Heivoll tar oss med til galehuset

«Over det kinesiske hav» blir 35-åringens syttende utgivelse. NRK.no møter en solbrun og sommerstemt forfatter, som med ett blir tankefull om den forestående bokutgivelsen.

– Det er denne tiden, når man er ferdig med noe, og det ennå ikke har kommet ut. Man vet ikke helt hva man skal gjøre nå. Man vet ikke om man er i stand til å gjøre noe mer. Jeg har ikke noen garanti for at jeg kan få til å skrive noe mer i det hele tatt, forteller Heivoll.

Da han for fikk Brageprisen året etter Karl Ove Knausgård, for « «Intens spenning og lavmælt refleksjon» », tenkte ha at det ikke var sikkert at han kom til å klare å skrive flere bøker. Siden har likevel har roman « Tett, dystert og vakkert », barneboken «Svalne under isen», og skuespillet «Jeg kommer tilbake i kveld» kommet ut.

– Nå er det vel om å gjøre å ikke få panikk, og forsøke å tenke at det vil kunne dukke opp noe igjen. Men sånn må det også være, for min del. Etter at jeg hadde skrevet «Før jeg brenner ned», sa jeg også at dette var min siste roman.

Heivoll begynte arbeidet med «Over det kinesiske hav» allerede før Brageprisvinner-romanen «Før jeg brenner ned».

– Den har vokst frem gradvis, sier Gaute Heivoll, som har skrevet boken flere ganger.

At han har hatt mye på hjertet denne gangen, bærer all jobbingen preg av.

– I forkant av denne boken, har jeg nok skrevet et par tusen sider, minst, til det kokte ned til disse 250 sidene som det har blitt.

En annerledes historie

«Over det kinesiske hav» forteller historien om et ektepar som starter opp et hjem for mennesker som er såkalte åndssvake. Samtidig som de oppdrar sine egne barn i det samme huset. Historien er hentet fra virkeligheten, og blir fortalt gjennom øynene til ekteparets sønn.

Heivoll møtte sønnen og ble fortalt den spesielle historien om foreldrene hans som viet livet til å hjelpe åndssvake mennesker, som de ble kalt på 1940-tallet. Ekteparet rammes dessuten av en dyp tragedie i sin egen familie, som preger dem resten av livet. Historien fortelles gjennom sønnens øyne, som barn og voksen mann.

– Det er litt dette som skiller de åndssvake fra de åndsfriske, at de har muligheten til å se seg selv og se hvem man er. Denne muligheten har ikke de åndssvake. Det samme skjer i sorgen. Sorgen er en måte noe man kan speile seg selv i. Man ser seg selv tydeligere i sorgen. Derfor rammer sorgen mye sterkere de åndsfriske enn de åndssvake i dette tilfellet

Ble fascinert av historien

Heivoll dro rundt i hjembygden Finsland utenfor Kristiansand og snakket med folk. Under ett av disse besøkene fikk han høre en historie om et ektepar som bygget et stort hus midt i bygda, for å ta i mot pasienter til forpleining.

– Jeg snakket med en av dette parets biologiske sønner, som hadde vokst opp i dette huset sammen med de såkalt gale og åndssvake. Jeg syntes den historien var fascinerende.

Heivoll var både fascinert over at ekteparet tok til seg alle disse menneskene, og dessuten over at de bodde hos dem så lenge. De som var der lengst, var der i 30 år, før de ble spredt og havnet andre steder.

• Se også: - Dette er min muntreste bok til nå

Ekteparets sønn er åndsfrisk. I en hendelse imot slutten av boken, oppsøker han de åndssvake etter mange år, når de har flyttet ut og bor på institusjon. Han husker og må leve med alt som skjer. Det er uklart hvorvidt de husker alt som har skjedd. De åndssvake slipper på en måte litt billigere unna livets vanskeligheter, tenker Heivoll.

– Det ligger helt klart en ensomhet i det å være med på en så tragisk hendelse, og til slutt være den eneste igjen som kan minnes det og som kan gjenkalle det.

Denne romanen er samtidig veldig fiksjonell. Den har dette ytre rammeverket som har sitt motsvar i virkeligheten, men den er veldig fiksjonell.

Ekteparets sønn har lest gjennom manuset. Noe kjenner han seg igjen i, mens andre ting kjenner han seg ikke igjen i. Det er også flere folk i bygda som vil kunne kjenne igjen noe her, forteller Heivol.

Gir de vergeløse en stemme

Romanen er i følge forfatteren den muntreste av hans bokutgivelser, men selv om det er innslag av komikk i denne verdenen som boken handler om, er det ikke noen munter bok.

– Jeg mener alvoret får mer dybde hvis det blir blandet med komikk, med det morsomme og absurde. Jeg føler at jeg spiller på flere strenger i denne boken.

Forfatteren ville skrive en roman om det menneskelige, noe han tenker at de vergeløse illustrerer veldig godt.

– Det er veldig mange vergeløse i denne boken. På den ene siden er de menneskene som ikke kan ta vare på seg selv. På den andre siden finnes det også vergeløse blant de åndsfriske, fordi de blir rammet av en så stor sorg og et enormt tap. De blir vergeløse i sorgen. Det er dette jeg egentlig ville skrive om.

Heivoll tror at på denne tiden som historien er hentet fra, fikk søskenflokken likevel et godt liv i forhold til hva de kunne ha risikert. Tanken om forpleining, var ikke noe ukjent på denne tiden. Ekteparet fikk dessuten betalt for den jobben de gjorde. Helt optimalt skulle disse som var i forpleining settes til å gjøre arbeid som de var i stand til.

– Egentlig var det en veldig fin grunntanke som lå i bunnen, at også disse som var såkalt gale og bodde på sinnssykehus, skulle ut fra asylet og ut på landet i arbeid med frisk luft og mosjon. Det skulle hjelpe dem. Jeg har stor sans for det som lå under.

De store tingene i livet

Gaute Heivolls agenda med å skrive denne boken, var ikke å nøye seg med å beskrive de konkrete forholdene på et forpleiningshjem. Romanen har et annet perspektiv. Det handler om mennesket. Det handler om alle de store tingene i livet.

– Jeg kan godt kalle den nye boken for en kjærlighetsroman også. Da blir man ofte ferdig med det, når folk spør om hva dette er for noe. Da sier jeg at det er en kjærlighetsroman. Så spør ikke folk noe mer. På sett og vis er dette også det, men det er kjærlighet i et videre perspektiv. Det gjelder også den brutale siden av det, altså når kjærligheten gjør vondt. Altså det brutale livet. Livet fullt av liv, kan man si.

– Det handler om tap og gjenforening, og det handler om båndene mellom søsken og mellom foreldre og barn. Det handler også om det å komme seg videre på et vis, forteller forfatteren.

Heivoll vil skrive bøker som gjør noe med leseren.

– Det er en av de aller fineste tilbakemeldingene jeg kan få som forfatter, at det jeg skriver faktisk gjør en forskjell hos andre.

Noen av de sterkeste tilbakemeldingene han har fått, kommer fra godt voksne menn.

– De sier de aldri har lest noe særlig i sitt liv, men de har lest den boken nå, og likte den. Jeg har møtt menn som har stått med tårer i øynene når de har fortalt at de har lest ting jeg har skrevet.

– Det er dette jeg mener at all god kunst skal gjøre - forandre lite grann på hvordan man ser på verden, og hvordan man opplever seg selv i verden. Det er veldig ambisiøst, men for meg blir det meningsløst hvis man ikke kan være ambisiøs.

• Se også: Kongens hjerte