Du kan høre anmeldelsen her:
Da Jon Olav Fosse fra Strandebarm debuterte med romanen» Raudt, svart» i 1983 framsto han som nyskapende. Tekstene var suggererende og gjentakende. Både hardingfele og tekno. En slags modernisme på norsk av en sort ingen tidligere hadde sett.
Samtidig var jo ordene plassert inn i gjenkjennelige landskap. Midt i modernismen fantes også realisme. Hovedpersonene var forhutlede og våte. Bussen var gått. Tekstene var brygget i regn.
Klassisk form
Og nå er vi tilbake der igjen. En katolsk rosenkrans dukker riktignok opp, men ellers har «Det andre namnet», som de to første bindene av syvbindsverket heter, mye felles med bøkene fra åtti og nittitallet.
Fosse er tilbake i en klassisk form som han i all hovedsak har støpt selv.
Asle er en aldrende kunstmaler. Han samler sammen bildene sine til en utstilling hos galleristen Beyer, slik han alltid gjør før jul. Kona Ales er død. I tunet foran huset står naboen Åsleik, som han får lutefisk og nyrøykt pinnekjøtt av hver jul. Åsleik er (i parentes bemerket) en av de mest snurrige og morsomme romanfigurene Fosse noensinne har skapt.
Drikker seg i hjel
I byen Bjørgvin har Asle en kompis, som også heter Asle. Han holder på å drikke seg i hjel. På veien hjem fra et besøk hos galleristen får Asle for seg at han burde å tatt turen innom kameraten. Dermed bærer det inn til byen igjen. Det er dette førjulsdøgnet disse to første bindene av «Septologien» handler om.
«Andvake» (2007), «Olavs draumar» (2012), og «Kveldsvævd» (2014) (Trilogien) var alle fortalt i tredje person entall, og i en nærmest eventyrlig sagastil. Nå er vi tilbake i bevisstheten til den skrivende forfatteren, og der er det godt å være.
I retrospektive glimt ser vi Asle som barn, som vandrer med søsteren på farefull ferd i fjæresteinene. Han ser også seg selv som ung mann i et hett møte med en ung kvinne. Om det er noe sted dramatikeren Fosse skinner gjennom, så er det i disse tilbakeskuende scenene.
Sydende flesk
Et kunstnerisk prosjekt og en håndfull mennesker i nærheten, samt en hund. Det uventede møtet med en kvinne på kafé, eller en vaktmester på et sykehus, får guddommelige kvaliteter.
Mer enn dette skal ikke til for å få mening i tilværelsen. Det syder av flesk i pannen og knitrer i bjørkeved i ovnen.
Men til alt det lyse hører også det mørkeste mørke. Et barn ramler ut av båten og drukner. En mann i en bil er en overgriper. Livet kunne tatt en annen vending.
Fosse jobber med kontraster, på samme vis som kunstmaleren Asle jobber med mørke og lys i sine bilder.
Kommentarfeltet mangler
Fosses Bjørgvin ligner på Bergen, men samtidig ikke. Fosses samtid er som vår tid, men samtidig ikke helt, selv om han er nærmere enn på lenge. Her er det karbonade med løk, røyking inne, og få mobiler i sikte. Ingen punktum heller.
Han er fortsatt en smal forfatter, som krever mer av leseren enn han strengt tatt kan forlange. I alle fall nå.
Har han ikke fått med seg at vi har e-post og kommentarfelt vi skal sjekke? Er det slik vi er når all støyen blir skrelt bort? Når vi møtes ansikt til ansikt? Finnes vi her, for hverandre?
Det fremstår nærmest som utopisk at noen fortsatt skulle ta seg tid til å lese bøker som dette. Men utopier er noe vi trenger mer av. I alle fall i litteraturen.
