Sara Chen, fiolin
Janina Kronberger, fiolin
Nora Taksdal, bratsj
Ernst Simon Glaser, cello
Thormod Rønning Kvam, klaver
- Gustav Mahler: Pianokvartett i a-moll
- Benjamin Britten: Sonate for cello og piano
- Dmitrij Sjostakovitsj: Klaverkvintett i g-moll
Etter et svært vellykket samarbeid i forrige sesong, tar Kringkastingsorkestret igjen en av konsertene ut av Store studio og til Aulaen og Ramme gård, i samarbeid med Aulaseriene. KORKs solocellist Ernst Simon Glaser er ansvarlig for konserten og slår seg sammen med gode orkester-kolleger og Aulaseriene-sjef Tormod Rønning Kvam på klaver. Temaet for denne sesongen i Aulaseriene er «brobygging», og Ernst Simon har satt sammen et program som illustrerer musikalsk brobygging på flere vis.
Åpningsverket er skrevet av en seksten år gammel Gustav Mahler. Dessverre finnes bare et fragment igjen av det som en gang var en hel klaverkvartett fra Mahlers studietid. Vi er fortsatt noen år unna de banebrytende symfoniene, som mer enn noe danner en bro fra senromantikken inn i det 20. århundret, men vi aner allerede geniet i kvartettsatsens mørke skjønnhet.
Benjamin Britten og Dmitrij Sjostakovitsj klarte, til tross for jernteppets grenser, å bygge vennskapelig bro og kollegialt broderskap i gjensidig kunstnerisk beundring. Da Sjostakovitsj var utsatt for et av de sterkeste angrepene fra Stalin i 1936, sendte Britten en hilsen i form av en «Russisk begravelsessang», og Sjostakovitsj kvitterte ved å bruke samme melodi i sin ellevte symfoni over 20 år senere.
Det var også Sjostakovitsj som introduserte sin venn for en av musikkhistoriens største brobyggere, cellisten Mstislav Rostropovitsj. Det er få musikere som har fått så mange verk skrevet for seg av samtidens største komponister. For Brittens del ble det både en Sinfonia concertante, tre cellosuiter og sonaten for cello og klaver i 1960. Sonaten er i fem satser, nesten som en suite, og Britten ville nok ikke blitt fornærmet om man antyder en viss inspirasjon fra kollegaen på «den andre siden». Ironien er ofte ikke langt unna.
Sjostakovitsj Klaverkvintett ble skrevet 20 år tidligere, i 1940, hvor Stalin igjen hadde løsnet litt på nakketaket på Sovjet-kunstnerne. Verket slo langt bedre an enn den utskjelte operaen «Lady Macbeth …» fra noen år tidligere, og verket ble til og med hedret med «Stalin-prisen».
Ettertiden har likevel ikke betraktet verket som spesielt bundet og ufrivillig dempet i karakteren, og som i mye av Sjostakovitsj’ musikk er det et spørsmål om hva ensporede maktmennesker faktisk får meg seg av musikkens mange lag. Vi hører hvordan Sjostakovitsj henter inspirasjon fra tidligere Vest-Europeiske komponister, ikke minst Bach. Det mest fascinerende er likevel hvordan Sjostakovitsj musikk, skrevet under helt spesielle forhold langt fra Vestens folk og levemåte, alltid har evnet å kommunisere så sterkt med både musikere og publikum over hele kloden, både i 1940 og fortsatt i dag. Musikken bygger bro fra folk til folk.
