Bygda som forandret Kultur-Norge

I 1985 satt to kamerater på julefest med mark i rumpa. Lornts Mørkved og Andreas Mørkved Romstad ergret seg over at det skjedde for lite i den vesle bygda de hadde vokst opp i, Høylandet i Nord-Trøndelag.

Høylandet lå mellom en åker, enda en åker og en tredje åker, var søvnig, uinteressant og hadde kun én meritt å vise til: det 13 år gamle femmilsgullet til hållingen Pål Tyldum i Sapporo i 1972. Lornts, Andreas og sambygdingene hadde levd godt og lenge på Tyldums prestasjoner, men allting har en ende: I 1985 var det langt mellom gjenlevende Pål Tyldum-fans.

Lornts Mørkved hadde vært distriktspatriot på sin hals i mange år allerede. Bygder over hele landet slet med dalende innbyggertall, det var langt mellom skjenketidene på samfunnshusene, og sentraliseringen hadde for lengst skutt fart. Kunne det finnes en måte å fri en bortgjemt og totalt ukjent bygd fra den sikre død – fraflyttingen?

Julefesten fortsatte, Lornts og Andreas fant fram en serviett, skrev ned to ideer:

Serviettidé 1: Alternativfestival.

På 1970- og 1980-tallet var alternativ helsebehandling i vinden. Folk drakk askeavkok og gikk til fotsoneterapi med varierende resultater. De glade guttene så for seg å fylle idrettsplassen i bygda med «kvakksalvere» der besøkende med eventuell sykdom kunne motta flere hundre meningsløse behandlinger på én dag. En festlig idé, men var den levedyktig over flere år? Ville den løfte samholdet og stoltheten i bygda?

Serviettidé 2: Revyfestival.

Lornts og Andreas hadde merket seg at de som kom fra studentrevymiljøer, gjerne fortsatte virksomheten da de kom hjem til bygdene. Det hadde skapt et stort, men fragmentert lokalrevymiljø over hele Norge – og slett ikke bare i de store byene. Folk stod og gjøglet på ørsmå scener i samfunnshus, gjerne for kun en håndfull publikummere. Når nesten hver avkrok hadde et revymiljø, kunne man ikke samle dem på ett sted? Om ikke for alltid, så i alle fall for noen sommerdager?

Revyfestivalen skulle invitere aktive revyfolk fra hele landet, som attpåtil måtte betale for å opptre, mens festivalen beholdt billettinntektene.

Slik startet Norges største revyfestival.

En unik festival

I juli 2021 var jeg, i kraft av å være humorkritiker for NRK, jurymedlem under NM i revy. Sammen med resten av juryen gikk jeg gjennom flere titalls bidrag fra lokale revylag fra hele landet.

Numrene som ble plukket ut til finalen, holdt så høy faglig standard at de ikke hadde gjort seg bort på landets største revyscener. Siden den sommeren har jeg tenkt på Høylandet og revyfestivalen minst ukentlig.

Jeg opplevde et helt unikt samhold i en helt unik bygd, en merkbar stolthet. Å reise fra Høylandet etter et par dager skapte et gapende, nysgjerrig hull i sjela. Jeg måtte tilbake.

I juli 2023 er Revyfestivalen inne i sitt 36. år. Det skal, som alltid, arrangeres NM i revy. Festivalen samler omtrent 5000 besøkende, noen hundre av dem er aktører, instruktører og ildsjeler fra de ulike lokalrevyene i hele Norge.

For noen år siden sprang Lornts fortsatt rundt i et enormt tempo mellom teltene, men etter hvert har han kommet frem til en rettesnor i festivallivet.

– Når man er over 65 år og har vært med å starte en festival for snart 40 år siden, er det bare to feil man kan gjøre: Den ene er å legge oss opp i hvordan festivalen avholdes, og den andre er å krepere på området, har Lornts bestemt.

– Å krepere er en stor tabbe, det er mye organisering rundt et dødsfall.

Grunnleggeren har nå intet annet ansvar enn å vaske bord og rydde søppel. Og å holde seg på føttene og ta medisiner hver dag, naturligvis.

Nå er det daglig leder i Norsk Revyfaglig Senter, Dagrun Gunnarson, som løper som en virvelvind omkring på festivalområdet. Hun har latterkrampe et par ganger i minuttet og forteller med entusiasme om festivalen.

– Revyfestivalen betyr veldig mye for bygda, men også for de lokale revylagene som kommer tilreisende for å utveksle ideer og tanker.

Men hva skjer når humorister fra Rogaland møter humorister fra Troms? Eller når trøndere må forholde seg til østlandshumor?

Fungerer den satiriske visa om ordføreren på Lom like godt på en revyfestival med 5000 tilskuere som på samfunnshuset med 30 lokale pokaler?

Lokal humor = nasjonal appell?

– Er nummeret bra nok, fungerer det uansett, mener Dagrun.

– Her samles revyfolk fra hele landet, og de vet å se etter en god tekst og en god utførelse. Da er det ikke så nøye om det handler om en lokal kjøpmann som har skrudd opp prisen på lefse.

Likevel innrømmer hun at de regionale humoruttrykkene byr på enkelte utfordringer.

– Trøndere underdriver, østlendinger er veldig direkte, mens nordlendinger omtrent må sensureres iblant. I tillegg er det av og til dialektproblemer. Det viser seg for eksempel at trøndere har problemer med å forstå rogalendinger, og da er det ikke alltid numrene er like festlige, forklarer Dagrun.

Og fra Rogaland kommer Arild Tid Johannessen og Pål Hjelm fra henholdsvis Strand Revylag og Stavanger Revyteater. De har opplevd utfordringen med å overføre lokal humor til nasjonal scene.

– Det er absolutt en utfordring å få veldig lokale temaer til å funke her oppe. Vi hadde en sang om Trollpikken, for eksempel. Den er litt vrien å ta om man ikke har hørt om Trollpikken – og kan rett og slett virke for grov på enkelte revygrupper fra andre steder i landet. Spesielt når siste linje i sangen er «Om det noen gang skulle gå for trollet, har Rogaland fått en ny foss», forteller Pål Hjelm.

Arild Tid Johannessen supplerer: – I Strand Revylag har vi en policy om å ha humor fra beltestedet og opp, så vi ble nokså sjokkert da vi kom hit og møtte de nordnorske revygruppene. Den humoren er rimelig tøff, altså.

Har samlet inn millioner

500 av bygdas 1200 innbyggere er i full sving på festplassen. Ekskluderer vi småbarn, eldre og uføre, er det omtrent samtlige. Men hvordan fikk man halvparten av alle innbyggerne til å stille opp på dugnad?

For Lornts og de andre grunnleggerne var det viktig at folket skulle eie festivalen. Folk har det imidlertid aldri vært spesielt mye av på Høylandet, men likevel fantes lag og foreninger i omtrent hver eneste spredte hage. Disse investerte 5000 kroner hver, en sum lav nok til at alle kunne være med. Når du stilte opp for festivalen i arbeidsklær, kunne du skrive dugnadstimene dine til et lag eller forening av eget ønske.

– Det beste man kan gjøre for å smi et lokalsamfunn sammen, er å gi dem et felles eierskap til noe, mener Lornts.

– Hvor fristende er det å stille på en dugnad som kun kommer noen få personer til gode? På Norsk Revyfestival får man en helt unik mottakelse, fordi alle som er involvert i festivalen er eiere og håper at det skal gå med et lite overskudd.

Dugnadsordningen har ført til rundt 6 millioner kroner til lag og foreninger siden starten i 1987. I tillegg startet festivalledelsen Norsk Revyfaglig Senter i 1992. Kompetansesenteret ga fire permanente arbeidsplasser til Høylandet og sørget for at revyfestivalen havnet på statsbudsjettet.

– Viktigere enn lokalavisene

Revymiljøene samler ildsjeler og mennesker som har følt på utenforskap gjennom livet. Er du talentløs i både fotball og korps, trekkes du omtrent automatisk mot scenen og satiren gjennom de lokale humorgruppene.

Mennesker som har kjent manglende tilhørighet på små steder, blir voldsomt interessert i å skape en arena for den neste generasjonen tilsidesatte kreative. Med minimal offentlig støtte er det frivillighet og arbeidsvilje som må trekke lasset – noe Dagrun Gunnarson også poengterer.

– I min bygd var det ofte de som skilte seg ut i lokalmiljøet som havnet på scenen. For eksempel var den eneste transpersonen i bygda selvskreven i revygruppa. Lokalrevyen bidro dessuten til et sterkt lokaldemokrati. Når innbyggerne går sammen om å filleriste grunneiere, ordførere og næringsinteresser, er det politiske resultatet ofte enda viktigere enn lokalavisene, mener Dagrun.

På Høylandet har fraflyttingen vært minimal siden revyfestivalen startet i 1987. Når en bygd med 1200 innbyggere ønsker snaut 5000 festivalgjengere velkommen annethvert år, øker den felles bygdestoltheten betraktelig.

Men hvordan står det til med dugnadsviljen i byene kontra på landsbygda? Hvor mange stiller opp på dugnad i barnehagen i Oslo, for eksempel?

– Samholdet på bygda er noe helt annet enn i byene. Når folk har blitt vant til å samarbeide så tett sammensveiset som her, er det helt naturlig at man stiller opp for hverandre. Når det trengs en aldri så liten raking på kirkegården her på Høylandet, er det jaggu flere folk oppå torva enn det er under, altså, hevder Lornts.

Lokalsamfunnene gir bygdene stolthet, en plass på kartet og viktig lokalpolitisk satire. Rundt omkring i landet har amatørteatrene noe å strekke seg mot: NM i revy.

Om det skyldes serviettidé nummer to på Høylandet, vites ikke helt sikkert, men det kan i alle fall ikke ha skadet.

Under NM i revy 2023 ble syv priser utdelt. Beste sketsj (Lånkerevyen), beste monolog (Indre Beitstadfjord revylag), beste tekst (Oslorevyen), beste sceneframføring (Malangrevyen), beste musikalske innslag (Hommelvikrevyen), årets revynummer (Litj-Lånkerevyen) og juryens fripris (Indre Beitstadfjord revylag).

Mer fra Norsk Revyfestival: