Harry Potter and The Deathly Hallows

Allerede i det første avsnittet av ”Harry Potter and The Deathly Hallows”, der to menn møtes i en trang måneskinnsbelyst gate og slår fast at nyhetene er de aller beste, aner vi at nå er det alvor. Nå skal kampen avgjøres. Den endelige slaget mellom Det Onde og Det Gode, mellom Lord Voldemort og Harry Potter står for døra.

Nå har det stått mange slag av dette kaliberet i litteraturen; særlig i eventyrenes, sagaenes og de storslåtte eposenes område. J.K. Rowlings verk om Harry Potter, som nå altså avsluttes, har aldri skjult sitt slektskap til de utallige forgjengerne – heller ikke til den vesentlig tyngre, dystrere og selvfølgelig ”voksnere” Tolkiens beretning om Hobbiten og Ringenes Herre.

 

Gjensidig styrking

Inntrykket av et nært slektskap med de sistnevnte har nok også vært styrket gjennom filmatiseringene, som delvis har kommet parallelt og i stor grad har benyttet seg av en lignende estetikk, fortellermåte og filmteknisk tilnærming. Samtidig har nok den voldsomme interessen for begge fenomener – Potter og Ringenes Herre – ført til en gjensidig styrking av de to produktene som rendyrkede mediebegivenheter.

I dag er det imidlertid den siste boka om Harry Potter det dreier seg om – og da, originalutgaven. En norsk oversettelse vil ikke foreligge på en god stund, ettersom verdens Potter-oversettere ikke fikk boka før oss leserne, dvs. tidligst ved midnatt sist fredag.

Intens dramatikk

Harry Potter skal akkurat fylle 17 år i det handlingen starter. Dermed er han også for voksen trollmann å regne – med løyve til å bedrive trolldom også utenfor troll- og hekseskolen Hogwart´s. Samtidig oppheves den beskyttelsen Harry fikk av sin mor Lily da hun døde for å redde guttens liv i en annen rystende kamp med selveste Voldemort. Da ble Harry ”Gutten som overlevde”, men fikk også dette arret i pannen, Voldemorts merke.

Jeg røper ikke mye når jeg sier at de to herrene jeg nevnte innledningsvis er på vei til et møte der agendaen nettopp er hvordan man skal utnytte det øyeblikket da Harry må forflyttes fra hjemmet til sikrere sted. Utnytte det til å bli kvitt ham en gang for alle. Det tar ikke lang tid før dramatikken er intens. Allerede denne første jakten gjennom London-himmelen på kosteskaft og halvkjempen Hagrids vanvittige motorsykkel, holder høyt Potter-nivå.

Dystert og truende

Vi har sagt jevnt og trutt, ettersom de siste bøkene er kommet, at de blir dystrere, Harrys virkelighet mer truende. Og; det er stadig sant. Det er fristende å antyde at bøkene – vi snakker tross alt om ungdomsbøker her – rent pedagogisk blir et år eldre for hver bok og i takt med at Harry selv legger et år til alderen. Bøkene blir skumlere, krever mer av leseren og av Harry, vår helt.

Helt, ja. Harry Potter er noe så velgjørende og vakkert som en god, gammeldags helt. I en samtale med en gammel kjenning mot slutten av boka, får Harry høre at han trolig er et av de mest uselviske mennesker (og enda mer; en av de mest uselviske trollmenn) verden har sett. Og; det gjør unektelig inntrykk med et ungt menneske, som vi tror på der og da, som er villig til å ofre alt – dersom det må til.

Mye staffasje

I diskusjonene av Harry Potter som litteratur, god eller dårlig, viktig eller uviktig, interessant eller uinteressant er det fort gjort å gå seg vill i all staffasjen rundt. Der mange Tolkien-kjennere mislikte filmene og bøkenes medfølgende masse-popularitet, har mange intellektuelle og vilsågjernevære-forståsegpåere sett sitt snitt til å hovere over den enorme kassasuksessen Harry Potter. Særlig etter at forfatter Rowling først sa at hun ikke ønsket noen spin off-industri omkring helten hennes, men senere måtte gi etter for de åpenbare mulighetene for enorme fortjenester som kunne fore lommene i diverse mediehus.

Det var lettere først, da det bare var ei bok eller to å ta stilling til. Spørsmålene Potter-kritikken sjelden stiller seg er imidlertid disse; er bøkene blitt dårligere, mer ”kommersielle”? Hva med språket, er det blitt enklere, flatere, plattere, mer tilpasset data- og skjermgenerasjonen? Har moralsk og etisk innhold – og det tilsvarende grunnlaget blitt svakere?

Oppfyller engelsklæreres drøm

Fra mitt leserståsted er svaret ganske entydige nei på de aller fleste spørsmålene. Tvert om; bøkene er blitt større, mer krevende og omfangsrike. Språket er fremdeles et sobert og velformulert engelsk med fint øre for det verbale i ulike dialekter. I den grad at man bare må ta hatten av for J.K. Rowling som garantert har oppfylt flere engelsklæreres drøm enn noen forfatter forøvrig; å få i alle fall noen elever til å lese bøker på engelsk originalspråk allerede tidlig i ungdomsskolen. Moroa er bare at vi ikke snakker om noen; vi snakker millioner.

Bare valget av tittel, ”The Deathly Hallows”, understrekker poenget mitt. I min nokså omfangsrike utgave av Oxford Concise Dictionary er substantivet ”hallow” ikke med i den betydningen det har her – nærmest; talisman, hellig ting. Det finnes som arkaisk betegnelse på hellig person eller helgen og verbet som å gjøre hellig eller hedre som hellig. (Opphavet er rimeligvis det samme som for vårt eget hellig, hellige). Jeg tør imidlertid vedde relativt mye på at i neste utgave av denne utmerkede ordboka har ”hallow” en betydning til.

Viktig å vinne kampen

”Harry Potter and The Deathly Hallows” er en svært spennende bok fra begynnelse til slutt. Ingrediensene overrasker ikke lenger, vi er liksom blitt vant til at disse trollfolkene har de besynderligste ressurser og og mildt sagt kraftfulle ting i verktøykassene, men de brukes på nye, stadig mer dystre og skremmende måter.

Og jeg røper ikke for mye når jeg sier at mens det lenge ser riktig mørkt ut, utvikler trollmannssamfunnet også en svart, politisk struktur, der spørsmålet om rent blod og underdanighet danner grunnlaget for forfølgelser, utrenskninger og mord. Noe som etter hvert også smitter over på de streite menneskenes samfunn.

Å vinne kampen blir viktigere enn noen gang.