Hopp til innhold
Anmeldelse

Napoleonskaker og vikingblod

Den nye familieromanen handlar som regel om omsorgssvikt. Bjørn Arild Ersland viser at for mykje omsorg heller ikkje er av det gode.

 Bjørn Arild Ersland, forfatter

I Bjørn Arild Erslands roman «Hårfagre» møter vi Kristian, ein lektor i historie av den typen som har levd seg inn i tidlegare historiske epokar frå barnsbein av.

Foto: Jonas Ersland

  • TITTEL: Hårfagre
  • FORFATTAR: Bjørn Arild Ersland
  • FORLAG: Pelikanen

Bjørn Arild Ersland hadde ei rekkje barne- og ungdomsbøker bak seg då han vaksenromandebuterte i fjor. Dette er ikkje nødvendigvis den beste ballasten; ein tendens til å forklare og tydeleggjere har lett for å bli med når forfattarar skal vende seg mot ei vaksnare aldersgruppe. Forklaringar og utfyllingar som kan vere heilt på sin plass i bøker for ungdom, kan for eldre lesarar opplevast som både omstendelege og irriterande.

Ersland går ikkje i denne fella. Sjølv om han stiller med eit ganske kort format og ein enkel måte å fortelje historia på, møter han sitt vaksne publikum med vaksne bøker, rett nok om menn som ikkje heilt taklar utfordringane i vaksenlivet, men problema dei strir med er på ingen måte barnslege.

Ikkje plass til ei kvinne til

Hårfagre, av Bjørn Arild Ersland

Ersland har skrive ein original roman om den norske familien, skriv Marta Norheim.

I romanen «Hårfagre» møter vi Kristian, ein lektor i historie av den typen som har levd seg inn i tidlegare historiske epokar frå barnsbein av. Det går i yngre jernalder, vikingtid og ikkje minst i Harald Hårfagre. Interessa deler han med far – eller omvendt. Og her kjem den veldige omsorga inn. Eller kjærleiken. Eller symbiosen. Slikt kan vere vanskeleg å skilje. Det er også vanskeleg å skilje mellom fars og Kristians innsats i oppgåva junior leverte på universitetet.

Fellesskapen mellom mor, far og barn er så sterk at Kristian ikkje får seg til å invitere utanforståande inn i dette fellesskapet. Det er ikkje plass til ei kvinne til, heller ikkje når mor døyr og det er berre han og far att. Her går familien saumlaust frå å vere ein stad der foreldra viser han omsorg og over i fasen der det er dei som treng omsorg frå han.

Harmoni med bismak

Ein harmonisk kjernefamilie prega av gjensidig respekt og felles interesser, er uhyre sjeldan å kome over i norsk samtidslitteratur. Då er det vesentleg meir å grave fram i den andre grøfta, der historiene ligg på skalaen frå generell misstemning til total kollaps. Like eins har den typiske mannen som slit med å bli vaksen ofte problem både med yrkesliv og med å ta ansvar. Kristian på si side er ein vellykka lektor med uvanleg stor evne til å leve seg inn i livet til andre, særleg fars.

Ersland har skrive ein original roman om den norske familien, der tragedien og komedien er limt saman som delane i ei napoleonskake. Vi er ein stad der kjensla av at noko er gale, ligg der som ein liten bismak i vaniljekremen: lett å oversjå om ein ikkje absolutt vil vere kritisk, heilt til Ersland mot slutten løftar kammerspelet til overraskande høgder – utan å bli for pedagogisk.

Den andre tråden, den om historiefaget, fengslar ikkje i same grad. Harald Hårfagre og dei andre blir ståande litt på sida av familiesporet og er meir ein noko som knyter familien saman enn noko som knyter historia saman. Likevel er dette ein rørande og medrivande roman som set i gang tankerekkjer både om måten vi lever saman på og om stoda i norsk litteratur.

  • Fleire meldingar frå NRK:
Liv andre har levd - omslag

«Liv andre har levd» av Edvard Hoem: Edvard Hoem avslutter nå den romankvartetten som startet med «Slåttekar i himmelen» i 2014. Den nye boken, «Liv andre har levd», er en flott leseropplevelse og fin avslutning på et stort arbeid.

Kari Hilde French, Dødsdømt i Kongo

«Dødsdømt i Kongo» av Kari Hilde French: Kari Hilde Hodne French sin bok «Dødsdømt i Kongo. Kampen for friheten» etterlater leseren med flere spørsmål enn svar.

Klassen

«Klassen» av Marte Spurkland: Marte Spurklands rapport fra et skoleunivers treffer midt i planeten.

Kulturstrøm

  • TMZ: Limp Bizkit-bassist Sam Rivers er død

    Limp Bizkit-bassisten Sam Rivers er død, skriver TMZ.

    Han ble 48 år. TMZ viser til en post på bandets offisielle Instagram-konto.

    – I dag mistet vi vår bror. Vår bandkamerat. Vårt hjerte, skriver bandet.

    Det amerikanske bandet ble i september presentert som et av de store på festivalen Tons of Rock i 2026 i Oslo. De har aldri spilt i Norge før.

    Rivers var med å starte bandet, kjent for «Break Stuff», «Rollin’» og «Nookie» på 90-tallet, men forlot det i 2015. Årsaken var en leversykdom forårsaket av mye alkohol. Etter en levertransplantasjon kom han tilbake tre år etterpå.

    Dødsårsaken er ikke kjent.

    en mann som spiller gitar foran en folkemengde
    Foto: Yalonda M. James / AP / NTB
  • Ingen nordmenn har klart det etter dem

    Lørdag 19.oktober 1985 ringte telefonen i leiligheten der Morten, Magne og Pål bodde i London. Det var med beskjeden om at låta deres Take On Me hadde nådd 1.plass på den amerikanske Billboard Hot 100-lista. Nå hadde a-ha den singelen som var mest spilt på radioer og mest kjøpt av folk i hele USA. Etter det har ingen nordmenn hatt musikk på toppen av den listen!

    -Vi startet på toppen sier Magne Furuholmen i intervjuet du kan høre i Musikklivet, og denne endret alt.

    Take On Me startet som "The Juicy Fruit Song", med bare melodien og riffet til Magne og Pål i deres første band Bridges. Mortens sang på refrenget er inpirert av Richard Strauss «Also sprach Zarathustra». Tempoet er like raskt som en moderne technolåt. Og videoen med tegneseriesekvensen var banebrytende, og ofte etterlignet siden.

    40 år senere listes Take On Me fortsatt opp blandt popens beste låter. Riffet gjør sangen gjenkjennlig på få sekunder. Og fortsatt er det nesten umulig å synge som Morten på refrenget, som går over 2 1/2 oktav.
    - Den var ikke laget for å være noen sing-a-long, forteller Magne i Musikklivet.

    Morten Harket, Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy
    Foto: Michael Ochs Archives / Getty Images
  • – Bare så vidt han er en artist

    Flo Rida (46) er for mange unge studenter selve lyden av barndommen deres, og torsdag kveld opptrådte han i Norge.

    Han byr på nostalgi – ikke ulikt nylig norgesaktuelle Pitbull, en annen 2010-tallshelt innen partymusikk fra Florida.

    Og nostalgi selger tydeligvis: Amerikanerens konsert på studentfestivalen Uka – Norges største kulturfestival – ble fullstendig utsolgt.

    Men var det kveldens forestilling verdt de 800 kronene som hver student punget ut med? Overhode ikke, mener NRK P3s anmelder Even Samir Kaushik.

    Flo Rida på UKA 2025 i Dødens dal, Trondheim
    Terningkast 2 Konsert

    «Minimal innsats og gigantisk gevinst»

    ANMELDELSE: Flo Rida på Uka