Du ser jeg bruker uttrykket ”mørk og alvorlig” mye, og det er fordi filmen er veldig mørk og alvorlig. Så mørk og alvorlig, faktisk, at det av og til tipper over i det parodiske. Men Rossif Sutherland gjør i alle fall en solid og uttrykksfull hovedrolle, der det er det som skjer under overflaten som gjelder.
Tilbake etter soning
Donnie Rose (Rossif Sutherland) har sonet 9 år for mishandlingen som gjorde en ung svart mann hjerneskadet for livet. Nå er han tilbake i det tøffe nabolaget i Halifax, og blir utfordret til kamp av bokseren Ossie Paris på vegne av det svarte miljøet, som ønsker hevn.
Donnie presses av sitt eget miljø til å møte utfordringen, men i forberedelsene får Donnie en uventet hjelper, nemlig George Carvery (Danny Glover), faren til det hjerneskadede offeret.
Sutherland bærer filmen
Rossif Sutherland (sønn av Donald, bror til Kiefer) har en intens tilstedeværelse foran kamera. Du ser det foregår en hard prosess inni ham. Han har blitt en rolig mann av fengselsoppholdet, men av og til ser vi at raseriet bobler i øynene hans og truer med å bryte ut.
Sutherland bærer filmen godt på sine skuldre, mens Danny Glover gjør en rørende rolle som den hardt pressede Carvery, en mann med mildt sagt ambivalente følelser i forhold til bokseren han sier seg villig til å hjelpe. Hvorfor han gjør det, er opp til deg å tolke.
Overtydelige miljøskildringer
Dessverre er ikke alle skuespillerne like flinke. Noen av dem overspiller så kraftig at jeg ikke tror på dem. Det er ikke grenser for hvor sinte, rasistiske og voldelige de er. Det finnes nesten ikke ett eneste formildende trekk ved Donnies omgangskrets.
Jeg ville hatt det enklere å tolke dem om de i det minste hadde noe menneskelig ved seg som jeg kunne gripe fatt i, men nei. Regissør Clement Virgo ville åpenbart gjøre det overtydelig, hva slags miljø Donnies handlinger for 9 år siden var påvirket av.
Preget av gode intensjoner
”Poor Boy’s Game” handler åpenbart om frelse og tilgivelse. Den prøver hardt å fortelle en slagkraftig historie, men prøver for hardt etter min mening. Jeg går lei av at budskapet hamres inn i meg.
Det beste jeg tar med meg fra denne filmen er Rossif Sutherland og Danny Glovers gode rolleprestasjoner, og dyktig fotografering av Luc Montpellier. Ellers er ”Poor Boy’s Game” preget av gode intensjoner med et lettere deprimerende resultat.
