NRK Meny
Anmeldelse

Nye innfallsvinkler til forslitte debatter

En del av stoffet i Terje Tvedts nye bok er nok kjent fra før. Det forhindrer ikke at «Det internasjonale gjennombruddet» kan være kontroversiell og by på nye innfallsvinkler til forslitte debatter.

Professor Terje Tvedt

Professor og forfatter Terje Tvedt skriver frem hoderystende vantro i leseren, skriver anmelder Leif Ekle om boken «Det internasjonale gjennombruddet».

  • TITTEL: Det internasjonale gjennombruddet. Fra ettpartistat til multikulturell stat
  • FORFATTER: Terje Tvedt
  • FORLAG: Dreyer

«Godhetstyranni-begrepet representerer (…) ikke noen kritikk av den gode intensjon, og det har ingenting med fordømmelse av ´snillisme´ å gjøre», skriver begrepets far, professor Terje Tvedt, mot slutten av den nye boken «Det internasjonale gjennombruddet».

Heller enn innvandringsminister Listhaugs entusiastiske adopsjon av begrepet, har hensikten vært å bringe diskusjonen vekk fra subjektive begrep som «politisk korrekthet», skriver Tvedt, og fortsetter: «Det er et analytisk begrep som søker å identifisere debatter og debattformer som utydeliggjorde reelle avveininger mellom etikk og politikk. (…)».

Tvedt vil diskutere hvordan «den nye humanitær-politiske eliten» utøver det han kaller «godhetsmakt» på.

Nytt Norge

Ved denne «nye humanitær-politiske eliten», er vi langt på vei ved målet for Tvedts bok og ved slutten av den perioden i norsk historie han kaller det internasjonale gjennombruddet – det som fulgte etter det nasjonale gjennombruddet, fra midten av attenhundretallet og utover.

Det internasjonale gjennombruddet omslag

Bokens undertittel, «Fra 'ettpartistat' til multikulturell stat». referer til et berømt foredrag professor Jens Arup Seip holdt i 1963, «Fra embetsmannsstat til ettpartistat».

En kortversjon av Terje Tvedts mangslungne beskrivelse av norsk samfunnsutvikling fra tidlig 60-tall og frem til i dag, er nesten uråd, men det må til her.

Boken har en undertittel, «Fra 'ettpartistat' til multikulturell stat». Den referer til et berømt foredrag professor Jens Arup Seip holdt i 1963, «Fra embetsmannsstat til ettpartistat», som innebar en skarp kritikk av Arbeiderpartiets styringssett.

Når Terje Tvedt bruker Seip som referansepunkt og speil for sin egen beskrivelse, så er det for å poengtere at det samfunnet Seip beskrev og kritiserte i 1963 bare få år senere, var borte. Norge hadde tatt en annen retning.

Kursendringen kom da Norge entret verdensscenen og det Tvedt kaller det internasjonale bistandssystemet. Norge meldte seg på som ambisiøs og etter hvert toneangivende bistandsyter overfor de «underutviklede» delene av verden. Grovt sammenfattet: Rollen som bistandsyter førte til at en ny samfunnsideologi vokste frem, i takt med at Norge sluttet seg til det internasjonale bistandssystemet og de ideene og utviklingsteoriene som gjaldt der. Menneskerettigheter og dogmer om utvikling fikk dominerende plass som universelle verdier. Alle, så vel bistandsytere som -mottagere ble forutsatt å ha samme mål og interesser. Man tonet ned kunnskapen om at de politiske og økonomiske verdiene som ble forsøkt eksportert var vestlige og hadde oppstått under utvikling av de europeiske demokratier fra 1700-tallet og utover. De ble i stedet opphevet til universelle verdier. I tråd med dette oppsto en særegen forestilling om forholdet «oss» og «dem».

Etter hvert som dette utviklet seg stadig sterkere i retning av etablert politikk, førte det til at maktbasene i samfunnet også endret seg, vi fikk «den nye humanitær-politiske eliten»

Fra bistand til innvandring

Så, i bokens andre del, om da innvandringen kom til Norge, beskriver Terje Tvedt hvordan han mener at politikken, ideologien og de sentrale aktørene og maktutøverne fra bistandsfeltet flyttet over i innvandrings- og integreringspolitikken. Det er her «godhetstyranniet» kommer inn i bildet.

Tvedt hevder at de maktstrukturene og -miljøene som oppsto omkring bistands- og innvandringsfeltet begrunnet sin egen posisjon og makt nettopp ved å være og gjøre seg til forvaltere av god moral, god hensikt. Det ble lett å karakterisere kritikere av politikken som «onde», egoistiske, preget av fremmedfrykt osv. Noe som igjen førte til uklar tenkning og, som sitert i starten, «utydeliggjorde reelle avveininger mellom etikk og politikk».

Skarp form

Globalhistorie er Terje Tvedts fagfelt og hans påpekning av at Norges utvikling og samtidshistorie bare kan forstås sett i et globalhistorisk perspektiv, er både viktig og interessant. Tvedt har en skarp form, han uttrykker seg krast og på måter som kan provosere og få leseren til å lure på hvor han egentlig står.

Jeg ser ikke bort fra at det kan være fruktbart i seg selv, men en tydeliggjøring av eget ståsted hadde neppe skadet lesingen ved noen korsveier i teksten. Jeg tror uansett ikke den viktigste konklusjonen å trekke av Tvedts bok er enighet eller uenighet. Hans innfallsvinkler til forslitte debatter fremstår på flere måter friske og bør gi åpning for å skjønne samtiden og det politiske Norge bedre.

Om så grunnpremisset er absolutt gyldig, at bistandspolitikken og dens utøvere forandret Norge grunnleggende, har jeg ikke kunnskap nok til å avgjøre. At innfallsvinkelen er fruktbar, er allikevel åpenbart.

Nådeløs

Boken bidrar med en lang rekke eksempler fra de siste fem tiårenes bistands- og innvandringspolitikk. Flere av dem er kjent fra før, det forhindrer ikke at Tvedt kan skrive frem litt hoderystende vantro i leseren. Nettopp fordi han er grundig og nokså nådeløs i fremstillingen.

Det har vært særlig interessant å lese «Det internasjonale gjennombruddet» en uke etter Bushra Ishaqs bok «Hvem snakker for oss?». Der Ishaq konkluderer med et inntrykk av konsensus og harmoni mellom den norske majoritetsbefolkningen og den muslimske minoriteten, banker Tvedt hjem det ene eksemplet etter det andre, nasjonalt og internasjonalt, på at interessekonfliktene er mange og til dels dype – ikke minst innenfor «Det islamske hus».

Terje Tvedts prosa er ikke alltid direkte lettlest. Iblant er antallet bisetninger stort nok og en slapp korrektur får leseren til å undres oftere enn nødvendig. Antallet gammeldagse trykkfeil er akkurat så høyt at leseren må legge merke til dem.

  • Flere anmeldelser fra NRK:
Hvem snakker for oss - omslag

«Hvem snakker for oss?» av Bushra Ishaq: Forfatter, lege og forsker Bushra Ishaq har med boken «Hvem snakker for oss?» gitt fra seg et kampskrift for toleranse og saklighet i debatten om innvandring og integrering av muslimer i vestlige samfunn.

Rimbereid, Lenis plassar

«Lenis plassar» av Øyvind Rimbereid: Øyvind Rimbereid har skapt sin helt egen lyrikkgenre. I det nye langdiktet «Lenis plassar» alternerer ulike stemmer i en svevende dialog der leseren strekkes mellom virkelighet og drøm, fortid og nåtid, håp og undergang.

reformasjonen, aarebrot

«Reformasjonen» av Frank Aarebrot og Kjetil Evjen: I sin siste bok ser Frank Aarebrot på reformasjonen med statsvitenskapelige briller og deler ut biroller til blant andre Marx og Milosevic. Det tar litt mer enn 500 minutter, men er verdt strevet.