Strandgutt med gode vibber

Omgitt av ti musikere, tok Brian Wilson tilskuerne med på en nostalgisk tur med sommerlett strandmusikk, slik flere generasjoner kjenner den fra Beach Boys. Her var de gode harmoniene, det intrikate spillet og ikke minst de fengende popmelodiene som har gitt Brian Wilson legendestatus. Og her var sanger som ”Dance, Dance, Dance”, ”I Get Around”, ”Sloop John B.”, ”God Only Knows” og alle de andre som 64-åringen har forgylt pophistorien med.

På vei tilbake

Wilsons helsetilstand har dessverre gjort ham ute av stand til å forvalte sin arv i så altfor mange år. Men de siste årene har han heldigvis frisknet til, og er nå i stand til å fullføre fullverdige konserter på en utmerket måte.

Riktignok har han en skjerm med tekstene til hjelp, og riktignok har han en stand-in på keyboards som kan trå til dersom Wilson selv skulle falle ut på noe tidspunkt. Men søndag kunne støtteplanken Jeff Foskett nøye seg med sin rolle som keyboardist i det vellydende bandet, siden Brian Wilson denne kvelden ikke viste noen tegn til å forsvinne i tåka.

60-tallet i fokus

Materialet var naturlig nok i overveldende grad hentet fra glansdagene i 1960-årene (hva ellers skulle han vel spilt?), og det aller meste satt slik det skulle. Med et lite ekstra pluss i margen til ”Heroes & Villains”, som kom i en utvidet, kompleks og utsøkt versjon. Mens ”Marcella” til gjengjeld viste at Wilson og hans band bør styre unna det mer rocka terrenget, for den ble både sidrumpa og baktung.

At Wilson ikke er en rocker, men en eldre gentleman, viste han også da han gjentatte ganger skulle få publikum til å brøle ut sin entusiasme. For der hans yngre kolleger gjerne skriker ”Louder, motherfuckers”, foretrakk Wilson det langt høfligere ”Let me hear how loud you can yell”.

Men så er det da også ”Good VIbrations” Brian Wilson handler om – og som han skapte nok av til at ekstraavdelingen med blant andre ”Help Me Rhonda”, ”Barbara Ann” og ”Surfin U.S.A.” ble et verdig punktum.