Honningfellen

Politiførstebetjent Cato Iversen er tilbake på jobb igjen, og lesarane kastar seg over den nye kriminalromanen til Unni Lindell. Vår kritikar, Marta Norheim, spør seg kva det er som gjer historiene om denne litt sære mordetterforskaren så populære.

 

Honningfellen av Unni Lindell
Foto: Aschehoug

Sjølv sat eg med augene klistra til sidene for å finne ut kven som hadde teke livet av sjuåringen Patrik og den unge, latviske Elna. Boka har altså den kanskje viktigaste eigenskapen ein kriminalroman må ha: Nemleg spenning.

Denne meldinga kunne ha stoppa her, på same måte som romanen kunne ha slutta på side 18, for der ser det ut til at alle brikker fell på plass. Men så enkelt er det likevel ikkje verken i romanen eller i mi vurdering av romanen. Vi må gå vidare.

Og eg vel ein kjent politietterforskingsmetode, nemleg eliminasjonsmetoden, og spør: Kva er det som ikkje hevar kvaliteten, og her finn eg to svar:

Klisjeprega språk

Unni Lindell

Forfatter Unni Lindell

Foto: Aschehoug

Det er ikkje språket. Lindell bruker dei mest nærliggande, gjerne klisjeprega orda, og ho har lett for å bli omstendeleg. Cato lirer av seg lange replikkar om politiarbeid som neppe nokon i teamet har glede av, men som forfattaren trur at vi lesarar treng for å henge med. Det er også pussig at ei gal, gammal dame bruker nøyaktig det same språket i dagboka si som Unni Lindell bruker når ho skriv krim.

Det er heller ikkje originaliteten. Valet av offer frå barneskulen og Balkan er nesten irriterande konvensjonelt.

Uheldige samantreff

Men kva er det då? Her har eg tre punkt. Først ei lita setning frå forhøyret av mordaren som hengte seg fast: ”Det bare ble sånn”. Dermed handlar ikkje dette om kaldblodige mordarar som planlegg å ta livet av folk. Det handlar tvert imot om uheldige samantreff, om at ei handling fører ei anna med seg, om å misse kontroll over raseriet sitt, kort sagt om ganske gjenkjennelege saker. Marian, den nye politietterforskaren er på vakt når ho ser raseriet til ein av dei mistenkte:

Det er noe med mimikken i ansiktet hans. Vibrasjonene, bittesmå ved nesevingene. Kinnbena som strammer seg. Hun snudde seg mot vinduet. –Jeg kjenner det igjen. Jeg har vært der selv.

Menneskekunnskap

Sprø eller politi, mordar eller berre ein med dårleg impulskontroll, grensene er nokså tilfeldige. Og når det gjeld oppklaring, er metodane hjå Lindell bygd meir på menneskekunnskap enn på mirakel frå laboratoriet. Vi er i eit univers som liknar på vårt eige.

Og apropos menneskekunnskap: Den andre sterke sida ved romanen er nettopp skildringa av det som rører seg i spenningssøkande elleveåringar, isbilmenn med vanskeleg fortid og gale damer.

For ikkje å snakke om politietterforskarar. Som Marian frå Sør-Korea som både er tjukk og upen og ekstremt frekk, ifølgje Cato som legg henne for hat frå første stund. Her er det forfriskande kollegiale konfliktar som er vesentleg meir drivande enn det evinnelege familielivet alle politifolk skal ha for tida.

Godt handverk

For det tredje, og her kjem vi tilbake til dette med spenning: Lindell maktar å porsjonere ut akkurat så mykje informasjon at vi sjølve blir små Frøken Detektivar på sporet. Vi ser når Cato og co er på villspor og føler oss lure, men i neste sving viser det seg at vi sjølve har gått i fella.

Kort sagt: Honningfellen er ikkje banebrytande, men både spenningsoppbygginga og personskildringa er uvanleg godt handverk. Eg kan berre ikkje forstå kven som skal få filmrolla som den stygge Marian, i eit land der nesten alle unge skodespelarar er etnisk norske og absolutt alle er pene. Men det er jo ikkje romanens problem.

 

Kulturstrøm