Den var gjerne sølvfarget. En sølvfarget discman med en svart lomme til å ha den i. Midt på nittitallet var det ikke lengre sosialt akseptert å bare ha en walkman, selv om du til og med hadde radio på den.
For dette var høyteknologi, og da kunne man heller ikke la seg irritere av konseptets negative sider.
For dem var det noen av.
Les også: Flere ting som kan hvile i fred
Pusteproblemer
Den bærbare platespilleren ble imidlertid aldri noen suksess.
Foto: promoFor eksempel at det så vidt gikk an å puste mens du gikk med den langs veien. En liten uregelmessighet, og cd-platen hakket.
Eller at det plutselig ikke var mer batteri igjen. Det var litt av sjarmen, liksom, og det fantes uansett ikke noe bedre å få. (Lite visste vi da om den fantastiske minidisc-en som allerede var på markedet.)
Les også:
Det stoppa deg i alle fall ikke fra å ta den med på joggetur, sånn som de gjorde i for eksempel Baywatch. Da var det om å gjøre å holde den så rett som mulig, gjerne med nitti graders vinkel på armen mens du løp, for den hadde ingenting i bukselomma å gjøre. Ikke at den fikk plass der, heller. For discmannen var stor. Fryktelig stor.
Men den kunne spille den siste CD-singelen du hadde kjøpt (Coco Jambo?), og du likte den uansett.
Minidiscen kommer
Da det på begynnelsen av 2000-tallet var tid for busstur med skoleklassen til Polen, måtte den upraktiske discman-en og dens cd-er vike for en nett, liten Minidisc og diskettlignende MD-er som kunne ta opp til hele 80 minutter med musikk.
MD-ene kom i forskjellige farger, og på en klistrelapp som målte rundt 3x3 cm skrev vi med så liten skrift som mulig for å minnes oss selv på hva discen inneholdt.
Minidiscens argeste konkurrent var imidlertid MP3-spillerne, og det er vel unødvendig å minne noen må hvem det var som vant til slutt.
