Shaun Tan, Fortellinger fra indre by - Papegøyen
Foto: Shaun Tan/Cappelen Damm /

Svimlende forsvar for dyrene

Verdens dyr eksisterer for sin egen skyld, skriver Shaun Tan. Hans nye bildebok er et tungtveiende forsvar for alt liv på jorden.

Australske Shaun Tan er en av verdens mest kjente bildebokskapere. Han er mannen bak barnebøker som « Sikade », « Sommerregler », «Fortellinger fra ytre utkant» og «Den bortkomne tingen». Den siste ble også filmatisert og filmen ble belønnet med Oscar for beste animerte kortfilm i 2011.

Jeg har lest alle bøkene av Tan som er utgitt på norsk. Hver gang har jeg spurt meg selv: Er dette egentlig barnebøker? Og svaret er blitt: Tja, det er i alle fall bøker som treffer både barn og voksne. Når Shaun Tan nå kommer med en over 200 siders bildebok om forholdet mellom mennesker og dyr, er jeg overbevist om at han først og fremst henvender seg til voksne. Magien vi ofte finner i bøker for barn, den har han beundringsverdig nok beholdt.

Illustratør i svev

Det lyser av bildene til Shaun Tan. De kan dirre av farger, nærmest glødende som hos van Gogh, eller de kan være holdt i tyngende betong-grått, stål-blått eller smog-beige. Uansett om han skildrer en kornåker eller en skyskraper, en frosk eller et styrerom, så får han motivet til å stå frem. Og motivet er gjerne noe annet enn det vi ser til vanlig. Voksen som han er, ser Shaun Tan fremdeles med et barns øyne. Det er som om han tar inn omgivelsene og erfarer dem for første gang. Jeg vet ikke helt hvordan han får det til, men bildene gir meg en følelse av vektløshet.

En katt svømmer på opprørt hav, en flokk hester står ved kanten av en motorveibro som stopper midt i luften. To duer flakser forvillet mellom byens betongklosser. Balanseringen mellom mykt og hardt, mellom det levende og døde, skaper en uro. Tan insisterer på at også mennesket kan være livløst, også maskiner kan bære liv.

Shaun Tan, Fortellinger fra indre by - Sauen

Det er omsorg og lengsel i Shaun Tans illustrasjoner, som alle inneholder en historie eller et spørsmål. Hva gjør denne sauen i klasserommet?

Foto: Shaun Tan/Cappelen Damm

Dyrene og vi

Liv er et nøkkelord for årets bok. «Fortellinger fra indre by» er en tjukk bok.

Bildebok, ja, men ingen bildebok i tradisjonell forstand. Bildene står for seg, oftest som tosiders oppslag, og teksten for seg. Tekstene kan være lange eller korte. Felles for dem alle er at de handler om dyr. Og om menneskenes forhold til dyr. Boken innledes med et sitat fra forfatteren og menneskerettighetsaktivisten Alice Walker, som skal ha sagt at:

Verdens dyr eksisterer for sin egen skyld.

Det er et faktum mange mennesker har vanskelig for å ta inn over seg. Shaun Tan tar utsagnet på største alvor – og serverer 25 fortellinger der menneskene kan bli nødt til å spille annenfiolin.

Ta historien om bjørnene som en dag skaffer seg advokater, for eksempel. Det er kvinner og menn i sorte kapper og med dokumentmapper under armen, de har studert ursidisk, bjørnenes språk, og var de beste å oppdrive. Advokatene saksøker menneskeheten:

Et gruppesøksmål av episke proporsjoner. Ursidae vs. Homo sapiens.

Det viser seg nemlig av menneskeloven ikke er det eneste rettssystemet på planeten. Det finnes like mange systemer som det finnes arter, i denne fortellingen der menneskene blir tiltalt for tyveri, plyndring, ulovlig okkupasjon, deportasjon, slaveri, drap, tortur, folkemord. Menneskene blir drevet fra skanse til skanse, og når bjørnene til sist konfronterer dem med Jordens regnskap, skrevet på skyer og isbreer og sedimenter, summert i solens og månens farger idet lyset passerte gjennom den tusenårige sevjen til hver eneste levende ting, og ber menneskene gi avkall på den makten som aldri hadde tilhørt dem i utgangspunktet, da tar menneskene det dårligste valget:

Så vi skjøt bjørnene.

Å kvitte seg med problemet på denne måten, var helt lovlig, viste det seg, ifølge en ny lov menneskene hadde funnet opp i løpet av natten. Kunne de så puste ut? Gikk alt tilbake til normalen? Ja, helt til dagen da en vettskremt resepsjonist over intercomen roper inn til de som sitter med makten: Kyrne er her. Med advokater.

En annen fortelling åpner slik:

En ettermiddag ble alle styremedlemmene forvandlet til frosker. Du kan si de fikk som fortjent, men det er ikke det denne historien handler om. Denne historien handler om vedkommende som fant dem slik.

Sekretæren har vært et «menneskelig møbel». Pliktoppfyllende har hun jobbet og slitt uten å ha fått den minste anerkjennelse. Skal hun nå få sin hevn over styremedlemmene? Kvitte seg med dem, gi dem til bakgårdskattene? Nei, om lysten er der, bestemmer hun seg for å passe på dem. Og så kommer den forbløffende slutten:

Med hensyn til froskene, de tidligere styremedlemmene, som spolte mot den glatte bordplaten idet de strakk ut de splitter nye beina og tungene sine, testet lettheten i de små trekantede hjertene sine, hadde de aldri kjent slik en overveldende glede, slik en forløsning. Universet hadde ikke forbannet dem, det hadde benådet dem. Sekretæren plukket dem opp, en etter en, og la dem forsiktig ned i håndvesken sin.

Shaun Tan, Fortellinger fra indre by - Froskene

En ettermiddag ble alle styremedlemmene forvandlet til frosker.

Foto: Shaun Tan/Cappelen Damm /

Duggfriskt

Den uventede synsvinkelen og dernest den overraskende vendingen i historien er karakteristisk for Shaun Tans tekster. Noen ganger utfyller tekst og bilder hverandre, like ofte forteller bildene sine egne historier. Som lesere – og betraktere – blir vi invitert med til å skape selv. Tan åpner for mange tolkninger. Dermed kan historiene leses igjen og igjen, bildene kan betraktes på ny og på ny. Det er en udiskutabel kvalitet.

Tan skriver om krokodiller, griser og papegøyer, om ugler, katter og tigre, om sommerfugler og hunder. Dyrene er der i kraft av seg selv. Er det mulig å se dem uten å definere dem inn som skapninger til nytte eller skade for menneskene?

Fortellingen om hvordan hunden og mennesket ble uadskillelige legges ut i en lang bildefortelling, der oppslag etter oppslag får stå alene. Hund og menneske befinner seg på hver sin side av et bredt felt som varierer mellom å være en åker, en bro, en krigssone, en bilvei. Shaun Tan stoler på at bilder kan si like mye som tusen ord.

Den er langt unna sitt rette element. Men kanskje skulle månefisken nettopp sveve oppe blant skyene?
Ikke sjelden ligger det også noe grotesk i Tans bilder. Her er lungefiskene, en ny art som plutselig utvikler seg til noe som ligner mennesker. Men blir de behandlet med respekt? Nei.
Ser du tigeren som smyger seg langs veggen midt i byen? Det handler om blikket som ser hos Shaun Tan
Shaun Tan bringer ofte sammen elementer som i utgangspunktet ikke skulle la seg kombinere. Hvor mange katter har du sett svømmende på opprørt hav?
Kan papegøyen din snakke? spør alltid folk som ikke selv lever med en papegøye. Men for papegøyene er det et irrelevant spørsmål. Den har allerede stjålet maten din, gjort fra seg på skulderen din og flydd avgårde for å finne noe mer interessant.

Lag på lag

Olje på lerret er en ofte brukt teknikk. Lag på lag legger Tan farge og sjel i bildene. I tidligere bøker har han også brukt collage-elementer. Lagene og overlappingene viser at tiden og historien spiller med i livet vi lever her og nå. Uavhengig av genre og tematikk får jeg assosiasjoner til skotske Ali Smith, som alltid bringer historien med når hun betrakter verden med et uventet blikk.

Det er noe drømmeaktig over Shaun Tans spektakulære fortellinger. Han er eksplisitt jordnær, men befinner seg også i en verden som kanskje kan være drøm, eller som kan spille opp mot en ukjent fremtid. Science fiction er en merkelapp som ikke passer helt, men som likevel kan få plass på en flik i et hjørne, om vi betrakter forfatterskapet hans som et lerret.

I mange av historiene har vi et fortellerkollektiv, et vi.

Vi er gjerne barn. Barna forteller, i ettertid, om hendelser fra en tid da rutinene var sånn eller slik, da vanene og oppfatningene menneskene hadde, kunne plasseres innenfor en tradisjon. Men så skjer det noe som rokker ved det rutinemessige. Det tvetydige setter i gang prosesser i den som leser. Vi vippes også ut av våre egne rutiner og vår historie. Fantasien stimuleres. Vi blir skapende selv.

For barn eller voksne?

Så hvorfor omtales Shaun Tan som en barnebokforfatter? I 2011 ble han tildelt verdens største barnebokpris, ALMA-prisen, som er Astrid Lindgrens minnepris. Tans forlag Cappelen Damm katalogiserer bøkene hans under merkelappen «Barn og unge». Wikipedia omtaler ham som australsk barnebokforfatter og illustratør. Jeg vil påstå at Shaun Tan lager bøker for voksne. Og jeg mener «Fortellinger fra indre by» er fortellinger for voksne. Vel er den tjukke boken, som er på drøye 200 sider, proppfull av helsides illustrasjoner. Og vel fører ofte barn ordet. Men fortellingene er komplekse, språket avansert.

Da jeg møtte Shaun Tan på litteraturfestivalen på Lillehammer i 2011, sa han at han aldri ser for seg barn når han lager bøkene sine. Han forenkler aldri vanskelige ord, tilrettelegger ikke bildene så de skal passe for barn. Men: Når han skaper sine magiske bildefortellinger forsøker han å se omgivelsene med barnets blikk. Før barn begynner på skolen og blir kritiske til sin egen uttrykksmåte, og før de blir fortalt hvordan de skal tolke verden, er alle barn kunstnere, mener Tan. Det er denne kunstneren han forsøker å hente frem i seg selv.

Jeg tror at bøkene hans først og fremst appellerer til voksne. En viss referanseramme er nødvendig for å kunne lese inn de mange forbindelseslinjene Tan trekker til andre kunstverk opp gjennom historien eller til strømninger i vår tid – enten det er økologi, ensomhet, utenforskap – eller fellesskap og solidaritet han dikter seg omkring.

Ikke dermed sagt at ikke barn kan ha både glede og utbytte av bøkene hans.

Hvorfor finnes det ikke en formidlingskanal for bildebøker for voksne? Jeg skjønner at bokhandler og bibliotek trenger å dele bøker inn i kategorier. Men det er synd om voksne lesere går glipp av Tans enestående kunst fordi bøkene karakteriseres som barnebøker.

I en tid der skjønnlitteraturen og sakprosaen stadig blander seg inn på hverandres arenaer – ofte til det bedre – burde det også være legitimt å gi ut Shaun Tans bøker som voksenlitteratur. Aller helst burde bøkene hans gis ut uten noen merkelapp i det hele tatt. De sprenger seg ut av ethvert forsøk på definisjon.

Har jeg da ingen innvendinger til «Fortellinger fra indre by»? Ikke alle tekstene åpner tankene like godt. Men overveiende er både illustrasjoner og tekst så kraftfulle, at de nærmest kan slå hverandre i hjel. Tans kunst trenger tid. Boken oppleves best i mindre porsjoner. Da varer den også lenge.

Passer for deg som:

  • drømmer
  • leser bilder
  • aldri blir lei av å betrakte verden på nye måter

Les også: