Solgul slette med slanke sypresser. Lilla himmel mettet av lavendelduft. Toscana? Brede penselstrøk, dirrende varme i hvert drag. Van Gogh? En trekkopp-dinosaur i tilnærmet full størrelse og et stort robotøye holdt oppe av en liten gutt: Det er selvfølgelig Shaun Tan, den umiskjennelige australske bildebokskaperen, som igjen spenner buen mellom det velkjente og det ukjente, mellom natur og teknologi, mellom trygghet og angst. Sommerregler er tittelen på hans nyeste bok på norsk, en bok med få ord, men med desto sterkere bilder.
Estetisk nytelse
Shaun Tan har vært flere ganger i Norge, blant annet under litteraturfestivalen på Lillehammer.
Foto: Hilde Bruvik / NRKSommerregler er en bildebok i stort format, den er påkostet i farger og trykk. Lar du hånden gli over forsiden, som det solvarme landskapet på omslaget kan friste til, kjenner du at pupillen i det store øyet gutten bærer i armene sine er stanset ned i den harde pappen. Shaun Tans signatur er en taktil, stofflig og nærmest sanselig kunst. Denne boken er inten unntak, den er et kunstverk.
Fortellingen er enkel. Med korte, små setninger, ikke en gang én for hvert oppslag, beskriver jeg-fortelleren, en liten gutt i tidlig skolealder, hva han lærte forrige sommer. Han er sammen med en litt større gutt - er det storebroren? - som tydeligvis vet hva man kan gjøre og ikke; og hvilke truende hendelser som kan inntreffe om reglene ikke følges.
Reglene lyder for eksempel slik:
Trygghet og angst
Sommer er en fin ting. Men hva kan skje om man ikke følger reglene? De midterste sidene i boken er uten ord. De er de skumleste. Dette er bildene som følger utsagnet: Vent aldri på at noen skal si unnskyld.
Vi ser noe som kan minne om et lokomotiv. Vi er ganske tett på, og ser et lite ansikt titte ut gjennom en rund glugge. Et oransje lys, som av en koksovn i et maskinrom, siver ut at det som nesten ser ut som lokomotivets øye. Du kan være sikker på at for Shaun Tan er et lokomotiv aldri bare et lokomotiv. Det kan ha menneskelige egenskaper og ha egne meninger og følelser. Lokomotivet kan være en venn, eller det kan være et monster. Tydelig er det i alle fall at døren til dette lokomotivet er boltet igjen, gutten er inni, og over lokomotivet flakser sorte kråker som en manifestasjon på en økende uro.
Redningen
På oppslagene som følger trekkes lokomotivet lenger og lenger bort, det blir mindre i et stadig større og mer øde landskap, som består av nedlagte fabrikker, tomme hus. Fargetonene er grå, sorte, rosaskimrende. Svakt lyser lokomotivets gule øyne.
Men når ensomheten og angsten kan synes total, når de flaksende kråkene er alt som kan spores av liv og et tungt mørke senker seg over lokomotivet, der altså den lille gutten er stengt inne, kommer den forløsende setningen: Ta alltid med en boltekutter. Og hvem andre enn storebror, han som kanskje burde ha sagt unnskyld, kommer syklende gjennom mørket med akkurat det redskapet som skal til for å redde den lille ut av hans knugende fengsel?
Jeg tolker bildene og teksten slik jeg ser dem spille sammen. Men Shaun Tans bøker åpner for mange slags tolkninger; det finnes knapt noen fasit. Sikkert er det at denne boken, der det mørkeste mørke avløses av et stilleben der fristende frukt og blomster nærmest bugner ut av boksidene, kan gi store opplevelser til den som tar seg tid.
Tar med seg historien
Det er spennende å se hvordan Shaun Tan lar kunsthistorien spille med i en bok som likevel blir genuint nyskapende. Jeg nevnte van Gogh som en tydelig inspirator. Også en ekspresjonist som Munch kan leses inn i illustrasjonene, eller den fargesterke Paul Gauguin.
Sommerregler er en bok som bygger på klassiske myter, der regler og brudd, med de ulykker det kan medføre, kan trekkes helt tilbake til Odysseen og den greske mytologien. Det er en bok som kan synes enkel og fort lest, men som rommer stor erkjennelse. Med sin kollisjon mellom det mykt menneskelige og det harde teknologiske - det nærmest science fiction-aktige som kanskje heller ikke er så ufølsomt og kaldt som man skulle tro - blir Tans fortelling tidløs og dermed alltid aktuell.
