I utgangspunktet skulle det ikke være stort mer å tilføye, for også skriveprosessen har, i alle fall fra Min Kamp-serien og utover, vært en del av verket til Karl Ove Knausgård. Men tiden går, nye minner kommer til, og fører med seg nye tanker om hvordan bøkene ble skapt og hvorfor de ble som de ble.
I et lysende bilde, slik bare han får det til, iscenesetter Knausgård Edvard Munch, der han står og klatter på et maleri i sommersolen, mens noen unger står og ler av ham i bakgrunnen.
«Delvis tilregnelig i gjerningsøyeblikket»
Å «klatte» på eget verk er kanskje noe av det Knausgård gjør her. Enhver som skriver må kunne sies å bare være delvis tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Dette gjelder spesielt for denne forfatteren, som etter år med prøving og mest feiling, finner frem til at han må komme «uforvarende» på teksten, og minnene må komme «uforvarende» på ham. Research er bannlyst, og han skal ikke la seg korrigere av andres versjoner.
I et kortformat som kler forfatteren som en skreddersydd tweedjakke, innser Knausgård nå at lesing av Marcel Prousts «På sporet av den tapte tid» på en utekafé i Bergen fikk en avgjørende betydning for hvordan han skrev debutromanen «Ute av verden». Interessant er også hans ønske om å skape en slags syntese mellom dagbokformatet og det han kaller «steg for steg-romanen».
Det teoritunge nittitallet
Alle som tilhører Knausgårds generasjon, og som har vært innom universitetet på nittitallet, vil kjenne seg igjen i hans skildring av å bli dannet på det teoritunge nittitallet. Dette var i de årene, da det var veldig in å kjempe seg gjennom diktene til Paul Celan, men tilsvarende uhipt å bry seg om store episke fortellere som Thomas Mann. Knausgård ender ikke opp med å frasverge seg alt som smaker som modernisme, som sin gode venn Tore Renberg gjorde. Nei, det er hos Munch og i Hamsuns «Sult» at Knausgård finner den gyldige måten å skildre verden på – ut fra jeg’ets gjennomborende blikk.
Taus om etikken
Man kunne se for seg at Knausgård også ville gripe denne muligheten til å begjærlig diskutere de etiske dilemmaene han kom opp i da bifigurene begynte å protestere mot de rollene de fikk tildelt i Min Kamp-bøkene. Det gjør han ikke. Temaet er muligens utdebattert? Ferdigsnakka? Det var ikke de ordene som kom uforvarende til ham, da han etter tre dagers stirring på dataskjermen begynte å skrive på foredraget til Yale University.
Passer for deg som:
- ønsker seg mer Knausgård-magi, men har dårlig tid
