De aller minste fiendene våre er virus. De er så knøttsmå at man får plass til millioner av dem på et knappenålshode. Når man er så liten er det ikke mye som får plass på innsiden, og derfor har forskerne lurt litt på om virusene er levende i det hele tatt. På listen over hva slags egenskaper levende ting må ha står det nemlig svart på hvitt at de må ha et stoffskifte, og kunne lage kopier av seg selv (dvs. lage barn eller dele seg i to). Det klarer ikke virusene. De er pukka nødt til å få noen andre til å gjøre det for seg, og det er nettopp dette de bruker oss til.
Snyltere!
Mens vanlige celler nesten kan sammenlignes med en kropp i miniatyr, med en hel masse små organer som driver med sitt, er ikke viruset særlig mye mer enn et skall med noen gener inni. Genene er rett og slett oppskriften på å lage flere virus. Når viruset klarer å slå kloa i en passende celle sprøyter det inn genoppskriften sin.
Den stakkars cella skjønner ikke helt at det er noen andres oppskrift den har fått, og går i gang med å lage viruskopier i haug og dunge. Dermed har viruset narret den intetanende cella til å bli en virusfabrikk! Snart er en hel hær av nye virus på leting etter flere celler som de kan lure. Ganske slemt, ikke sant!
Forskjellige typer virus har ulike celler på menyen. Noen liker tobakkplanter, noen liker fugler, og noen synes cellene i menneskekroppen er aller best. Det er ikke særlig vanskelig å tenke seg at det kan være farlig å få virus i kroppen. Og hadde de fått herje som de ville med oss var vi nok døde for lengst alle sammen. Men så lett gir vi oss ikke! Kroppen vår har nemlig utviklet litt av et forsvarsverk mot angrep fra små sleipe inntrengere.
ANGRIIIIIIIP!!!
Med en hel masse slemminger i omløp er det best å ha skikkelig veltrente vaktmannskaper til å banke dem opp og pælme dem ut. Immunsystemet vårt har egentlig en hel masse strategier som gjør livet surt for virusene, men grovt sett kan man dele dem opp i tre hovedgrupper:
Se opp for de medfødte ete-cellene!
I slimhinner og steder der virus kan komme inn i kroppen har immunsystemet plassert stoffer som hindrer virusene i å angripe. I tillegg er finnes det ete-celler som kaster seg over virus og bakterier og annet snusk som ikke har noe i kroppen å gjøre, og spiser dem opp først som sist. Men hvis noen likevel klarer å snike seg inn står forsvarstroppene klare.
Aggressive antistoffer
Antistoffene kjenner igjen viruset
Så snart kroppen får snusen i at en uhumskhet har kommet seg inn, lager immunsystemet en hel tropp med antistoffer som er spesiallaget for å jakte på akkurat denne spesielle skurken. Overflaten av antistoffet har en slags avtrykk av viruset, og når de to møtes klikker de inn i hverandre. Dermed sitter viruset bom fast, og kan ikke foreta seg noen ting. Men selv om det likevel skulle klare å snike seg unna, og sprøyte oppskriften sin inn i en celle, er kroppen langt fra overvunnet.
Lymfocytter
Snill celle eller virusfabrikk?
Når virus lager virusfabrikker inne i cellene skjer det nemlig noe rart. Da lager cella små kopier av virusets proteiner som den stiller opp som bitte små tulipaner på utsiden av cellemembranen. Disse virker nesten som små skilt som sier fra om hva som skjer inne i cella. Immunforsvarets lymfocyttceller er ikke sene om å ødelegge celler som har slike skilt, og dermed går hele virusfabrikken fløyten.
Det skal ganske mye til for å slå ut all forsvarsverkene i kroppen. Likevel er det noen superskumle virus som klarer det. Ett av de aller slemmeste er hiv-viruset, som du kan lese mer om i Newtonartikkelen ’HIV’.