NRK Meny
Normal

Uvanlig vakker roman

Rune Christiansen skriver ulikt de fleste norske forfattere for tiden. Hans siste roman løfter et allerede originalt og lysende forfatterskap, der fornemmelsen av tid er et gjennomgangstema.

Rune Christiansen

Rune Christiansen skriver frem en sjelden følelse av tidløshet i sin nye roman om veterinæren Lydia Ernemann.

Foto: Morten Brun

Få norske forfattere skriver vakrere setninger enn Rune Christiansen. Det måtte i tilfelle være Per Petterson, eller Ole Robert Sunde, på en god dag. Nå er god litteratur så mye mer enn vakre setninger. Men at Rune Christiansen skriver utsøkt litteratur, er det ingen tvil om.


«Ensomheten i Lydia Ernemanns liv»; hør på den tittelen! Den er stillfarende, slik forfatteren også på nennsomt vis skriver frem beretningen om et liv. Her er ikke stor dramatikk, om både overraskende død og gryende kjærlighet skildres.

Et liv med dyrene

Rune Christiansen: Ensomheten i Lydia Ernemanns liv

Rune Christiansen: Ensomheten i Lydia Ernemanns liv. Roman. Oktober forlag 2014

Lydia Ernemann vokser opp som enebarn i en liten bygd i Jämtland, nord i Sverige. Hun utdanner seg til veterinær og får etterhvert jobb på en dyreklinikk i Norge. Arbeidet med dyrene fyller dagene hennes helt, noe større behov for venner og sosialt liv har hun ikke. Så får hun allikevel egen familie etterhvert, og årene går og tidene skifter mens Lydia lever og puster og arbeider med sinnet fyllt opp av viktigheten av det hun gjør, nærheten til det levende der døden aldri er langt unna.

Kanskje er Lydia ensom, kanskje har hun ikke så stor omgangskrets. Hun deler ikke mye av privatlivet sitt med kollegene, ei heller med foreldrene. Men ensom? Hvem er ensom som har et arbeid å utføre, som har en blomstereng som dufter og en kamin som skal mates?

Litterært slektskap

Jeg får av alle ting assosiasjoner til John Williams roman «Stoner», den omlag 50 år gamle snakkisen som etter nyutgivelsen er mottatt med glede av lesere i land etter land. Der Stoner lever et dramatisk liv med stadig nye slag i livet, lever Lydia i harmoni med seg selv og omgivelsene. Men muligheten for en slik harmoni er ikke langt unna i Stoners innesluttede liv, heller, også han er et menneske med evne til å gå opp i arbeidet sitt og gripe den lille - eller ikke så lille - lykken ved å fylle en plass og en gjerning. Heller ikke han har et utpreget nært forhold til foreldrene, uten at det blir problematisert som noe voldsomt savn.

Gammelmodig

Og kanskje er det ikke så rart jeg får assosiasjoner til en gammel bok. Det er noe gammelmodig i stilen til Christiansen; først og fremst langsomheten i fortellingen og beskrivelsene av livet som går sin gang i takt med årstidene. Men også i språket er Christiansen «villet gammel», han skriver om gress som anger, at Lydia er med barn, hun har en teint i håret (en teint hører vel helst til i huden, men) og kan betrakte noe som løyerlig. Hvert kapittel innledes med en setning, som nesten er et lite dikt i seg selv. De kan lyde slik: "Hvor har du navnet ditt fra?", "En kvinne krysser en slette i snøen", "Ingen eventyrlige reiser, ingen storslåtte oppdagelser eller heltemodige bedrifter", eller rett og slett "Det skapte".

Ved å bruke sitater fra 1800-tallsforfattere, særlig svenske, de er alle navngitt bak i boken, griper Rune Christiansen til noe nærmest forgangent og gjør det beroligende tidløst. Stemninger og livsanskuelser trekkes frem på tvers av tidsepoker, og ved å skrive seg sammen med og gjennom disse tidligere stemmene skaper han en erkjennelse av at litteraturen lever, kunst snakker til oss på tvers av tid og rom.

Tiden er ikke lineær

Tid er i det hele tatt et tema Rune Christiansen har vært opptatt av i flere sammenhenger. Lydia opplever for eksempel sin døde mor som tilstedeværende mange år etter at hun er gått bort. Og Lydia selv beskrives, på et tidspunkt, som:

Hun var i en ubestemmlig alder, ikke barn, ikke tenåring, og slett ikke voksen, snarere befant hun seg i alle disse tidevervene på en gang".

Rune Christiansen / Ensomheten i Lydia Ernemanns liv

Rune Christiansen fortsetter sitt utsøkte språkarbeid, slik han gjorde i de forrige romanene Fraværet av musikk og Krysantemum .

På en vakker og nesten vemodig måte skaper «Ensomheten i Lydia Ernemanns liv» en følelse av tilhørighet. Som leser gjenkjenner jeg noe som er større enn de enkelte små bestanddelene i romanen, uten at jeg legger noe religiøst i det.

Dette er en bok det rett og slett er godt å lese. Rune Christiansen skriver frem en livsfølelse av alvor og forsoning som man sjelden finner i norske samtidsromaner.