Moldejazz forandret livet mitt

Ann Iren Ødeby er redaktør for festivalavisa Fire Flate. Hun har skrevet dette kåseriet for radiosendingen fra Alexandra-parken.

Ann Iren Ødeby
Foto: Vidar Ruud

-Jeg visste ikke da at det skulle føre til en avgjørende endring i livet mitt, en ny retning faktisk – det skulle komme til å forandre både jobblivet mitt og fritiden min. For det var i Molde jeg møtte på jazzjournalistene, jazzfotografene og alle de andre jazzelskerne for første gang. Det var der jeg lærte å bli en hardcore jazzkonsertgjenger.

Det var ikke det at jeg ikke hadde hørt på jazz før det -

Jeg elsket Radka Toneff og Miles Davis og Billie Holiday og Monica Zetterlund. Jeg hadde til og med vært på Mileskonsert en gang.

Jeg fikk lov til å jobbe med Fire flate den gangen, festivalavisen, det var en stor ting. Jeg skrev og tok bilder og fikk gå på konserter, og jeg gikk på mange, så mange jeg bare klarte – jeg fikk ikke nok musikk.

Nå har jeg jobbet med jazz i rundt ti år, og har omsider havnet i en drømmejobb – på Nasjonal jazzscene. Der er jeg med på å spre jazzbudskapet og musikken til folket, men uten Moldejazz vet jeg ikke om jeg hadde havnet der.

Mitt forhold til Molde er underlig.

Jeg kjenner Molde veldig godt, og jeg kjenner ikke Molde i det hele tatt. Når jeg reiser opp til Molde fra Oslo noen dager før festivalen er i gang, er det en smånervøs småby som møter meg. Sist jeg sjekket var det registert 652 frivillige og mange av dem er i full gang med å montere scener og boder, og preger helgen før festivalen. Den transformasjonen som skjer i løpet av denne helgen er fullstendig. Mandag formiddag er Molde pakket med folk – det er nesten ikke mulig å komme seg gjennom gatene og bort til Rådhusplassen for å se på åpningen. Plutselig er sovende Molde våknet til liv, og der man knapt kunne få tak i en lunch og en kaffe for få dager siden er det servering og tilbud om alt man kan tenke seg over alt. Det er en folkefest.

Så går uka. Nesten litt for fort for min del, men det er herlig også, å være midt i sentrum av jazzen en hel uke. Mitt både fineste og såreste festivalminne fra fjoråret var den konserten jeg så vidt fikk hørt litt av før jeg måtte løpe av gårde til deadline med bilder til avis – jeg skjønte at den konserten kom til å bli så fin – det var Terje Rypdal med Supersilent

Siste dagen i festivalen er også en underlig dag.

Det er nesten så en begynner sorgarbeidet fordi en vet at festivalen snart er slutt og det er et helt år til neste gang. En av de fineste siste-dags-opplevelser jeg har hatt var kirkekonserten med Michael Brecker i Molde domkirke – frem til da trodde jeg ikke at jeg likte Michael Brecker, men det gjorde jeg. Det ble en magisk stund i kirken og en helt riktig avrunding.

Søndag etter festivalen er angstpreget – hver gang. Molde sentrum ser ut som en krigssone. Salgsbodene rives i Storgata og alt er slutt, et år kom et opptog av fotballsupportere trampende gjennom gatene – da trodde jeg Molde ble invadert. Men min konklusjon etter mange år i jazzens tjeneste er: jeg er en priviligert person, jeg får være med å jobbe både med festjazzen som Moldejazz representerer og med hverdagsjazzen hjemme i Oslo.

Kulturstrøm

  • Første afrikanske drama på Netflix

    Serien «Queen Sono» med Pearl Thusi i hovedrollen handler om en hemmelig agent som sjonglerer kriminalitetsbekjempelse og drama på privaten. Dette er første serie Netflix har fra det afrikanske kontinentet. Variety melder at serien kommer i 2019.

    Laster Twitter-innhold
  • Store forventninger til bokprosjekt

    Forfatter og manusskribent Hans Rosenfeldt jobber med et nytt storprosjekt som retter seg mot det internasjonale bokmarkedet. – Her høyner de forventningene til maksnivå – og det før jeg har noe å vise fram. Men det er vel bare å levere, antar jeg, sier forfatter Rosenfeldt. «En høyere rettferdighet» forventes utgitt i Norge i mars 2019.