«Dag fra natt» er en roman om sorg.
Den knapt hundre sider lange fortellingen avdekker hvordan sorgens kulde gjør en far nummen og får ham til å stivne i et mørke der ingen andre får slippe inn. Ikke før han våkner, etter 30 år, gjennom et møte med kunsten.
Først da kan det se ut som det lysner.
På gjengrodde stier
En navnløs mann kommer til et tomt, kaldt hus et sted i Telemark. Dette er barndomshjemmet. Moren er nettopp død. Mannen har knapt besøkt henne de siste årene, det er søsteren som har vært til stede mens moren døde langsomt, som det står.
Hvorfor han ikke har vært her, får vi vite litt etter litt. Det er et effektfullt grep.
En bordkant på et spisebord skulle vise seg å bli skjebnesvanger. En vegg med fotografier av barn og barnebarn mangler et bilde.
Det er sønnen til hovedpersonen som mangler. Han døde bare to år gammel, i det han spente bena mot kanten av det tunge bordet og falt baklengs så hodet traff gulvet med et dystert dunk.
VETERAN: Vidar Sundstøl debuterte i 2005 med romanen «Kommandolinjer». Fire år senere vant han Rivertonprisen for kriminalromanen «Drømmenes land», den første i hans strålende Minnesota-trilogi. Forfatteren fra Drangedal har til sammen gitt ut fjorten bøker.
Foto: Gorm Kallestad / NTBSorgtunge skildringer
Med få, såre streker tegner Vidar Sundstøl redselen, håpet og den uoverkommelige smerten i de få timene foreldrene tror gutten skal klare seg. Sundstøl holder tiden fast i et uutholdelig nå; faren vil så gjerne gi sønnen noen siste ord på veien, sende med ham en slags nistepakke, men tør ikke, av redsel for å åpne muligheten for det aller verste.
Det er gripende skildret.
Ved å strekke ut hendelsen holder forfatteren også leserens håp i live.
Men faren går inn i en følelsesmessig dvale. Han gir ut tre romaner, som ingen leser. Der skriver han om stjernenes kjølige lys og avstand til menneskene. Først nå skjønner han at det var dette han skulle skrevet om: huset, sønnen og det lyset som forsvant da sønnen ble borte.
Trøst gjennom tid og rom
Hva er det som får faren til å våkne?
På veggen i morens vevstue oppdager han en helt ukjent vevnad, et stort teppe med scener fra Draumkvedet.
Draumkvedet er Norges mest kjente visjonsdikt. Olav Åsteson sitter på kirketrappen og forteller om sin ferd inn i dødsriket. Ifølge middelalderballaden falt han i søvn på selveste julaften og våknet ikke før trettende dag. Da hadde han besøkt himmel og helvete og sett Kristus og Djevelen selv i kamp om menneskenes sjeler.
Det er hans egen natt hun har vevd, tenker mannen som har vært i sin egen kuldesøvn så lenge.
Slik han ser det, har moren vevd teppet som en trøst, kanskje både for seg selv og for sønnen, som hun visste ville komme til huset en dag og finne åkleet.
VISJONSDIKT: Draumkvedet stammer fra forfatter Vidar Sundstøls hjemfylke Telemark. Hør kveder Kim Rysstad og KORK fremføre noen vers fra middelalderballaden.
Skriver frem kunstens betydning
Vidar Sundstøl har brukt historiske kulturuttrykk tidligere, i romaner som «Oseberg» eller «Jeg sank». Også disse var minimalistiske romaner som insisterer på forbindelseslinjene mellom fortid og nåtid.
I «Dag fra natt» – selve tittelen skal vel indikere en oppvåkning og en bevegelse fra mørke til lys – lar Sundstøl Olav Åstesons erfaringer fra dødsriket gi den forhutlede hovedpersonen en innsikt om tilhørighet.
Man kan innvende at hundre sider blir i knappeste laget for en fortelling som rommer så mye. Man kan innvende at telefonsamtalene mellom bror og søster, der Dagny greier ut om morens arbeid, blir en lite integrert måte å fortelle leserne om hvordan billedvev lages på.
Noen av oss vil dessuten mene Sundstøl lar renningen synes for godt i årets tekstvev, i motsetning til fjorårets roman «Nattsang», som også tematiserte et vanskelig far-sønn-forhold.
På den andre siden liker jeg hvordan Vidar Sundstøl stadig foretar historiske tankesprang. Det blir som når hovedpersonen kommenterer morens teppe, som viser denne verden og åndeverdenen fra Draumkvedet, ikke som to adskilte verdener, men som en dobbelteksponering, sånn man kan se på gamle fotografier.
Den formuleringen minner meg om Rune Christiansen essayistiske roman «Fraværet av musikk», som åpner med at Sir Lancelot fra fortellingen om Ridderne av det runde bord i én og samme setning beveger seg opp fra den mytologiske stranden til veien, der det står en bil parkert.
En annen forfatter som skriver de døde frem gjennom kunsten, er selvfølgelig vår nyslåtte nobelprisvinner Jon Fosse.
Svulstig eller sympatisk?
Vidar Sundstøl avslutter romanen med en takk til de mange ansiktsløse folkemusikere som har holdt Draumkvedet levende, og som har pustet liv i tradisjoner og minner om de døde.
Jeg har vaklet mellom å lese slutten som svulstig, eller som en allmenn, verdifull erkjennelse.
Jeg faller vel ned på det siste:
Hei!
Jeg er litteraturkritiker i NRK og anmelder bøker både for barn og voksne.
Les gjerne hva jeg har skrevet om bøkene «Kjære natt» av Øystein Skotheim, «Gliff» av Ali Smith og «Tragedie under drivende skyer» av Rune Christiansen.
