Frodig galskap

Det dreier seg om en liten dansk mafia med bakgrunn fra Balkan, en diffus svensk søstervirksomhet og noen enkle norske småkjeltringer som prøver å arbeide seg opp og frem.

Så er det med en øvet spritprodusent fra Finnmark og noen nordlendinger til, og en advokat fra Rogaland som er forfalt til heler og narkoman pusher. Han kalles Finish. Passformen og skulderputene i den lyse dressen hans, gir en svak illusjon av ryggrad.

Rundt mennene åler kvinner med sin kvinnelighet. Flere mannlige skuespillerne er gode, og flere av de kvinnelige er pene.

Mislykkes

Røverne er sjarmerende og ikke gangsterstereotyper, men typer. Vi føler varmest for de dumme nederst i næringskjeden. Ali, Nico og Bobby. Ali har alltid en plan - som kommer til å mislykkes.

Ali, Nico og Bobby er vår tids Olsenbanden. I første sekvens slippes Ali ut gjennom Egon-porten ved Oslo Kretsfengsel, tidligere Botsen, og i siste sekvens går han slukøret inn igjen. Ved begge anledninger er han solid støttet av sine nærmeste som ikke er hans familie.

«Tomme tønner» er en film med linjer bakover. Sitater og erindringer er fine kvaliteter. Noen replikker er språklig snadder, og enda flere er morsomme.

Tilstrekkelig bråk

Det meste foregår i Oslo, men få av typene har røttene sine der. Det er en av sannhetene bak tøvet, at folk i Oslo ikke er derfra. Det ligger uambisiøse, men seriøse betraktninger bak karikaturene.

De to opphavsmennene Leon Bashir og Sebastian Dalén leker seg med historien og folkene, men de gjør det med noe alvor og atskillig innsikt.

Filmen er en flerkulturell frekkis om ulike grupperinger av sosiale grensetilfeller som klarer å skaffe seg selv og hverandre tilstrekkelig bråk, og ikke trenger ta blåtrikken til Montebello for å møte motstand.

Filmen er ikke perfekt, men den er morsom. Den er godt poengtert og fint ironisk filtrert. Den sosiale tegningen er skarp, men vennlig.