Et salig rot

– Karl Ove Knausgårds sommerbok er et salig rot. Iblant saliggjørende, iblant bare rot, mener litteraturkritiker Knut Hoem.

Karl Ove Knausgård

– Karl Ove Knausgårds «Om sommeren» kan bane vei for noe så gammeldags som ren fiksjonsfortelling fra en forfatter som inntil nylig hadde sagt seg ferdig med den type litteratur, skriver litteraturkritiker Knut Hoem.

Foto: Roald, Berit / NTB Scanpix
Knut Hoem byline
Litteraturkritiker

Det er visst veldig rotete hjemme hos firebarnsfamilien Knausgård, der de holder til på bondegården i skånske Österlen.

Rotete er også «Om sommeren» blitt, etter at Knausgård begynte å blande inn nye ingredienser i det som opprinnelig var denne årtidsseriens prosjekt. Utgangspunktet for bøkene var å forklare verden, eller mer presist noen av de tingene og fenomenene som verden består av, for datteren som da lå i magen til mor.

Om sommeren

– Tekstene svinger voldsomt i kvalitet i Karl Ove Knausgårds «Om sommeren», mener litteraturkritiker Knut Hoem.

I «Om sommeren» får vi også mer av den dagboken han begynte å føye til i «Om våren». Å skrive litteratur frikoblet fra det levde livet ble i lengden umulig for Knausgård. Vi identifiserer oss med mennesker, ikke med gjenstander. Derfor måtte menneskene inn igjen i Knausgårds litteratur.

Tomt skryt

Men fortsatt er det rom for både rips, vannspredere, sommerfugler og meitemakk. Disse tekstene svinger voldsomt i kvalitet, og med en mindre hektisk timeplan hadde han trolig spart oss for halvparten av dem.

Uutholdelig, tomt skryt av kompisen Tore og redaktøren Geir blir avløst av fantastiske skildringer av forfatteren idet han svimer av blant snakkende mennesker på forlagsfest i London.

Innimellom alt dette dukker de altså opp igjen, denne svensk-norske familien, som lesere overalt på kloden er blitt fortrolige med. Barna er større, faren er blitt litteraturstjerne, og Linda er gått fra å være Linda til å bli «din mor». At Linda tar opp mindre plass i teksten føles ikke sensasjonelt i en familie, som samtidig skal ha rom oppdragelsen av fire barn og administrasjonen av et forfatterskap av internasjonalt format.

Sommeren er også årstiden hvor Knausgård legger til noen nye nyanser i portrettet av sin egen far. Mens den yngre Knausgård brukte all kraft på fadermordet, tenker den eldre Knausgård tilbake på da faren tok ham med i sørlandssjekten, og dro opp makrell på makrell. I denne situasjonen var faren lykkelig, og «nå tenker jeg at det grenseløse samsvarte med noe i hans indre, og at han i denne hektiske timen på sjøen var fri», skriver Knausgård.

En oase i det selvbiografiske

Parallelt med nyanseringen av sin far, begynner Knausgård også på en fortelling om en eldre kvinne, som forlater mann og barn under krigen og flykter til Göteborg sammen med en østerriksk soldat.

Fortellingen, som er basert på en sann historie, er en liten glitrende oase i alt det selvbiografiske. Den kommer plutselig, men også sammen med betraktninger om at det selvbiografiske ikke er nærmere virkeligheten enn annen diktning. Også den selvbiografiske skrivingen er til syvende og sist bare ord på papir, der noe virkelighet blir fremhevet og annet igjen blir skjøvet under teppet.

Så da er kanskje frigjørende potensialet i å fortelle fra eget liv uttømt med dette? «Om sommeren» kan bane vei for noe så gammeldags som ren fiksjonsfortelling fra en forfatter som inntil nylig hadde sagt seg ferdig med den type litteratur.

Siste om bøker fra TV og radio

Kulturhusets programleder Siss Vik intervjuer forfatter Gunnar Staalesen, som kommer ut med sin 19. krimroman om etterforskeren Varg Veum. (Sendt 3. august 2016)