Når barnet lukter lik

I år er det ingen norske filmer det er knytta høyere forventning til enn «Håndtering av udøde».

Én ting er at Renate Reinsve fra «Verdens verste menneske» er tilbake på filmlerretet.

En annen ting er at denne filmen ser spesiell ut – og har krevd helt spesielt forarbeid.

Som involverer døde mennesker.

Og bak alt det uhyggelige står en til nå ukjent regissør som skrytes opp i skyene.

Elektrisk oppvåkning

Hun heter Thea Hvistendahl (35).

Vi møtes på en snøkledd Østre Gravlund i Oslo. Jeanette Gundersen fra gravferdsetaten tar oss med inn i kapellet. Her har Thea vært mange ganger.

Hun har grublet på problemstillinger som: Hvordan ser et barn ut, som har ligget i grava i to uker?

Thea Hvistendahl beveger seg hjemmevant blant kistene i kjølerommet. De fleste er hvite, noen trefarget, noen få mørke.

– De første gangene er det litt rart, man hvisker liksom av respekt. Men jeg har vært så mye på slike steder, sier hun.

Thea har satt seg grundig inn i forråtnelse og praktisk arbeid med lik for å lage sin første spillefilm.

I filmen følger vi tre familier. Alle får tilbake et medlem som er gått bort. Under en hetebølge i Oslo skjer et gigantisk elektrisk støt som gjør at døde mennesker våkner opp.

«Håndtering av udøde» har hatt premiere på Sundance-festivalen i USA og åpnet filmfestivalen i Gøteborg, til svært god mottakelse. 9. februar kommer den på kino i Norge.

NRKs anmelder kaller filmen «en god regidebut med gjennomtenkte stilvalg».

Hvordan har en blodfersk regissør fått Norges største filmstjerne til å spille i en zombiefilm?

«En zombiefilm med Renate Reinsve»

Det holdt å sende henne manuskriptet.

– Det var så hjerteskjærende. Jeg var spent på hvordan det skulle prege meg å spille inn de scenene, sier Renate Reinsve.

Allerede da hun forberedte seg til audition, skjønte hun at dette kom til å bli tungt. Rollefiguren Anna har opplevd å miste barnet sitt og må etter hvert ta et brutalt valg.

Det er første gang verden får se Renate Reinsve på det store lerretet igjen, etter den Cannes-prisbelønte rollen i 2021.

(Du husker «Verdens verste menneske»? Oscar-nominasjon, verdenssuksess, pris i Cannes til første norske skuespiller noensinne?)

Renate og Anders Danielsen Lie er begge med i denne filmen også. De skryter av regissør Thea.

– Hun er kompromissløs og modig, jeg stolte veldig på henne. Hun er også et av de snilleste menneskene jeg kjenner, sier Renate Reinsve.

Det tar lang tid å lage spillefilmer. Regissør Thea Hvistendahl hadde faktisk valgt ut Renate og Anders før alt oppstyret i 2021, viser det seg.

At filmen hennes blir omtalt som «den med Renate Reinsve» er bare gøy, synes regissør Thea. Hun er derimot litt redd for betegnelsen «zombiefilm».

– Det er magisk realisme mer enn horror, mener hun.

Men likevel. Vi får se døde folk som går på to bein i denne historien. Hvis den ikke er en zombiefilm, hva er den da?

Sommeren med zombier i vannet

«Håndtering av udøde» er basert på en roman skrevet av svenske John Ajvide Lindquist.

Filmatiseringa av boka hans «La den rette komme inn» ble en megasuksess. Den er kåret til tidenes nest beste vampyrfilm av filmnettstedet Rotten Tomatoes. Thea hadde ikke laget en eneste spillefilm før, men fikk full tillit av John.

– Jeg likte estetikken hennes, det følsomme filmspråket, sier John, som hadde sett tidligere kortfilmer.

Fortellingen han skrev om de udøde for over 20 år siden, begynte da John måtte kjempe for å få sett sin døde pappa. Han hadde druknet og truffet en båtpropell. Liket var ille tilredt, som det heter.

– «Du vill INTE se»; det var det de sa, gang på gang. Den er rar, den enorme motviljen som finnes mot å se de døde.

John vant til slutt. Han trengte å se, for å akseptere at far var død. Men så begynte hjernen å spinne videre.

– Den sommeren turte jeg ikke bade, jeg så zombier i vannet.

Ikke alt fra boka er blitt med over i filmen. Men en spesiell gutt finnes både i Johns bok og i Theas film.

Han som bestefaren graver opp, den underlige natten da de døde våkner.

Det to uker gamle liket

Thea kan forklare hvordan man kler på et lik. Hun vet hvor lang tid det tar før likflekkene dukker opp (ca. halvtime), før kroppen blir stiv (to timer), og så myk igjen, når forråtnelsen starter (det kommer an på temperatur).

Å skape de udøde (som nettopp har dødd) handlet mye om å ikke gjøre dem for annerledes.

– I sminken sa vi sånn «nei, det der blir for zombie». Det skumleste å se er de døde som er mest mulig lik det vanlige menneskelige, sier Thea.

Men så var det gutten. Det var vanskeligere.

Vi har vandret rundt i kapellet og kjølerommet en god stund nå. Det hender at de som jobber her må flytte en gravplass, men det har aldri skjedd etter bare to uker.

Hvordan ser en menneskekropp ut etter fjorten dager i jorda?

Thea snakket med begravelsesagenter og patologer. Det ble mye faglig diskusjon, leting i oppslagsverk og søk etter bilder på nettet.

Til slutt klarte hun sammen med sminkør og dukkemaker å lage gutten. Han er delvis spilt av et barn med sminke og spesialeffekter, og delvis av en dukke.

Resultatet er et mildt sagt forstyrrende blekt og litt ødelagt barn.

Men tenk deg selv: I valget mellom aldri å se ungen din igjen – eller få tilbake en litt oppsmuldret versjon – hva hadde du tatt?

Den døde sønnen Elias ligger plutselig i senga si når Anna (Renate Reinsve) kommer hjem fra nattskiftet.

Da Renate fikk panikk

Ifølge manus skulle Anna egentlig bli forvirret og litt frastøtt i møte med sin gjenoppståtte sønn.

– Men den dukka var så bra laga, jeg fikk en skikkelig reaksjon. Det kjentes ut som jeg ble panisk, sier Renate Reinsve.

– Det ble veldig ekte for meg.

Første take ble med i filmen.

Anna blir rykket ut av en komaliknende tilstand av sorg når hun må forholde seg til den udøde gutten. Kanskje hadde hun ikke klart å akseptere sønnens død uten dette sjokket.

– Gjennom den veldig vonde erfaringen å se ham når han er ikke levende og ikke død, klarer hun til slutt å innse at han ikke er der mer, sier Renate.

– Det som jeg synes var så vakkert med rollen, er at selv i de veldig store hendelsene og vonde ting i livet, kan følelsene være skjulte for oss. Kampen om å komme gjennom de følelsene er fundamental.

Som hennes medspiller Bjørn Sundquist sa gang på gang under innspillingen:

«Det handler egentlig om håndtering av sorg, dette her.»

Å forsone seg med det umulige

– Jeg føler at de udøde er «her kommer sorgen», og så må de møte den face to face. Og så blir det veldig konkret med at de kan spise deg opp, sier Thea.

Ambisjonen hennes har vært å adressere en krise som på et tidspunkt rammer oss alle: å miste noen vi er glad i.

Av alt hun har lært om sorgarbeidet, er aksept det viktigste hun vil trekke frem.

Døden er å forsone seg med det umulige: Du kan ikke få det mennesket tilbake.

– Frem til man klarer å skjønne det, fortsetter sorgen på ekstra vanskelig vis, sier Thea.

Selv om hun ikke var spesielt kunnskapsrik om døden eller det å miste noen før filmprosjektet startet, var hun heller ikke så redd for disse tingene.

Underveis skjedde noe som endret Theas eget forhold til døden. Nemlig at hun selv fødte en sønn.

– Nå har jeg jo mye mindre lyst til å dø.

Men sånn rent praktisk hva som skjer når den dagen kommer, det vet Thea Hvistendahl godt.

Å tulle med døden – og motsatt

– Jeg er blitt så kjent med forråtnelsen og alle de tingene at jeg sluttet å tenke over det. Jeg kan ta meg selv i å si noe makabert og så le av det, ikke noe er ekkelt eller rart lenger, sier Thea.

En grønn traktor har brøytet mellom gravsteinene på Østre Gravlund mens vi har pratet inne. Snøen må vekk, så bakken kan bli tint opp til å grave en ny grav.

Senere i uka skal en tenåring få sitt siste hvilested her.

Gravferdsetatens Jeanette Gundersen og filmregissør Thea er enige om at vi snakker for lite om døden.

Men dette som filmen tar opp, at folk kommer tilbake, går igjen?

Litt overraskende er gravferdsetatens kvinne er helt åpen for at ting ... kan skje. I dødens nærhet.

En kollega skal ha opplevd å bli strøket nedover armen. Tilsynelatende alene i kapellet.

Og siden nøklene ble borte hele tida fra Østre Gravlunds egen el-bil, har Jeanette begynt alltid å ta dem med seg.

– Folk får tro hva de vil, men jeg er ikke alene når jeg går runden her på morran, sier Jeanette Gundersen.

Mer filmstoff? Værsågod.