I den nye romanen, som utkommer i august, blir vi tatt med til Sørlandet rett etter krigen. Midt i bygda Finsland får et ektepar bygget et forpleiningshjem for mennesker man den gang omtalte som åndssvake.
Boken byr på frodig og narrativt fylde og et rørende persongalleri, så levende beskrevet at vi tror Heivoll må ha kjent disse menneskene selv. Det er et slags Hotel New Hampshire på Sørlandet, der historiene til disse samfunnets ulykksalige lokker på både smil og tårer.
– Romanen bygger på virkelige hendelser. Det var et ektepar som rett etter krigen fikk reist et slikt hus i Finsland. Jeg kom over dette stoffet mens jeg skrev på Før jeg brenner ned, og har lenge tenkt at jeg ville bruke det litterært, sier forfatteren til NTB.
Han legger til at han fant veien inn i materialet ved å intervjue ekteparets biologiske sønn, som vokste opp i galehuset.
– Men det er viktig for meg å understreke at jeg har skrevet fiksjon. Jeg har bare brukt det han fortalte meg som et rammeverk.
– I fritt fall
Heivoll fikk sitt store gjennombrudd med romanen Før jeg brenner ned i 2010. Romanen ble hyllet av et samlet pressekorps, solgte til 17 land og vant blant annet Bragepris. Men han forteller at gjennombruddet ikke bare har vært til velsignelse.
– Det har blitt vanskeligere å finne ro til å skrive. Over det kinesiske hav er den boken jeg har strevd mest med. Ja, jeg kan nesten si at det har vært en forferdelig tung prosess. Selvkritikken er blitt så sterk. Men stoffet i seg selv forløste noe nytt i meg. Det var nesten som om historien etter hvert ble båret fram på en bølge.
Heivoll sier kona hver dag kan lese ham som et barometer. Det synes nemlig lang vei dersom han ikke har fått skrevet noe bra en dag.
– Hver dag higer jeg etter de lykkelige skriveøyeblikkene. Uroen er forfatterens åk, men jeg kan også takke den for mye: Den er selve drivkraften.
Når han nå har levert fra seg en ny roman til forlaget, kjenner han på tomheten.
– Jeg gir det jeg har til disse historiene. Nå er jeg i fritt fall, jeg har ingen garanti for at jeg klarer å skrive en ny bok igjen.
– Ikke en debattbok
Heivoll sier han håper han har skrevet en roman som handler om selve livet; om kjærlighet, liv og tap. Det er også ei bok om søskenkjærlighet. Og det er ikke bare de såkalt åndssvake som griper oss, i all sin sårbarhet. Også fortelleren trekker oss til seg, med sin årvåkne observasjon og følsomhet for sine omgivelser.
– Jeg ville ha med barneperspektivet. Det ble en veksling mellom barn og voksen og i dette spennet ser vi kjensgjerningen: Tiden går. Samtidig har du disse menneskene som forblir barnlige.
Historiene til disse samfunnets ulykksalige er nøkternt fortalt.
– Det var en annen tid, man hadde andre tanker og holdninger til både barn og folk som var annerledes, sier forfatteren.
Han legger til:
– Men jeg har ikke hatt noe program med boken, jeg ser ikke på den som et innlegg i debatten om sorteringssamfunnet. På sett og vis handler boken om oss alle. Vi er alle sårbare.
– Men du er klar over at boken kan leses som et forsvar for dem som er annerledes?
– Det tenkte jeg ikke på mens jeg skrev, men det er flott dersom romanen oppleves som en bok med dimensjoner. Sier du at jeg har skrevet et forsvar for menneskeverdet, så er jeg ikke uenig. Men det er et forsvar for mennesket som sådan, sier Gaute Heivoll til NTB.