De som skal drukne i sine mødrers tårer er de som vier sitt liv til religiøs fanatisme, vold og død. I denne boken handler det om Hamad og Amin som har barrikadert seg i en tegneseriebutikk midt i Göteborg. Amin holder en tapetkniv mot strupen på en karikaturtegner som nettopp avsluttet en samtale foran publikum om ytringsfrihetens grenser. Hele seansen filmes og livestreames av en ung jente, som plutselig ikke lenger oppfører seg som de hadde planlagt.
Fascistiske ridderhjerter
Når vi møter henne neste gang, er hun på et lukket asyl. Hun har bedt om å få møte en ung forfatter som hun beundrer bøkene til. Også han er muslim, men en velintegrert sådan. Til ham forteller hun at hun er sendt tilbake fra et fremtidens Sverige, hvor det hersker ganske andre tilstander enn i dag. Der går de fascistiske «ridderhjertene» i gatene. Muslimene er plassert i gettoer og filmen fra terroren i tegneseriebutikken går i loop på busstoppene.
Johannes Anyurus roman er litt som disse videobildene som strømmes fra et billig mobilkamera et sted langt borte. Vi får bare bruddstykker av hva som skjer, men for noen bruddstykker det er! Jeg følte meg nesten som i en tidskapsel selv mens jeg leste – adskilt fra alt rundt meg. Det er egentlig en ganske sprø bok. Modig. Men også vanskelig, komplisert. Hvilken lesemåte skal vi legge an på romanen? Kommer hun tilbake fra fremtiden på ordentlig? Eller har hun vrangforestillinger, slik alle rundt henne tror?
Underkastelse på vrangen
I franske Michel Houellebecqs roman « » var det islamistene, som tok over makten i Frankrike anno 2021. Han ble beskyldt for å være islamofob. Skal Anyuru da beskyldes for det motsatte når han skildrer et svært ugreit Sverige styrt av fascister?
Er romanen en eneste stor projeksjon av Anyurus verste mareritt for sitt hjemland Sverige?
Fra gammelt av er dikteren gjerne blitt sett på som en kassandraskikkelse. Du husker kanskje hun som de greske gudene hadde gitt evne til å se inn i fremtiden, uten å kunne gjøre noe med det. Slik er det her også. Eller kanskje har du og jeg mulighet til å gjøre noe med det?
Jeg kunne sagt at Anyurus roman er som en fakkel som lyser i mørket, men det er kanskje heller slik at Anyuru køler på med mørke – for at vi skal se klarere. Dette er årets mørkeste roman. Så langt. Ingen vet hva fremtiden vil bringe.
Flere anmeldelser fra NRK
«Mikael Persbrandts 'Sånn jeg husker det' må være en av de beste memoarbøkene som er skrevet på år og dag.»
«'De polyglotte elskerne' utfolder seg som en vill hårlokk på et uregjerlig hode, der kroppen tramper takten og munnen synger med.»
