Myten om den dumme fotballspilleren

En høstkveld i 2017 stimler fotballinteresserte podkastlyttere inn på Rockefeller i Oslo. NRK P3s Heia Fotball skal ha livesending med en helt spesiell gjest – en stjerne på ballhimmelen som de har siklet etter lenge: Egil «Drillo» Olsen.

Selveste.

Fotballguru, geografiorakel og generelt geni.

Det blir en vakker aften. Drillo overøses med spørsmål fra både programlederne og publikum. Og det er mange ting å lure på: Hvordan føltes det å lede Norge til seier over Brasil? Hvordan var det å være trener i Irak? Hva heter det høyeste fjellet i Montenegro, og hvor høyt er det? Hver gang svarene kommer, er det som om salen skjelver i ærefrykt.

Men bak scenen etter at teppet har falt, får den tidligere landslagstreneren et spørsmål som ikke faller i like god jord. En tilhører lurer på hvem som er den dummeste fotballspilleren Drillo har møtt.

For første gang denne kvelden virker legenden irritert. Han setter det smale blikket sitt rett i vedkommende og sier tørt, men hardt:

– Vet du hva? Jeg er altså så lei av det fokuset der.

Ouch. Ingenting er som å bli satt på plass av landsfaderen fra Fredrikstad.

Dette vet jeg fordi det var jeg som stilte det spørsmålet. Drillo ble i dårlig humør, men jeg mente det oppriktig.

Begynnelsen

Egentlig er alt David Beckhams skyld. Da den tidligere midtbanespilleren ble far for første gang i 1999, lurte pressen på om sønnen skulle døpes.

– Absolutt! svarte Beckham. – Jeg vet bare ikke innenfor hvilken religion ennå.

Siden den gang har jeg lagt merke til hvor mye ubegavet som renner ut av munnene på fotballspillere, og hvor mange toskete ting de gjør. Hvor lite reflektert de virker.

Ja, det er nesten så man kan se det for seg: Når de ikke løper etter en ball på en gressplen, ligger de i sofaen med fjernkontrollen trygt i sin favn. Favorittmaten er pizza eller taco. De leser ikke bøker. De spiller playstation i stedet. De vet ikke hvem som er justisminister (det gjør forresten ingen lenger, så akkurat den kan vi trekke fra). Og når de går fra treningsfeltet og til de dyre bilene sine, subber de så sakte av gårde at man nesten kunne tro at de var levende døde.

Bortsett fra Egil «Drillo» Olsen så klart. Ingen i hele verden kan påstå at han er en idiot. Men samtidig: Hvis han er lei av nevnte fokus, må det jo være flere som tenker det samme som meg?

En liten smell

Har man noen gang fått høre at håndballspillere er dumme?
Nei.
Hører man det om skiskyttere?
Nei.

Tre år etter fadesen på Rockefeller, er det på tide å finne ut hvorfor det er akkurat fotballspillere som virker så korka i hodet. Men hvor starter man da?

– Hallo?

Det er tidligere fotballspiller og nåværende fotballekspert Bernt Hulsker som tar telefonen. Som fast og frittalende deltaker i Foppall på VGTV har han greie på både mangt og meget om idretten og miljøet. Dessuten er han forfatter også, så herfra bør det komme noen kloke gloser.

– Myten om dumme fotballspillere? gjentar Hulsker lakonisk. – Ja, dét var jo meget originalt.

Det er godt mulig at både han og Drillo har rett. Kanskje det ikke er spesielt originalt å skrive om at voksne menn på en gressmatte er grunnere enn andre. Kanskje hele myten er en gammeldags oppfatning? Dessuten er det jo ganske frekt å ringe til fotballfolk og påstå at de er teite.

Vel.

En sensasjon

Da Sigurd Rushfeldt startet i Rosenborg, ble han nærmest genierklært i trønderhovedstaden fordi han etter sigende både hadde lest Hamsun og likte å spille sjakk.

Noen år senere oppnådde Brede Hangeland en lignende status i London. Den enkle grunnen til at han fikk Fulham-supporterne til å sette pinten i halsen, var at han tok toget til trening.

– De syntes det var helt sensasjonelt at en fotballspiller kunne ta toget, forteller den tidligere proff- og landslagsspilleren. – Og delvis også at han kunne lese.

Hangeland kastet nemlig ikke bort timene på de daglige togturene til treningsfeltet. Han hadde med seg både bøker og aviser. I tillegg studerte han økonomi.

– En av fordelene med å være fotballspiller er at du har enormt mye tid å slå i hjel. Så er det opp til hver enkelt da, hva man velger å bruke den på. Og jeg ser jo at myten om den dumme fotballspilleren lever ganske godt fordi det ofte er fokus på dem som gjerne driver med playstation og sportsbiler og golf og den typen litt, eh, teite aktiviteter. Det er liksom ikke så sexy at noen har lest Dostojevskij.

– Det er pussig?

– Hehe. Ja, det kan du si.

Porsche og playstation

Mens Hangeland satt på toget, har enkelte kolleger gjennom tidene hatt et svare strev med de evinnelige bilene sine. For ikke alle bør samle på sportsbiler. Ikke alle fotballproffer heller.

Engelske Jermaine Pennant hadde så mange sportsbiler at han glemte den ene Porschen sin på en spansk togstasjon i fire måneder. Hele tiden lå nøklene pent plassert i forsetet.

I samme land skulle Valencia-spiller Éver Banega på sin side fylle bensin. Dessverre hadde han glemt å sette på håndbrekket, noe som resulterte i at bilen rullet bakover og klemte Banegas ankel mot en fortauskant så den brakk. Ankelen altså. Banega måtte opereres, og kunne ikke spille fotball på et halvt år. I trøstepresang til seg selv kjøpte han en splitter ny Ferrari. Denne tok fyr.

Den tidligere Wigan Athletic-spilleren Charles N’Zogbia ville nok også svært gjerne ha en bil. Det var bare et problem: Han hadde ikke lappen. I tillegg strevde han så fælt med trafikkreglene at da han endelig skulle ta teoriprøven, sendte han like godt en kompis. Dette ble oppdaget.

Det fins også en rekke andre måter å stikke kjepper i hjulene for seg selv:

Engelske Rio Ferdinand måtte stå over en kamp på grunn av senestrekk. Årsak: Han hadde hatt foten for lenge på bordet mens hans spilte tv-spillet Pro Evoloution Soccer.

Ferdinands landslagskollega, keeper David James, overbelastet en muskel i ryggen fordi han strakk seg etter fjernkontrollen.

Historier om fotballproffer som driter seg ut, virker uendelige. Disse menneskene er altså blant verdens best betalte arbeidstakere.

Hvor mange mannlige fotballspillere trengs for å skru inn en lyspære?

Brede Hangeland benekter ikke at det fins idioter i fotballbransjen. Men han lurer på om bransjen selv kan være med på å skape dem.

– Hvis du er 17-18 år, plutselig har en årslønn på over 20 millioner og alle forteller deg at du er Messias – da kan jeg godt forstå at noen mister bakkekontakten.

Enkelte flyr ganske høyt over jordens overflate også, skal vi tro Hangeland når han nå forteller en historie om en medspiller i England.

– De gutta her har jo mye penger, noe som betyr at de kan velge om de vil støvsuge huset sitt selv eller betale seg ut av alle plikter i livet. En jeg spilte med i Crystal Palace var en sånn type.

Hangeland vil ikke si hvem denne typen er, i tilfelle han ender opp i The Sun igjen (noe som skjedde etter at han gjestet den nevnte podkasten Heia Fotball og fortalte om hvilke spillere han hadde møtt som trente minst).

Men i hvert fall: I enhver klubb på toppnivå har man – i tillegg til trenere og agenter og fysioterapeuter og ernæringseksperter og psykologer og økonomiforvaltere osv. osv. – såkalte «fiksere». Dette er folk som er ansatt for å være behjelpelige med ting utenom fotballen, det være seg å finne et sted å bo for nyankomne eller lignende. Men spilleren Hangeland snakker om nå, strakte det vel langt.

– Han sto på kjøkkenet sitt en kveld, og så gikk lyspæra. Ethvert fornuftig menneske ville ha funnet frem en ny og skrudd den i selv. Men det gjorde han ikke. Han ringte til fikseren i stedet. Så da måtte altså denne stakkars personen kjøre en time fra den ene siden av London til den andre, gå inn på kjøkkenet til en fjott av en fotballspiller, skru ut en lyspære og inn en annen, før han brukte nok en time på å kjøre hjem igjen etterpå.

Hangeland er rystet over at det går an å være så ubrukelig.

– En annen ting er at omgivelsene tillater at noen behandler medmennesker på den måten. Mange klubber gjør seg selv en gigantisk bjørnetjeneste ved å akseptere situasjoner der de i stedet burde sagt: 'Ok, du er sykt god i fotball og tjener vilt mye penger på det, men til gjengjeld vil vi gjerne at du oppfører deg som en ordentlig fyr'.

Hva betyr det å være smart?

Det er betimelig å lure på hvordan en slik person forvalter ressursene sine. En slik person har uansett klart noe som ekstremt mange andre ikke er i nærheten av: Å bli profesjonell fotballspiller. Hva er det han har som andre ikke har? Og hva har gjort at han har kommet så langt her i livet?

I 2018 kom boka Hjärnboll – fotballspilleres ukjente intelligens av den svenske psykologen Torbjörn Vestberg, hjerneforsker Predrag Petrovic og journalist Thomas Lerner. Boka undersøker hvordan ulike kognitive prosesser spiller inn hos toppfotballspillere – for eksempel evnen å ta inn informasjon, tolke den, planlegge hva man kan bruke den til, samt evnen til å kontrollere impulser. Vestberg, som selv ikke er spesielt fotballinteressert, ble overrasket over resultatet.

Gjennom omfattende tester av en rekke fotballspilleres hjerner, fant han nemlig ut at de aller beste besitter noen egenskaper få andre har: En helt egen evne til å prosessere informasjon. Men ikke bare dét:

Ut fra denne informasjonen er de også i stand til å ta beslutninger på utrolig kort tid. Gode spillere har en romfølelse som gjør at de vet hvor på banen de andre befinner seg, mens alternativene for å prøve å lure motspillerne er mange. Da gjelder det å reagere raskt.

To av verdens beste midtbanespillere, Xavi Hernández og Andrés Iniesta, scoret skyhøyt over gjennomsnitt i denne testen.

Den korte veien fra tanke til handling er så tydelig hos elitespillere at Vestberg mener testen kunne vært til nytte for klubber på jakt etter nye talenter. Han mener også helt oppriktig at hvis han kunne tatt testen på en rekke lilleputtspillere, ville han kunnet forutsi hvem av dem som vil score flest mål om fem år.

Fotball og fritid

Myten om dumme fotballspillere eksisterer like fullt i beste velgående. Brede Hangeland er med på dét.

– Men, føyer han til, – jeg må understreke at jeg mener at den nettopp er en myte. For noen av de mest imponerende menneskene jeg har møtt, har vært fotballspillere.

Den tidligere landslagskapteinen er opptatt av begrepet «hel ved». Da han selv var ute i den store verden, la han fort merke til hvem som passet inn i denne kategorien – og det var disse han ble tiltrukket av.

– Selvfølgelig er denne stjernehimmelen full av gutter som bruker livet sitt utenom fotballen til absolutt ingenting fornuftig. Men så har du dem som klarer å balansere toppidretten med flere utfordringer på siden. For dem er ikke fotball nok, de trenger noe mer. Og de folka har jeg alltid likt.

Som det er med kolleger på enhver arbeidsplass, fant også Hangeland fort ut hvem han hadde mest lyst til å henge med.

– Da jeg spilte for Viking traff jeg folk som har lært meg alt jeg kan om bøker og musikk. I Fulham ble jeg kjent med den australske landslagskeeperen Mark Schwarzer, som var utrolig inspirerende å ha lange filosofiske samtaler med. Og I FC København fikk jeg en veldig god venn i William Kvist, som brukte all sin fritid på lese og fabulere over hvordan man kan utvikle seg til å bli et best mulig menneske.

I 2018 ga nevnte Kvist ut selvbiografien Jagten på frihed: Min kamp for et meningsfuldt fodboldliv. Her skildrer han åpenhjertig hvordan han ofte følte at han ikke passet inn i proffmaskineriet med gale agenter, ubegripelige lønnsslipper og beinhard machokultur. De danske anmelderne ble helt over seg, og boka en bestselger.

– Fotballspillere er et tverrsnitt av befolkningen, slår Brede Hangeland fast. – Litt av problemet er at mediene ofte fokuserer på fotballen som en enkel, overfladisk verden.

Medienes makt

På en solfylt uterestaurant i Oslo sitter det en kar som er helt enig. Han heter Bernt Hulsker, og har – etter en litt dårlig start for min del – nå kommet frem til at dette temaet egentlig er interessant. Han har også en teori om at myten bunner i ren og skjær misunnelse.

– Absolutt! Mediene viser at mannlige fotballproffer er cocky og har masse penger. De får alt de peker på, og går rundt der som noen påfugler sammen med modellkjærestene sine. Er det rart folk blir provosert? Når fotball i tillegg er den idretten som får størst oppmerksomhet, legger man merke til alt de gjør.

Man kan kanskje spørre seg: Dersom hvilken som helst annen yrkesgruppe hadde blitt fulgt så tett av mediene som fotballspillere blir – hadde den kommet særlig godt ut av det? Det er ikke godt å si. Antall klikk på nettavisartikler viser uansett at de aller fleste heller vil lese om kjente personer som gjør noe dumt, enn om mindre kjente personer som gjør noe helt annet.

På innsiden

– Måten man forholder seg til andre på, er veldig viktig i denne sporten. Det var utrolig interessant å oppdage andre kulturer gjennom medspillere som kom fra andre land.

Da unge Hulsker selv herjet rundt på gressmatta, lærte han aller mest av menneskene han møtte. Med mange ulike nasjonaliteter representert, kunne det av og til gå en kule varmt – basert på misforståelser.

– Når det oppstår en kulturkonflikt må man sette seg ned og prate med folk, forstå hvor de kommer fra og hvordan det er der. Og jeg tror folk glemmer at denne typen lærdom er noe man får bruk for på andre plattformer i livet også.

Det var spesielt afrikanske spillere som imponerte ham.

– Det er fortsatt mange som ikke vet at de sender pengene sine hjem til familie og venner for å hjelpe dem med utdannelse og gi dem en vei ut av fattigdom. I tillegg er det veldig vanlig at de oppretter stiftelser til veldedige formål.

Brede Hangeland bekrefter at dette er helt alminnelig også i Premier League.

– Afrikanere føler at det følger med et ansvar når man har vært så heldig å ha trukket gull-loddet det er å få være fotballproff i utlandet. De beholder bare en del av lønna si selv.

Nylig ble det kjent at Ajax-keeperen André Onana har sørget for elektrisitet i hele hjemlandsbyen sin i Kamerun. Han ville ikke at moren hans skulle sitte i mørket kveld etter kveld.

– Tenk på det, utbryter Hulsker. – Der snakker vi forbilde.

Den monomane fotballspilleren

Det fins eksempler på dem som har utdannet seg til leger parallelt med landslagsspill. Noen har blitt forfattere, andre politikere. Disse får liten plass i klisjeenes dal.

Derimot hører man til stadighet om uskolerte proffspillere hvis barndom ble tilbrakt på en eller annen løkke i all ensomhet. Slike romantiske epos er så vanlige at de nærmest har blitt en forutsetning, kunne man nesten tro. En liten gutt som trikser ball dag og natt. Det er vel sånn man blir god. Men da blir man kanskje ikke fullt så god til andre ting?

– Se på Cristiano Ronaldo for eksempel, sier Bernt Hulsker.

Portugiseren er 35 år, og sånn sett en gammel mann i fotballsammenheng. Han er også kjent for ydmyke uttalelser som «jeg er verdens beste fotballspiller i historien». Dessverre, kan man si, er han inne på noe.

– Han er en sånn som kommer hjem fra kamp, veksler mellom kalde og varme bad for å få ut dritt fra beina, og så går han på gymmen etter det igjen. Dét er hva jeg kaller dedikasjon. Og så kan du si: Er han smart? Jeg vet ikke. Men det er jo smart, det han gjør der. Å forberede kroppen, sitt verktøy, til neste kamp. Det er dritsmart.

Likevel fins altså myten der: Fotballspillere er dumme. Bortsett fra én bestemt gruppe.

De kløktige kvinnene

For nå er det på høy tid å ta opp et tema som henger påtakelig i lufta her: Hvorfor er det ingen som omtaler kvinnelige fotballspillere som like enfoldige som sine brødre?

– Jeg er sikker på at det har med penger å gjøre, svarer Brede Hangeland kontant.

– De får ikke betalt godt nok! roper Bernt Hulsker på uterestauranten.

Tidligere landslagsspiller Solveig Gulbrandsen:

– Kvinnelige fotballspillere tjener så dårlig at de er nødt til å ta en utdannelse eller å ha en jobb ved siden av. Med mindre man er 17 år og blir signert for en stor klubb i utlandet.

Gulbrandsen er nå både fotballekspert på TV 2 samt trener for Kolbotn og Wang toppidrett. Men i stemmen hennes er det en viss bitterhet å spore, og den er forståelig. Det er fortsatt lysår til kvinnene er på samme lønnsnivå som sine mannlige kolleger – selv om ting går fremover.

– Skulle du ønske at du var en ung fotballspiller i dag?

– Ja. Fader òg, jeg er født for tidlig.

OL-vinneren husker tilbake til treningssamlingene hun pleide å være på, hvor samtlige på laget satt og leste til eksamen i pausene. Selv hadde hun med seg barna sine.

– Fotballkulturens opphav kan ha litt av skylden for at mannlige storspillere kan oppfattes som litt primitive, mener hun.

I Premier Leagues riktig gamle glansdager var det nemlig vanlig at spillerne dro på pub etter kamp og drakk seg drita, sloss og herja.

– Men å ha fordommer mot fotballspillere, er det samme som å si at alle håndverkere eller alle fra arbeiderklassen er mindre intelligent enn andre. Det er jo ikke sånn.

Gulbrandsen tror at penger og kjendisstatus kan forvandle hvem som helst til noe de nødvendigvis ikke er. For dette gjelder overhodet ikke bare mannlige fotballspillere, føyer hun til.

Og så sier hun spøkefullt: – Skal vi være ærlige, har jo ikke Petter Northug gjort det så skarpt i det siste. Og jeg tror ikke nødvendigvis hockeyspillere eller skihoppere er så mye smartere, de heller.

Det gjelder å utnytte systemet

Uansett hva man tenker om utøverne av fotballsporten, kommer man ikke forbi at den også har blitt de intellektuelles tumleplass. Av en eller annen grunn. Den mest åpenbare representanten her til lands, heter muligens Dag Solstad. Men supportere fins – i likhet med spillere – i mange utgaver.

– Mange har ekstremt lyst til å henge med fotballspillere, sier Brede Hangeland.

I 2014 møtte han igjen sin gamle venn William Kvist. Nå spilte begge for London-klubben Fulham, og det var stadig supportere som eglet seg innpå og ville være en del av de tilsynelatende hodeløse kjendislivene deres.

Men Hangeland og Kvist var kresne. Mens enkelte av kollegene deres kanskje ble invitert på VIP-fester eller lå ved bassengkanten på et eller annet hageparty, gjorde de to noe helt annet.

– Vi ble kjent med en Fulham-supporter som jobbet i det britiske parlamentet. Av og til dro vi dit etter trening for å spise lunsj med ham, og etterpå satt vi og så på debattene i The House of Lords.

– Wow!

– Ja! Man finner jo supportere i den andre enden av playstation-skalaen også. Så hvis man utnytter det, kan man få være med på enormt spennende ting. Blant annet dra i parlamentet i England.

– Flott bygg, ikke sant?

– Ja, veldig!

Anbefalt videre lesning: