Siden gjennombruddet med albumet ”The Man Who” i 1999, har Travis etablert seg som et sikkert kort som alltid har noen godbiter på hånd. Og i Fran Healy har de en frontfigur som vet hvordan han skal sjarmere publikum både i og mellom låtene.
God kontakt
Det gjorde han også på Norwegian Wood søndag kveld, med alt fra lang ”faka” velkomsttale på norsk (for egentlig mimet han vel bare?), kommentarer om farlige publikummere, om bandets innleide svenske pianist Claes og så videre. Og med låter som ”Writing To Reach You” og ”Driftwood” viser de at de mestrer både det litt røffere og de vare balladene, mens klassikeren ”Sing” tar vare på allsangpotensialet hos de 5000 tilskuerne.
Men selv om det fantes mange gode øyeblikk, har bandet en tendens til å bli veldig tamme og intetsigende i de mindre markante låtene. Og de var det så pass mange av søndag kveld at konserten som helhet ble litt vel ujevn, selv om avslutningen med "Why Does It Always Rain On Me" var like formidabel som stemningsfull, der Fran Healy fikk hele folkehavet til å hoppe opp og ned i takt med musikken.
Det ble et flott visuelt og verdig punktum ikke bare for Travis, men også på årets Norwegian Wood.
Kjent i Oslo
PS! At Travis spilte på Norwegian Wood er ellers definitivt på sin plass. For med denne konserten har britene snart spille alle steder som tenkes kan i Oslo. Fra Mono og So What via John Dee og Rockefeller til Oslo Spektrum og nå altså Norwegian Wood”. Det er verdt noen ekstra ”Flowers In The Window”, som de ga en vakker versjon av i ekstraavdelingen.
