Ingen ild tenner stjernene

Forferdelig trist. Det er det første som må sies om Tor Fretheims ungdomsbok "Ingen ild tenner stjernene". Men så: boken er god. Og om den er utgitt med støtte fra foreningen "Leser søker bok", og altså burde være enkel å lese for de som ikke leser så mye til vanlig, er dette ingen enkel roman, verken i innhold eller form. Noen scener blir beskrevet i detalj. Andre blir omtalt via omveier, omskrivninger. Ikke alle de vonde ordene står der direkte. Men realiteten er tydelig nok. Slik åpner boken:

"Han hører deg.

Han vet at du er kommet.

Han visste det var deg med en gang du kom inn gjennom døre.

Han vet at det bare er dere to her inne i rommet.

At dere er alene igjen.

Du ba de andre gå ut.

Det er best slik, synes du.

Han kjenner igjen pusten din.

Du ser det på øynene hans, selv om de er lukket.

Du ser det på munnen hans.

Forsiktig skjelving i munnvikene.

Et svakt smil, kan det se ut til.

Rester av en gjenglemt latter.

I alle fall ingen tegn til gråt.

Nei.

Ikke gråt.

Ikke du heller.

Ikke nå.

Det er ikke tid for gråt.

Og du skal være hos ham hele tiden.

Han skal være i armene dine." (s.9)

Døden

At dette er et barn som skal dø, vil kanskje noen oppfatte. Vi andre får historien litt etter litt, rullet opp, først gjennom denne du-formen, senere gjenfortalt fra de to halvbrødrenes respektive synsvinkler. De møtes først etter at faren er død. De har ikke visst om hverandre før.

Som så ofte skriver Tor Fretheim om barn som lider overlast. Men han skriver også om kjærlighet, om gryende homoseksualitet, og han skriver om en far og hans forhold til sine sønner. Ibsen-sitatet om fedrenes synder som hjemsøkes på barna står på en side for seg, tidlig i boken. Det gir en pekepinn om hva vi skal lete etter, hva slags far denne mannen var, han som alle snakket så vakkert om.

Poetisk lys

Tor Fretheims tekst er konsentrert og kortfattet. Flere av de korte kapitlene er nesten som dikt i seg selv, fulle av bilder, av stemninger, han lokker følelser frem med få, men helt riktige ord. Han viser frem et vakkert vennskap og gir fortellingen lys og håp, til tross for den rå historien om overgrep og offer.

Her er én tydelig overgriper, men det er også mange "medløpere". Voksenpersoner som ikke tar ansvar, som har nok med sitt, som ikke ser guttungen som trenger beskyttelse. Og verden er kald og hard.

Skisser

Jeg kunne innvende at miljøet som tegnes rundt guttene blir en kulisse. Rusmiljøet på nedre Grunerløkka i Oslo, langere og hjemløse - det beskrives utenfra, på avstand. Likevel skildrer Tor Fretheim en lengsel etter nærhet, etter å være en del av noe, kanskje en slags familie, og det er hjerteskjærende lesning.

"Ingen ild tenner stjernene" er en fortelling med mange lag. Den kan gi innsikt både til urutinerte og til drevne lesere.