Hopp til innhold
Anmeldelse

Ikke for nybegynnere

«Ild og blod» er en spennende, men noe overveldende leksjon i Westeros sin blodige historie.

George R. R. Martin

Skrivesperre ser ikke ut til å ha vært et problem for forfatter George R.R. Martin, skriver Marte Hedenstad om den nesten 800 sider lange boken «Ild og blod».

Foto: Robert Galbraith / Reuters

Det er på ingen måte «Ild og blod» som er den mest etterlengtede boken fra George R.R. Martin akkurat nå. Forfatteren av «En sang om is og ild», bøkene som har blitt til HBOs flaggskip «Game of Thrones», har holdt på med seriens neste bind, «The Winds of Winter», siden 2011.

TV-serien har for lengst tatt igjen bøkene. Istedenfor å gi oss fortsettelsen på det episke eventyret, velger George R.R. Martin likevel å ta oss med 300 år tilbake i tid før hendelsene i «En sang om is og ild».

Men selv om dette ikke er utgivelsen vi har ventet spent på, er det ingen tvil om at «Ild og blod» er en godbit for de mest engasjerte «Game of Thrones»-tilhengerne. Her gjelder det riktignok å plante lesebrillene godt på neseryggen, for «Ild og blod» er en gedigen skoletime i Westeros-historie. Dette er ikke en bok for nybegynnere.

En fiktiv historiebok

Ført i pennen til «erkemester Gyldayn av Citadellet i Gamleby», har Martin skrevet en historiebok som tar for seg de syv første kongene som satt på Jerntronen i Westeros. Med Aegon Targaryens erobring av De syv rikene som nullpunkt, får vi en grundig innføring i Targaryen-slekten, dens erobringer, kriger, intriger og nederlag.

«Ild og blod» er altså ingen roman, men en fiktiv historiebok. Fiktiv litterær sakprosa, for å si det på pent. Undertegnede kjente på et stort behov for å ta frem notatblokk, markørtusj og klistrebokmerker underveis. Det er ikke lett å ta inn den enorme mengden informasjon George R.R. Martin har presset inn på 748 sider (pluss slektskart og arverekkefølge), men selv om følelsen av å være tilbake på skolebenken absolutt forekommer, så er det svært spennende lesning for en «Game of Thrones»-historienerd som meg selv.

Intriger og hoffsladder

Illustrasjon fra boken Ild og blod av George R. R. Martin

Doug Wheatley har laget illustrasjonene til «Ild og blod». Her ser vi «Aegon I and his sisters», Aegon I og hans søstre.

George R.R. Martin har ikke lagt skjul på at han sliter med å fullføre «The Winds of Winter». Neste bok etter der igjen, «A Dream of Spring», er virkelig bare en fjern drøm enn så lenge. I intervjuer den siste tiden har han uttalt at TV-seriens suksess har ført til et enormt press på ham som er tungt å bære. Martin har imidlertid alltid vært en forfatter som trenger å ha flere baller i luften samtidig for å prestere, og skrivesperre ser ikke ut til å ha vært et problem med «Ild og blod», snarere tvert imot.

Ordene renner ut av erkemester Gyldayns fjærpenn, og gjennom ham skriver Martin med en svulstig og litt tørrvittig tone, som avslører en stor sans for intriger og hoffsladder. Språket får tidvis et oppramsende preg som blir noe langtekkelig og tunglest, men man hentes relativt kjapt inn igjen fordi det som fortelles er så spennende.

Hvordan var det nå igjen med kongen som giftet seg med niesen sin etter at mannen hennes, som selvfølgelig også var broren hennes, døde? Eller med Aegon I, som giftet seg med sin eldste søster av plikt, men sin yngre av kjærlighet? Hva med den unge dronningen som kastet seg ut av vinduet og ned på spiddene i vollgraven? Var det selvmord eller ble hun dyttet? Historieboken er spekket med detaljer som holder det engasjerende.

I tillegg er boken krydret med illustrasjoner tegnet av Doug Wheatley, som gir oss et lite bilde av hvordan menneskene vi leser om, kan ha sett ut.

En historisk gullgruve

«Ild og blod» er George R.R. Martins svar på Tolkiens «Silmarillion», men der sistnevnte er Midgards ukrenkelige mytologi, er dette en «historisk tekst», skrevet av et feilbarlig menneske, som er full av både analyse, synsing og antagelser.

Men i likhet med det «Silmarillion» er for «Ringenes Herre», er Martins verk en gullgruve for deg som er spesielt interessert i bakgrunnshistorien for handlingen i det litterære universet.

«Seksten Targaryen-menn fulgte Aegon av Dragen på Jerntronen før dynastiet veltet under opprøret til Robert Baratheon. Blant dem finner vi både tåper og forstandige menn, grusomme og hensynsfulle menn, gode og onde menn», skriver erkemester Gyldayn. I «Ild og blod» får vi historien om syv av dem. Jeg gleder meg til resten, når den nå engang kommer.

Anmeldelsen er basert på den norske utgaven av «Ild og blod», som lanseres 27. november.

Passer for deg som:

  • er ihuga «Game of Thrones»-fan
  • elsker å studere historie, også en fiktiv en

Kulturstrøm

  • Forfatter Henning Hagerup (66) er død

    Forfatter Henning Hagerup er død som 66 år gammel. Det opplyser Kolon forlag i en pressemelding.

    – Henning var en av Norges fremste essayister, kritikere og oversettere, og han var min venn, rådgiver og mentor i nærmere 30 år, skriver forlegger i Kolon, Bjørn Aagenæs i pressemeldingen.

    – Henning hadde mye ugjort, og vi hadde en hel del planer om fremtidige utgivelser, skriver han videre.

    Han var barnebarn av forfatter Inger Hagerup.

    Henning Hagerup
    Foto: Ingrid Pop / KOLON FORLAG
  • TMZ: Limp Bizkit-bassist Sam Rivers er død

    Limp Bizkit-bassisten Sam Rivers er død, skriver TMZ.

    Han ble 48 år. TMZ viser til en post på bandets offisielle Instagram-konto.

    – I dag mistet vi vår bror. Vår bandkamerat. Vårt hjerte, skriver bandet.

    Det amerikanske bandet ble i september presentert som et av de store på festivalen Tons of Rock i 2026 i Oslo. De har aldri spilt i Norge før.

    Rivers var med å starte bandet, kjent for «Break Stuff», «Rollin’» og «Nookie» på 90-tallet, men forlot det i 2015. Årsaken var en leversykdom forårsaket av mye alkohol. Etter en levertransplantasjon kom han tilbake tre år etterpå.

    Dødsårsaken er ikke kjent.

    en mann som spiller gitar foran en folkemengde
    Foto: Yalonda M. James / AP / NTB
  • Ingen nordmenn har klart det etter dem

    Lørdag 19.oktober 1985 ringte telefonen i leiligheten der Morten, Magne og Pål bodde i London. Det var med beskjeden om at låta deres Take On Me hadde nådd 1.plass på den amerikanske Billboard Hot 100-lista. Nå hadde a-ha den singelen som var mest spilt på radioer og mest kjøpt av folk i hele USA. Etter det har ingen nordmenn hatt musikk på toppen av den listen!

    -Vi startet på toppen sier Magne Furuholmen i intervjuet du kan høre i Musikklivet, og denne endret alt.

    Take On Me startet som "The Juicy Fruit Song", med bare melodien og riffet til Magne og Pål i deres første band Bridges. Mortens sang på refrenget er inpirert av Richard Strauss «Also sprach Zarathustra». Tempoet er like raskt som en moderne technolåt. Og videoen med tegneseriesekvensen var banebrytende, og ofte etterlignet siden.

    40 år senere listes Take On Me fortsatt opp blandt popens beste låter. Riffet gjør sangen gjenkjennlig på få sekunder. Og fortsatt er det nesten umulig å synge som Morten på refrenget, som går over 2 1/2 oktav.
    - Den var ikke laget for å være noen sing-a-long, forteller Magne i Musikklivet.

    Morten Harket, Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy
    Foto: Michael Ochs Archives / Getty Images