Gir Falsen og Wergeland ansvaret for «jødeparagrafen» i Grunnloven

Norges problematiske forhold til jødene startet allerede i fødselsøyeblikket, fastslår idehistoriker og forlegger Håkon Harket.

Han har de siste seks årene gått gjennom historiske kilder i Skandinavia og Tyskland for å finne bakgrunnen for at grunnlovsfedrene allerede i paragraf to av den norske statsforfatningen valgte å slå fast at jøder ikke har tilgang til landet.

Det lange arbeidet har nå resultert i boka «Paragrafen» og en tilhørende utstilling på Holocaustsenteret.

Les også: De glemske arvingene etter grunnlovens far

Falsen og Wergeland bak «jødeparagrafen»

Den såkalte «jødeparagrafen», i virkeligheten siste ledd av Grunnlovens §2, slo opprinnelig fast at «Jesuiter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget».

Bestemmelsen om jødene ble tatt ut av lovteksten i 1851, etter at blant annet Henrik Wergeland, sønn av eidsvollsmann Nicolai Wergeland, engasjerte seg kraftig i spørsmålet.

Den yngre Wergeland fremstilte det som om antisemittismen i grunnloven var et utslag av datidens reaksjonære krefter i folkedypet, en forestilling som har blitt stående.

Harkets bok dokumenterer imidlertid at Wergelands far var blant de mest sentrale skikkelsene bak innføringen av paragrafen i sin opprinnelige form.

– Det var de «tunge» aktørene i Riksforsamlingen som sørget for å få innført jødeparagrafen i Grunnloven. Det var Christian Magnus Falsen, Georg Sverdrup og Nicolai Wergeland som var de viktigste mennene bak jødeparagrafen, sier Harket.

Var inspirert av opplysningstiden

Til tross for at den norske Grunnloven var et barn av opplysningstiden og revolusjonsvinden som blåste fra USA og Frankrike, var ikke friheten og likheten i utgangspunktet tiltenkt alle.

– Frihet og likhet var kjernebegrepene, og dypest sett også selve begrunnelsen for å stenge jødene ute. Det lyder som et paradoks, men slik så altså grunnlovsfedrene selv på dette. Det de hevdet var jødenes egen grunnlov, Moseloven, var i deres øyne ikke forenlig med borgerskap i eller adgang til en moderne stat, forklarer Harket.

Grunnlovsfedrene var preget av sin beundring for europeiske intellektuelle som Friedrich Schiller og Voltaire, og disses holdinger fikk gjenklang på godt og vondt.

– Kildene til det verste i grunnloven er også kildene til det aller beste. Voltaire er den store talsmannen for toleranse og religionsfrihet, men samtidig også den store jødehateren i opplysningstiden. Det er voldsomme tekster han skriver, og Falsen leser dem på kryss og tvers, fastslår Harket.

Var opptatt av «jødespørsmålet» hele livet

Harket sporer mye av det antisemittiske tankegodset til den tyske historikeren Johann David Michaelis mye leste trebindsverk om mosaisk rett, som han vet at både Christian Magnus Falsen og Nicolai Wergeland leste.

– Michaelis var den store akademiske stjerner i datidens Europa, og den største kjenner av oldtidens hebreere. Samtidig var han en av de sterkeste motstandere av at samtidens jøder skulle få borgerrett.

En av de viktigste kildene i Harkets bok er imidlertid Falsens egne skrifter, både i tiden før og årene etter at Grunnloven ble nedfelt. De avslører at mannen som regnes som en av de mest sentrale grunnlovsfedrene, var sterkt engasjert i «jødespørsmålet» gjennom store deler av sitt liv.

– Falsen skrev et eget manuskript om Moses og hebreerne, mest sannsynlig i 1813, like etter en stor jødekonflikt i København. Der kombinerer han en veldig beundring for Moses som lovgiver og statsleder med en veldig sterk forakt for det jødiske folk, forklarer Harket.

– Sunt at det kommer frem

Da Henrik Wergeland senere på 1800-tallet gikk til kamp mot jødeparagrafen hans far var med på å innføre, fremstilte han det som om skepsisen mot jøder først og fremst kom fra det norske folkedypet.

Det bildet mener Håkon Harket ikke stemmer med hva som faktisk skjedde på Eidsvoll våren 1814. Eidsvollsmennene som bar frem «jødeparagrafen», var langt på vei de samme som blir hyllet som de fremste blant Grunnlovsfedrene.

– Dette var de klokeste og mest kunnskapsrike på Eidsvoll, og de endte opp med denne forferdelige, rasistiske paragrafen. Frihet og likhet hos grunnlovsfedrene lar seg altså forene med utestengelsen av et helt folk, sier Harket.

Tidligere forstander i Det mosaiske trossamfunn, Anne Sender, mener det er positivt at denne ukjente siden av grunnlovshistorien kommer opp i dagen.

– Det er veldig sunt at dette kommer frem, spesielt med tanke på hva som skjer i Europa i dag, der flere parlamenter nå har nynazistiske partier valgt inn.

Hun mener Harkets avsløringer dokumenterer at datidens jødehat ikke var fordommer fra folkedypet, men utbdredte holdninger blant den intellektuelle og politiske eliten.

– Det at det dreide seg om en gjeng med dumme bønder som ikke visste bedre, er heldigvis avkreftet. Dette var grunnleggende tenkning og holdninger som satt dypt på flere nivåer, sier Sender.

Les også: Her er sannheten om «Jødeparagrafen»