De nye superheltene

– Jeg lagde fester for superstjerner i åtte år, og møtte folk som Rihanna, Kanye West og Jay-Z. Kjenner dere til dem, eller?

Den 37 år gamle tegneserieskaperen Josef Yohannes står foran et sekstitalls åttendeklassinger på Haugenstua ungdomsskole i Groruddalen i Oslo.

De siste årene har han reist land og strand rundt, i inn- og utland, for å fortelle om sin uortodokse superhelt i tegneserien The Urban Legend.

Hovedkarakteren Malcolm Tzegai Madiba er ikke det man vanligvis forbinder med superhelter.

Først og fremst fordi han er av afrikansk herkomst. Men også fordi han er menneskelig – og uten superkrefter.

Han arbeider som lærer og bekjemper kriminalitet og korrupsjon på fritiden.

– Da jeg var like gammel som dere manglet jeg noen å se opp til. Som kunne forstå hvordan det var å oppleve mobbing og rasisme. Men min superhelt skal være et forbilde for alle uavhengig hudfarge, kultur, religion, kjønn eller legning.

Superhelten var preget av dem som tegnet dem

Superman, Batman og Spiderman. De amerikanske serieforlagene Marvel og DC Comics har gitt verden en rekke hvite, mannlige superhelter siden 1930-tallet.

Superheltene speiler samtiden og skal være et uttrykk for tiden vi lever i. De skal gi både barn og voksne et lite pusterom i en drømmeverden.

Men ikke alle har fått være med på moroa. Med noen få, hederlige unntak, har verken kvinner eller etniske minoriteter hatt noen superhelter å relatere seg til.

Det skulle gå nærmere 40 år før serieverdenen kunne by på mer mangfoldige karakterer.

Ifølge tegneserieekspert Morten Harper førte den radikale motkulturen som oppstod på det nordamerikanske kontinentet på 1960- og 70-tallet til et vell av nye stemmer. De unge kreftene som kjempet mot Vietnamkrigen, og for kvinner og minoriteter, førte til store omveltninger i samfunnet – og i populærkulturen.

Frem til da hadde superheltene i tegneseriene vært preget av dem som tegnet dem: den hvite amerikanske middelklassemannen.

– Så begynte enkelte tegneserier, som «Green Lantern/ Green Arrow», å gjenspeile disse endringene ved å ta opp rasisme og sette afroamerikanske figurer på agendaen, forteller Harper.

Det ble starten på en ny æra. Men det skulle flere tiår før de nye superheltene virkelig ble etablert.

Nå tyder mye på at den klassiske superhelten står for fall.

Superheltene gjorde sitt inntog på slutten av 1930-tallet. Her er noen høydepunkter fra utviklingen.

Superhelter i tegneserier 7 bilder

Hatmeldinger førte til en enda mørkere superhelt

På Haugenstua har Josef ungdomsskoleelevene i sin hule hånd. Tenåringene sitter som tente lys, og lytter konsentrert.

Josef forteller om hvordan han byttet ut kjendiser og utelivsbransjen til fordel for å skape en superhelt som ingen ville ha.

For verken norske forlag eller butikker ville ha en mørk superhelt i sortimentet sitt.

– Det var ikke før NRK lagde en reportasje om at jeg hadde vært i USA og fått masse oppmerksomhet på verdens største tegneseriemesse Comic-Con, at jeg ble god nok for Norge, sier Josef til elevene.

Omtrent samtidig kom hatmeldingene.

Han fikk høre at «alle svarte mennesker er kriminelle» og «de er grunnen til at verden kommer til å gå under».

– Jeg ble veldig sint over å få disse meldingene. Men jeg svarte på den eneste måten man kan svare dem på: Å gjøre superhelten min enda mørkere i huden!

Elevene bryter ut i trampeklapp.

Superhelten i The Urban Legend har mer til felles med elevene enn populære Batman. I bydelen de bor i, har 50 prosent av alle ungdommene under 16 år to foreldre med innvandrerbakgrunn, ifølge Oslo kommune.

I serien bekjemper han rasisme og mobbing. Til NRK sier noen elever at de kjenner lite rasisme. De har snakket om det på skolen, men tror det var verre før. Likevel mangler de noe.

– Vi mangler forbilder, sier Minas Yosief Asres (13).

Som tegneserieskaper Josef har Minas foreldre fra Eritrea. Til begeistring fra klassekameratene utveksler de to noen fraser på tigrinja – ett av ni offisielle språk i Eritrea.

– Jeg liker at han er en svart superhelt. Nå har vi endelig fått den svarte kulturen inn, og da er det likestilt, slår han fast.

Dilogen Kamalarajan er enig, og forteller at han nå har fått en ny favoritt superhelt.

– Det viktigste en superhelt kan gjøre er å stå opp for dem som trenger hjelp. De skal kjempe for det gode.

– Hva tenker du om kvinnelige superhelter?

– Det er jo likestilling, så det hadde vært greit om det var en kvinne også. Jeg tror det finnes noen kvinner. Jeg husker ikke helt, men jeg har sett Wonder Woman, sier Dilogen Kamalarajan.

• Hør Filmpolitiet på P3 oppsummere superhelt-året her

– Var mer opptatt av at jeg var en kvinne

I rettferdighetens navn: Det har vært opptil flere kvinnelige superhelter opp gjennom historien.

Men hun har ofte kjempet side om side med mennene – og svært sjelden båret hovedrollen selv.

– Alle de første intervjuene jeg gjorde handlet mer om at jeg var jente, enn om tegneseriefiguren min Nemi, sier Lise Myhre.

I fjor var det 20 år siden hun debuterte med tegneserien Nemi. Selv om Nemi ikke er en klassisk superhelt, er det flere som trekker henne frem som et eksempel på et banebrytende forbilde i en mannsdominert bransje.

– Det første året jeg var med i Dagbladet-juryen hvor vi skulle kåre årets tegneserieskapere, var det stort sett bare menn. For noen år siden var over halvparten jenter. Det har skjedd veldig mye, sier Myhre.

Tegneserieskaperen er ikke nevneverdig opptatt av kjønn. Verken blant tegnere eller superhelter.

Selv har hun ikke hatt noen kvinnelige forbilder, og har aldri tenkt at det hviler noe spesielt over det å være jente.

I løpet av de 20 årene har hun vært mer opptatt av å videreutvikle Nemi som en mangefasettert karakter – og ikke som kvinne.

– Hun er både blitt gladere og rundere i kantene, sier Myhre om den sortkledde Nemi.

Sort i klærne og med en forkjærlighet for nerdete fantasy og hard musikk. Hennes serievenninne, Cyan, er den flinke piken. Men også hun har gjennomgått samme forvandling.

Likevel, begge karakterene handler om det å være menneske, og hvordan man spiller på flere strenger.

– Tradisjonelt sett har kvinner blitt fremstilt som kjeftesmellene med kjevler i bakgrunnen. Eller som sexobjekter. Så dersom Nemi og Cyan kan være en motinspirasjon til dette, tror jeg ikke det gjør noe, sier Myhre.

Slik har superhelten utviklet seg på filmlerretet.

Superhelter på film 8 bilder

Den «perfekte» superhelten speiler samtiden

Da Nemi oppstod på 1990-tallet var det amerikanske tegneserieuniverset preget av tydelige anti-heltefigurer, ifølge tegneserieekspert Morten Harper. Filmsuksesser som Batman «The Dark Knight» og «Watchmen» hadde endret superheltene. Nå stod de for handlinger som ikke alltid var like lette å forsvare.

– På 2000-tallet vendte mange av tegneseriene tilbake til de mer heltemodige rollene, og superheltene gjorde stor suksess på kinolerretene. Både Marvel-helter som Spider-Man og X-men, og DC Comics' Superman og Batman, ble en dominerende del av populærkulturen, forteller Harper.

Han peker på at det er flere forhold som forsterker hverandre:

• Nye generasjoner av serieskapere er vant til et større kulturelt mangfold.
• Noen ønsker å markere seg ved å flytte grenser.
• Forlagene og filmselskapene ønsker å nå et størst mulig publikum.
• Nye typer superhelter kan gjøre historiene mindre forutsigbare.

Et eksempel er «Wonder Woman» som tok verden med storm i 2017. Filmen, som også hadde en kvinnelig regissør, gjorde fordommene om at en kvinnelig superhelt ikke kunne bli en kassasuksess, til skamme.

I løpet av åpningshelgen ble det satt ny omsetningsrekord for en kvinnelig regissør da den spilte inn 435 millioner kroner på verdensbasis, ifølge bransjenettstedet Box Office Mojo.

Årets store filmsnakkis «Black Panther» bød på et persongalleri som stort sett bestod av mørkhudede skuespillere. Få hadde trodd at den skulle bli en del av topp fem mest innbringende filmer noensinne, ifølge Forbes.

Filmens regissør, afroamerikanske Ryan Coogler, ble senere nominert til Årets person av det prestisjetunge magasinet «Time» for å skape en film som bringer mennesker sammen.

25. desember har «Aquaman» norsk kinopremiere, og for første gang spiller Jason Momoa, en mann med polynesiske røtter, hovedrollen.

I midten av desember kom det siste tilskuddet i Spider-Man-universet, filmen «Spider-Man: Into the Spider-verse». Også her har hovedrolleinnehaveren, den 14 år gamle Miles Morales, afrolatino-amerikansk bakgrunn.

– Det hadde vært nærmest utenkelig bare for noen få år siden, mener tegneserieekspert Harper.

På det norske markedet har «Wonder Woman» resultert i 186.754 kinobesøk, mens 261.107 billett har blitt løst inn for å se «Black Panther». Til sammenligning topper Batman-filmen «The Dark Knight» kinostatistikken med hele 411.010 besøk.

– Slike filmer, som til en viss grad også har vært der tidligere, er viktig for mangfoldet på kino – spesielt for ungdomsgruppene som det kan være en større utfordring å få på kino nå enn tidligere, sier administrerende direktør i Film og Kino, Guttorm Petterson.

– Det er også nytt at superheltene ikke lenger bare er hvite menn, men at det også kommer kvinner og afroamerikanske heltefigurer, sier Petterson.

Det er en bevisst strategi å satse på mangfold. Både ut ifra kommersielle og populærkulturelle hensyn. For å nå et størst mulig publikum, trenger både forlagene og filmselskapene ulike helter som mange kan relatere seg til.

– Nå skal det snakkes om «helter». Ikke om hvorvidt de er «kvinnelige» eller «mannlige», uttalte Marvel-sjef Kevin Feige til Screen Rant tidligere i år.

Marvel har både utgitt tegneserier med en ung muslimsk kvinne som superhelt. Og relansert kjente figurer i kvinneskikkelse, eller med en annen hudfarge.

Men til tross for at satsingen har ført til kinosuksesser og hyllester, har Marvel også opplevd synkende salg. Dette har delvis blitt forklart med at de tradisjonelle superheltleserne har følt seg usynliggjort.

– Utviklingen går frem og tilbake, men det har vi jo sett før i superheltenes historie. Den «perfekte» superhelt speiler samtiden, sier Harper.

– Før var den klassiske superhelten en avgrenset type når det gjelder kjønn, hudfarge, legning og idealer, men nå er mangfoldet større. Derfor kan vi si at den klassiske superhelten står for fall.

Reisen har så vidt begynt

På Haugenstua er foredraget ferdig. Josef har snakket om mobbing, rasisme og forbilder. Åttendeklassingene – og lærerne – har latt seg begeistre.

Josef har skrevet autografer, og stilt opp på selfier.

– Det var tanken på alle barna som motiverte meg da ingen ville kjøpe The Urban Legend. Da jeg solgte leiligheten og bilen min, og måtte spise annenhver dag fordi jeg ikke hadde råd til mer.

Noen av elevene har gitt uttrykk for at de er engstelige for at han skal gå lei, og slutte å tegne. For han gikk jo lei av utelivet i Oslo?

Josef bedyrer at det skal han ikke. Reisen til Malcom Tzegai Madiba i The Urban Legend har så vidt begynt.

Og selv om mangfoldet har blitt større, er det fremdeles langt igjen før vi kan si oss fornøyde.

– Barn i Afrika har fremdeles kun to typer helter: artister eller idrettsstjerner. Resten er enten døde eller kriminelle, sier Josef.

Han mener alt koker ned til hvilke rollemodeller man kan relatere seg til. Får man servert fordommer som at «alle svarte er kriminelle», gjør det noe med underbevisstheten til folk.

– Men vi er på riktig vei. Den neste superhelten blir en lhbt-person!