Rakel Sivertsen sitter sammen med en dame, som nettopp har sagt noe morsomt. Rakel ler høyt.

Døden som bakteppe

Vi skal alle dø en dag, men Rakel vet at det for henne kanskje ikke er så lenge til.

Over hundre skuespillere står og tripper og er spente. Stolene foran scenen fylles opp. Orkesteret og bandet gjør siste finstemming av instrumentene.

Rakel ser inn i speilet i sminketeltet. Hun folder hendene, ser seg om. Går det bra denne gangen?

– Hvor lenge skal jeg få gjøre dette?

Rakel Sivertsen tar seg selv i håret. På seg har hun en rosa genser, med rosa sløyfer på.

ROSA SLØYFE: For Rakel er det viktig at man prater om kreft. At ikke folk blir redde for å spørre henne om hva de lurer på.

Foto: Trond Odin Myhre Johansen / NRK

Det er dette hun elsker mest av alt. Rundt henne tar folk på seg kostymer, gjør siste finish på sminken, går gjennom replikkene en siste gang.

Hun har et alvorlig blikk. Men selv om denne situasjonen er alvorlig, hviler et mye større alvor på skuldrene hennes.

Hun er så nervøs, så nervøs at hun holder på å kaste opp.

– Når man er nervøs så vil man ikke skuffe publikum, var det noen som sa til meg en gang, sier Rakel.

Rakel Sivertsen står helt til venstre og stirrer ut i lufta. Man ser på henne at hun er nervøs. Bak henne står Marit Hammer og Aina Kristiansen, som også er nervøse.

KLARE: (F.h.) Rakel Sivertsen, Marit Hammer og Aina Kristiansen er nervøse og klare for å gå ut på scenen for å opptre med revynummeret «La han gå».

Rakel Sivertsen sitter foran speilet, men ser ned.

NERVØS: Rakel er nervøs og skjerpet. Hun pleier å bli nervøs når hun skal på scenen. Man skulle tro det var avskrekkende - men Rakel kan ikke tenke seg noe annet.

Det er stappfullt i hovedteltet på Høylandet hvor det er NM i revy.

PUBLIKUM: Stolene inne i det røde, hvite og blå sirkusteltet på NM i revy er fylt opp. Snart er det Rakel, Aina og Marits tur til å entre scenen.

Ingenting gir henne mer glede enn å få spre glede og latter.

Men bak all gleden og latteren ligger kanskje det vanskeligste et menneske skal takle. Det er bare tre år siden Rakel fortalte ungene om kreften.

Kreft eller kjeft?

Det var halloween og som vanlig banker folk på dører iført de skumleste kostymene. «Knask eller knep»?

Hjemme hos Rakel samlet hun og de tre døtrene seg rundt kjøkkenbordet. Det Rakel skulle fortelle var skumlere enn kostymene.

Det var oppdaget en kul i det ene brystet.

En illustrasjon av et gresskar der det er skjært ut øyne, nese og munn, sånn som man gjør på halloween. Det lyser fra gresskaret.

– Jeg skal opereres og det er mulig at det blir litt sykehus framover, forklarte Rakel til barna sine.

Og alt var greit, ingen ble overveldet av nyheten inntil Rakels ene datter spurte:

– Mamma, er det ... kreft du har fått?

– Ja, det er nok det, svarte Rakel. Stemningen i rommet ble helt annerledes.

– De ble lei seg og begynte å gråte.

Rakel sier at man forbinder ordet kreft med at noen blir syke og dør, men slik er det jo ikke lenger.

Rakel har på seg en blå sykehusskjorte og har tommelen opp. Hun har akkurat gjort en operasjon i brystet og har bandasje der.

KUL I BRYSTET: Da Rakel fikk beskjed om at hun hadde kreft var det etter at legene hadde funnet en kul i brystet hennes.

Foto: Privat

– Også fant jeg ut at vi må liksom gjøre det ordet her til noe litt mer positivt. Det ble så åpenbart da den minste datteren min avsluttet sekvensen vi hadde rundt kjøkkenbordet med:

– Ja ja, mamma. I dag har du fått kreft og i dag på skolen fikk jeg kjeft.

Alvoret i rommet ble brått om til latter. Nå satt Rakel og døtrene og lo sammen.

Knask eller knep ble kreft eller kjeft. Ordet fikk en hyggeligere klang som ikke var ensbetydende med død.

Rakel har på seg en rosa genser og en rosa lue. Hun smiler inn i kameraet mens hun holder en tommel opp.

TOMMEL OPP: Rakel holder humøret opp og gir livet en tommel opp. Dette skal hun og familien klare sammen.

Foto: Privat

Pedagogen i sykehusskjorte

Kanskje er det sånn man burde møte denne sykdommen? Gjøre den mindre farlig?

Det brukte Rakel revy til.

På sykehuset lurte legene på hvorfor Rakel ville ha bilde av brystet sitt i klem under mammografi. Hun var enig i at det kanskje ikke var noe å henge på kjøleskapet. Men kanskje var det et fint motiv til julekort?

Og så kan jeg sende det ut til alle vennene mine og det kunne stå «god jur» for eksempel.

Illustrasjonen viser en pasient i en sykehusskjorte. Personen holder i et stativ.

Hun tok med seg røntgenbilder og erfaringer. Her kan man lage revy, man kan lage foredrag hvor kreft ikke blir elefanten i rommet. Man kan møte de alvorligste tema med humor, tenkte Rakel.

For det var alvorlig. Kreften spredde seg i kroppen til Rakel. Skjelettet så ut som det har svarte meslinger og det bygget seg opp en svulst i nakken. Men dette visste ikke Rakel enda.

Et år etter at hun fikk kreft kom den endelige beskjeden.

Tiden renner ut

Hun kan ikke bli frisk. Kreften kommer til å bli i kroppen hennes for alltid.

– Det var tøft, sier Rakel.

Barna synes også det var vanskeligere å takle denne beskjeden, enn da de satt rundt bordet for et år tilbake.

– Da begynte jeg å se for meg at tiden min rant ut i sand, og at jeg bare kom til å bli veldig syk. Skrøpelig. Skrumpe inn og forsvinne. Dø fra barna mine.

Illustrasjons av et timeglass hvor sanden renner ut.

Men nei. Det tok ikke lang tid før hun tenkte at hun ikke skal gi seg.

– Hva har jeg lyst til å gjøre mer av her i livet? Jo jeg vil gå på randoneeski.

Og Rakel gikk inn på FINN og kjøper de randoneeskiene. Hun ga litt faen. Gjorde det hun ville

– Jeg har ikke noe tid å miste.

Både Rakel og barna syntes det var vanskelig å få den beskjeden, men de var alle enige om at de ikke skulle gi seg her.

Rakel Sivertsen er på vei ut bak scena og er glad for at det er overstått. Hun smiler og slenger armene i været, fornøyd med gjennomføringa.

ALVORLIG: Bakteppet er alvorlig, men Rakel vil ikke gi seg. Hun har ingen tid å miste.

Foto: Trond Odin Myhre Johansen / NRK

Håpet er der uansett, tenker familien. Det kan jo komme masse nye medisiner, også forskes det jo hele tiden på kreft.

Men alvoret i situasjonen er noe de alle blir minnet på i små drypp i hverdagen.

Passet

Rakel tenker tilbake på da hun skulle på politistasjonen med dattera si på 12 år som måtte ordne seg et nytt pass. Hun blar i passet til Rakel og sier:

– Du mamma, passet ditt går ut i 2029.

– Ja, det gjør kanskje det, svarte Rakel.

– Da kan det hende at passet ditt varer lenger enn deg.

Illustrasjon av en hånd som holder et norsk pass.

Det blir helt stille i bilen. Men det går ikke lang tid før Rakels datter på 16 år bryter stillheten.

– Oi! Du sa det du!

Stillheten og det alvorlige blir gjort om til latter. Rakel synes det er fint at døtrene tør å si ting som det. Å si hva de tenker og føler.

– Vi flira masse, men så måtte vi stoppe litt og gråte en liten skvett, fordi ... det er jo realiteten. Det kan godt hende at det passet varer lenger enn meg.

Og både Rakel og døtrene ble enige om at det skulle bli et mål.

At hun også skulle få fornye passet sitt enda en gang.

– Ta med godt humør

– For min del så var det jo første gangen at jeg hadde en venninne som var dødssyk, sier Marit Hammer. Hun er en av de som er med i revygruppa til Rakel.

Hvordan skal man reagere når ens nærmeste venner får kreft? De møttes for å spise middag samme dag som de fikk beskjeden.

Marit spør Rakel om hva hun ønsker av dem nå.

Marit Hammer sitter ved et av bordene på revyfestival på Høylandet. I bakgrunnen sitter flere som koser seg i varmen.

VENNENE: Marit Hammer er en av de mange vennene Rakel har rundt seg. Hvordan skal de reagere på dette?

Foto: Trond Odin Myhre Johansen / NRK

Rakel ville ikke at dette skulle ødelegge noe. Hun ville at de skulle ha planer, planlegge jubileum og dra på NM i revy.

– Vi skal gjøre ting framover nå. Det er hennes ønske. Så vi gjorde det.

Det at Rakel har en sånn innstilling hjelper de rundt henne. Rakel er trist, men gir seg ikke.

– Nå er hun her og vi er sammen.

Men likevel synes Marit det er verst for barna til Rakel. For hun også venn av dem.

– Det er jo vondt å tenke på, for de skal jo miste mora si.

Prosjekt «nå eller aldri»

– Når vi inkluderer døden i livet, blir livet mer helt.

Det sier Marie Aakre. Hun er ridder 1. klasse av St. Olavs Orden og var en av de som etablerte og driftet kreftavdelingen ved St. Olavs hospital.

Hun sier at kreftbehandling er mer enn bare kirurgi, strålebehandling og den typen ting.

For om man har uhelbredelig kreft og man får vite at tiden er knapp, så handler kreftbehandling om å hjelpe folk å takle den beskjeden.

Marie Aakre tar en selfie og smiler inn i kameraet. Hun har brunt hår.

RIDDER: Marie Aakre er ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Ordenen utdeles til folk som «belønning for utmerkede fortjenester for Norge og menneskeheten».

Foto: Privat

Hun sier at folk reagerer forskjellig, men at flere kanskje makter å ta imot budskapet fordi man er mer åpne om det.

Men hvorfor er det sånn at mange gønner på når de får vite at man har begrenset tid?

– Jeg tenker at det blir et «prosjekt nå-eller-aldri».

For hvis man i det hele tatt skal oppleve de tingene, så er det nå. Aakre sier at det kan bli veldig sterke liv.

Rakels datter Lea, Rakel selv og Rakels far Trond står foran sirkusteltet hvordan hovedscenen på NM i revy er.

GENERASJONER: Tre generasjoner var med på NM i revy. Til venstre står Rakels datter Lea Eliassen og til høyre står Rakels far Trond Sivertsen. Begge er med i Hommelvikrevyen. I midten står Rakel.

Foto: Trond Odin Myhre Johansen / NRK

Og humor kan være med på å hjelpe folk over terskler. Det at man er åpen om døden kan være lindrende for mennesket og menneskene rundt.

– Tiden etter døden blir helt annerledes enn hvis ikke alt dette har vært på bordet.

Så den åpenheten som Rakel har hatt rundt kreften, både med familien og menneskene rundt henne, kan ha gjort livet rikere.

Brekk et bein

Tilbake bak scenen sitter Rakel fortsatt foran speilet. Hun og de to andre i revygruppa, Aina og Marit, blir ropt opp. De skal få på seg mygger. Snart er det deres tur til å gå på scenen.

Rakel ser ned i bakken. Går dette bra?

Konferansieren roper opp Kvitter fra Knotten til scenen. Applausen fyller salen og Rakel, Aina og Marit stiller seg opp. Lys på. Action.

Med ett ser man at nervøsiteten til Rakel forsvinner. Kanskje er det bare skuespill, men hun virker ikke redd. Hun koser seg. Ingenting gir henne mer glede.

Rakel Sivertsen, Marit Hammer og Aina Kristiansen er revygruppa Kvitter fra Knotten. Her står de på scenen på Norsk revyfestival.

PUBLIKUMSPRIS: Og damene skapte sannelig glede. På slutten av forestillinga fikk de publikumsprisen, det nummeret som fikk mest applaus og latter.

Foto: Tor Ivar Viken / Norsk revy

Og latterbrølene er en bekreftelse på at hun gjør nettopp det hun er så glad i, å glede andre.

Er det dette som er viktig? Å ha det morsomt og gøy den lille tiden man har?

Kanskje man lever rikere liv – med en større forståelse for hva som er viktig – med døden som bakteppe?

Hei!

Er det noe du lurer på etter å ha lest saken om Rakel? Eller har du noen tips om ting jeg burde se nærmere på? Ikke nøl med å sende meg en e-post!