania og ved Handelshøyskolen BI sier det slik:

– I gamle dager leverte hits avkastning på radio. Nå er det på Spotify, Meta og TikTok. Ingen kan se inn framtida, men mange tror at musikkbransjen har det beste foran seg når det gjelder inntekter. Det er den tanken som gjør at oppkjøpere velger å investere.

Og en britisk-kanadisk bransjeveteran har muligens skjønt dette bedre enn noen andre.

Investoren

– Musikk er like bra som gull eller olje.

Sitatet tilhører Merck Mercuriadis, tidligere manager for Guns ‘n Roses, Elton John og Beyoncé.

For få år siden startet han selskapet Hipgnosis, som har en klar forretningsidé: Å kjøpe opp rettighetene til popmusikk i stor skala – for så å lokke til seg investorer, som igjen får avkastning av fremtidige royalties.

Siden oppstarten har selskapet brukt svimlende 20 milliarder kroner på å sikre seg rettighetene til over 65.000 låter, hvorav nesten 4000 har toppet en hitliste ett eller annet sted i verden.

Når Hipgnosis skal lokke til seg investorer, er Bon Jovis låt «Livin’ on a Prayer» selve gullgåsa i powerpoint-presentasjonen. De viser til at låtens årlige inntekter har økt kraftig de siste årene. Og når den beviselig har lokket fulle menn til dansegulvet i 35 år, kan man forvente at inntektsstrømmen vil være pålitelig i lang tid framover.

Ordet «investorselskap» kan få kulturfolk til å rynke på nesen, men Hipgnosis har likevel kred hos artistene. Den legendariske musikeren og produsenten Niles Rodgers er en av frontfigurene i selskapet.

Dave Stewart (69), den ene halvdelen av Eurythmics, solgte nylig katalogen sin til Hipgnosis. 1980-tallshitene «There Must Be an Angel» og «Sweet Dreams» fulgte med på lasset.

– Folk som synger «Sweet dreams are made of this» vet kanskje ikke hvem jeg eller Eurythmics er, men de kan synge den neste linja i teksten. Merck sin tilnærming til dette er å ta disse klassiske låtene, holde dem i live og bygge små verdener rundt dem, sier Stewart.

Men sånne salg skurrer for noen, som mener at den artistiske integriteten står på spill.

Særlig rock’n’roll har gitt assosiasjoner til individualisme og frihet. Sjangeren har representert en langfinger mot kapitalen, makta og det bestående. Derfor strider det mot et feiret ideal at stjerner bytter musikken sin mot lange tallrekker på nettbanksaldoen.

Men at den nobelprisvinnende Bob Dylan har solgt både rettigheter til innspillinger og til katalogen sin er kanskje ikke så oppsiktsvekkende i et børs/katedral-perspektiv? Tidligere har han lisensiert musikken sin til reklamer for Pepsi, Cadillac og undertøysmerket Victoria’s Secret. Så kanskje de aldrende rebellene ikke er så hellige som fansen forventer?

Audun Molde mener dette er mer medieskapt rockemytologi enn virkelighet. Dessuten tror han at mange fans antakelig ikke ønsker å se inn i fabrikken og få vite hvordan pølsa er laget.

– Faktum er at dette er særdeles smarte og dyktige forretningsfolk, sier Molde.

Det store arveoppgjøret

En annen viktig forklaring på hvorfor artistene selger, er ønsket om å rydde i sitt eget dødsbo mens man ennå er i live.

Audun Molde mener at slike salg kan sammenlignes med hva en hvilken som helst annen aldrende riking gjør:

– Det er eldre låtskrivere som har karrieren bak seg. Det kan sammenlignes med de som sitter med hytte og hus og skal rydde opp før arvingene overtar. Når Neil Young (76) og Springsteen dør, vil etterkommerne slippe å bruke livene sine på forvalte disse rettighetene, og får heller utbetalt cash, sier han.

Samtidig kan artistene på denne måten bestemme selv over skjebnen til sine livsverk mens de ennå er i live. Kranglingen rundt dødsboet til nevnte Prince er et skrekkeksempel på hva som kan skje når en suksessrik artist dør uten å etterlate seg et testamente.

David Crosby (80) har vært ærlig om motivasjonen for å selge rettighetene til sine åndsverk. Han ønsket egentlig ikke å gjøre det, men det førte til at alle pengebekymringer forsvant. Pandemien tok bort konsertinntektene, samtidig som han ikke lengre tjente noen penger på å lage plater.

Artisten og låtskriveren Dolly Parton (76) har solgt 100 millioner plater på verdensbasis, og hylles som et forretningsgeni. Hun er en av dem som sitter på gjerdet og vurderer å selge hele katalogen sin.

– Tidligere har jeg bikket mest mot «nei» til salg, men når jeg ser hvilke summer det snakkes om, så tenker jeg på min familie og hva jeg vil etterlate til dem, har hun sagt.

Sting (70), som nylig solgte katalogen sin for 2,7 milliarder kroner til Universal Music, legger vekt på at kjøperen skal behandle musikken hans med respekt. Og at låter som «Russians» og «Englishman in New York» skal kunne nå ut enda bredere.

– Ikke bare for å ivareta kontakten med gamle fans, men også for å introdusere musikken min til et nytt publikum, nye musikere og nye generasjoner.

Noel Gallagher (54) i Oasis har på sin særegne måte latt det skinne igjennom at et salg framstår som fristende. (Beklager manglende oversettelse, men han må siteres ordrett):

«What do you do? Leave it to your kids? They don't value music. Or do you take the £200 million and buy the superyacht and the Learjet and go, «Fucking have it, come on!».

I think the latter. I'm getting a superyacht, I'm gonna call it «Mega Mega White Thing». I'm gonna spend a year at sea. People can come and visit. I'll be flying out my hairdresser, Neil, and paying £40,000 for a haircut. I'll have a chef.».

Fascinasjonen for gammel musikk

Men hva slags konsekvenser kan oppkjøpene få for musikkbransjen og yngre artister?

Det argumenteres for at musikkonsumet vårt er mer nostalgisk enn noensinne, og at dette er en årsak til rettighetsoppkjøpene. Når Hipgnosis kjøper låter, er det eldre, beviselige hits de går for. 90 prosent av låtene de har kjøpt er mer enn tre år gamle.

I USA lyttes det mindre på ny musikk enn tidligere, samtidig som eldre musikk (mer enn 18 måneder gammel) nå utgjør 70 prosent av markedet.

Å være en fersk artist i strømmingens tidsalder kan dermed være beintøft. En ting er at en låt må strømmes 300 ganger før artisten tjener en tier på det. En annen ting er den harde kampen om oppmerksomheten.

Hver eneste dag legges det ut nesten 60.000 låter på Spotify – altså nesten én låt hvert eneste sekund. Kampen om oppmerksomheten til lytterne er knallhard. Blir det da lettere for lytteren å sette på den Kate Bush-plata hun liker så godt, framfor å prøve å bli kjent med noe nytt og bra i samme gate, a la Hannah Storm?

Henrik Haagensen i plateselskapet Playground Music sier at all musikk i prinsippet konkurrerer helt likt på Spotify og TikTok, uavhengig av når den ble gitt ut.

– For 15 år siden kunne det nærmest være over for en artist når Platekompaniet ikke ville selge noe mer av CDen. Men i dag kan en 17-årig lytter når som helst «oppdage» over syv tiår med fantastisk musikk som da konkurrer på lik linje med det som ble gitt ut i går.

Han mener at det lytterne i dag velger å høre på er mye mer personlig og mindre preget av konformitet enn før.

– Unge lyttere hører beviselig mer på musikk tilpasset personlig smak enn hits sammenlignet med før. De graver dypere etter musikk som passer dem, sier han.

Det er også en bekymring for etterveksten av musikere når plateselskapene bruker milliardsummer på å kjøpe rettigheter fra artister født rundt 2. verdenskrig. Det kan føre til at de bruker mindre ressurser på å oppdage og hjelpe fram nye talenter.

Daniel Nordgård håper at plateselskapenes oppkjøp av gammel musikk ikke er et bevis på at de bare ser seg tilbake. Men at avkastningen fra investeringene vil bli brukt på å løfte fram den nye Dylan.

– Vi trenger nye artister som kan bli kanoniserte, sier han.

Audun Molde tror ikke at oppkjøpene har all verden å si for oss lyttere, men mener at plateselskapene har et klart ansvar for å lete etter nytt gull.

– 68-generasjonen trekker opp stigen etter seg og stikker av med inntektene sine. Da må det skapes nye hits. Det må komme låter i 2022 som folk hører på om 30 år, sier han.

Norske kataloger

Hva med her hjemme da? Skal vi leve av royalties-inntektene til A-ha når oljen tar slutt?

Det er veldig få norske artister som gir såpass avkastning at de anses som investeringsobjekter. Men A-has «Take On Me» er i den eksklusive klubben av låter med over én milliard strømminger på Spotify. Og det er grunn til å tro at den 37 år gamle låten vil leve godt i 37 år til. Men er den til salgs?

Bandets manager Harald Wiik skriver dette i en e-post til NRK:

«Jeg mottar jevnlig tilbud om å kjøpe rettighetene til A-ha-katalogen, men dette har inntil videre ikke vært vurdert av bandet som helhet. Plateselskaper og forlag har kjøpt rettigheter fra artister og låtskrivere til alle tider, så dette er ikke noe nytt. Det nye ligger i at de resterende rettighetene på utøver og/eller låtskrivers hånd selges. Som i alle andre avtaler vil vurderingen være avhengig av vilkår».

Noen få norske låtskrivere har imidlertid gjort dette. Stargate-duoen Mikkel S. Eriksen og Tor Erik Hermansen solgte sin rettighetskatalog for fire år siden. Rettighetene til Rihannas «Diamonds» og Beyoncés «Irreplaceable» var en del av avtalen, og det har blitt spekulert i priser på en halv milliard kroner.

Men selv om man kan få følelsen av at alt er til salgs bare prisen er riktig, så er det noen som holder igjen.

Rolling Stones-gitarist Keith Richards sa nylig at bandet ikke har diskutert dette seriøst ennå. Og han er svært usikker på om dette er noe de ønsker å gjøre.

78-åringens selvironiske begrunnelse holder høy klasse:

– Det er et tegn på at man begynner å bli gammel.

Øvrige kilder: Fader, The Guardian, Forbes, Variety, BBC, The Atlantic, NTB, The Hollywood Reporter, Rolling Stone, Daily Mail, Dagens Næringsliv, Kulturplot.

Rettelse 07.04.22: I en tidligere versjon av denne artikkelen ble det skrevet at rettighetseieren av en låt ville kunne nekte noen å lage coverversjoner. Dette er ikke riktig. Man trenger ikke tillatelse fra rettighetshaveren til dette.

Annet anbefalt stoff: