Tommelen opp for Liv Gulbrandsen

• Tittel: Papirfly
• Forfatter: Liv Gulbrandsen
• Forlag: Aschehoug

Sorg kommer i så mange former, skrev Stig Sæterbakken i sin siste roman «Gjennom natten»: Den er som et lys som slås av og på. Den er der, og er uutholdelig, og så forsvinner den, fordi den er uutholdelig, fordi det ikke går an å ha den der hele tiden.

Far dør

Sorg er også utgangspunktet for Junes mange brev. Hun er jeg-forteller og hovedperson i Liv Gulbrandsens romandebut «Papirfly». Faren til June er død. Det – og alt som skjer i etterkant av dødsfallet – kommer frem i de mange brevene femtenåringen June skriver. Det er faktisk brevene som utgjør hele romanen. Noen klassisk brevroman er det ikke, for det er bare Junes brev som utlegges. I brevene hennes kan vi likevel lese at hun i alle fall har fått noen svar.

Det første brevet er et hissig et, stilet til damen som reiste seg i farens begravelse og fortalte at hun var elskerinnen hans. Senere skriver June brev til moren, til bestemoren, til Manglerud politikammer og Tveitasenteret. Slik åpner brevet til senteret:

Durkdreven forteller

Liv Gulbrandsen er morsom. Mange vil kjenne henne fra Barne-TV, fra arrangementer på Litteraturhuset i Oslo, der hun enten forteller eventyr for de minste eller gjenforteller Knausgårds «Min kamp» på sitt helt egne vis på 90 minutter. Hun er også leder for Leser søker bok og vet noe om hva som skal til for å nå et publikum.

Hun treffer i alle fall meg med ungdomsromanen «Papirfly». Jeg liker alvorlige ungdomsbøker. Det vil jeg bare ha sagt. Men noen ganger tar det store alvoret overhånd. Det er lov å ta alvoret på alvor og likevel gi plass til latteren. Det gjør Liv Gulbrandsen.

Hun gir oss June, som gjerne handler før hun tenker. Men det er vektige grunner til at jenta roter seg opp i så mye. Underliggende temaer spenner fra religion til klasseforskjeller via barnemishandling til rusmisbruk og kommunikasjon-svikt. Og likevel blir det verken trist eller traurig. Det er prisverdig gjort.

Liv Gulbrandsen er en levende forteller. Hun er visuell, brevene er full av konkrete scener der det strammer seg til for June. Hun bruker til og med det velkjente, men velfungerende trikset for å skape bilder, og sier Hvis dette hadde vært en film...

Inviterer leseren med

Som oftest skriver June for å forklare seg eller unnskylde noe som er skjedd. Dette virker pirrende på oss som leser. Vi må selv forestille oss hendelsene, før de nøstes opp, og dermed blir vi sterkt deltagende og faktisk medskapende i leseprosessen.

Språklig er Gulbrandsen en fontene. Bildene kommer i kaskader. June skriver et bredt østnorsk, med en muntlighet som får leseren til å føle at det er kort vei fra opplevelse via tanke til papiret. Hun bruker nye måter å uttrykke seg på, og skriver for eksempel om å sexe med folk man ikke er gift med.

Kan det bli for mye av det gode? Mister June troverdigheten? For min del svelger jeg glatt oppfinnsomheten. Det er tross alt en roman jeg leser, en genre der overdrivelser er et av litteraturhistoriens mest brukte grep.

Så min konklusjon blir:

«Papirfly» er en medrivende og ikke minst klok bok. June er en fin jente. Undertegnede er en fornøyd leser.

• ​Flere anmeldelser av ungdomsbøker:

NRK Bok vier all sin oppmerksomhet til ungdomslitteraturen denne uken (2.-7. mai). I denne saken finner du en samling av de mest interessante ungdomsbøkene som er kommet ut i vår, anmeldt av våre litteraturkritikere.