Handlingens gang er tilbakeblikk på Ole Lukkøye Klemetsens boksekarriere. Men stoffet er mer slekt og slektsfølelse. Og fremfor alt gener. Vi blir utfordret til å tenke om igjen på forskjellen på blod og vann og sammenhengen mellom blod og ære. Far kaller det tette forholdet grenseløs kjærlighet til barna.
Team Klemetsen. Et firma i boksing og musikk. Big John., Little John, Ole og mor. Mor er en sterk, diskret faktor i bedriften og en forutsetning i familien.
Hvordan ville det gått med Ole om ikke pappa hadde vært der? Det spør boksemiljøet seg om også, i filmen, eller de spurte ikke den gangen det hele sto på -- de konstaterte i udannet klartekst at pappa som promotor og trener og manager hemmet Oles karriere… De sa de noen år før Ole ble europeisk mester, med pappa ringside. Andre fortsatte å si det senere.
Vi som forholder oss til filmens fremstilling, aner at at en bokser kan oppleve mer faenskap utenfor familien enn i den.
Byggmester og Johnny Band-sjefen og Ole og lille-Johns far, John Klemetsen, fikk ikke kjennskap til egen arv før faren hans var død. Han er av reisendes folk. Det ble aldri forklart hvorfor han og søsknene lærte tatersangene og pappa snakket romani.
Nå tenker han mye og høyt om at det Ole har i nevene kan forklares med genene..
”Blod og ære” er en film med DNA, vi vet ikke hvor presist den treffer familiens, men den tangerer i hvert fall. Boksehistorien engasjerer oss mindre. Jeg tror den engasjerer Håvard Bustnes mindre også. det er han som er filmens regissør.
Selve filmatiseringen er litt dau i slaget og tung på foten. Den er konvensjonell og lite søkende og fungerer som familien Klemetsens talerør. Det er flere som snakker. Men Klemetsens snakker mest og vi ser bilder av det de snakker om, og pappa John binder det sammen med litt for svulstige monologer med litt for svulstig musikk til….
