Familien Kilværs klimakrise

Han sammenligner det med en boksekamp: Det er Njaard mot mamma. Rundt middagsbordet, foran TV-en, på hytta, under frokosten. Det er alltid de to som havner i ringen, alltid de to som skal diskutere klimaendringer.

Uenighetene koker ned til dette: Njaard Kilvær (27) er redd samfunnet vil kollapse, og mener verden trenger radikale klimatiltak før det er for sent. Moren hans, Rita, er overbevist om at vi vil finne de rette løsningene i tide ved hjelp av teknologi.

For Njaard gjør det ikke saken mindre komplisert med en pappa i oljebransjen.

De unge og de voksne står langt fra hverandre, ikke bare i familien Kilvær, men på landsbasis, for generasjonsgapet i klimasaken øker nemlig stadig.

Kan Njaard og moren hans noen gang bli enige?

Vi tok med klimakrangelen til psykolog.

• Møt Njaard, mamma og psykologen i Din stemme i NRK TV.

Vendepunktet

Det hender han leser FNs klimarapporter på senga mens han tenker på døden (og Njaard humrer mørkt og lett ironisk når han gjenforteller dette).

På soverommet henger et bilde av han sammen med lillebroren på backpacking, de smiler til kameraet fra saltørkenen i Bolivia, rundt dem er alt hvitt.

Det er vannmangel i flere av byene de besøker på turen, overalt henger det plakater om viktigheten av å spare. Isbreene som forsyner befolkningen med vann, er i ferd med å smelte.

I en gammel reiseguide de har tatt med seg, tipses det om verdens høyeste skisenter, en liten fjellheis plassert på en 18 000 år gammel isbre i Andesfjellene. Njaard og broren bestemmer seg for å dra.

Så får de høre at anlegget er lagt ned.

Der det før var is og snø, er det nå bare fjell og grus. Heisen har stoppet, bygningene rundt står igjen tomme, for breen hadde smeltet vekk allerede i 2009.

– Det ble veldig reelt, sier Njaard.

Leiligheten hans er stort sett møblert med brukte ting, der siste tilskudd er en lampeskjerm han fant i en container i bakgården.

Da Njaard for noen år siden fortalte moren at han hadde sluttet å spise kjøtt, kalte hun ham ekstremist. Eller, det er slik Njaard husker det, mens Rita mener hun brukte ordet «ekstrem», og selv dette klarer de ikke bli enige om.

Faren responderte med å spise enda mer kjøtt, noe Njaard beskriver som et ungdomsopprør.

– Han synes ikke det er middag uten. Cant win 'em all, sier Njaard.

Men vinne mamma, det skal han.

Maktesløsheten vokser

– Man må starte med dem som er nærmest seg selv. Jeg tror man har størst påvirkningskraft på dem man kjenner, sier Njaard.

Øverst på lista står familien. Faren, lillebroren, lillesøstrene, men aller viktigst: mamma, Rita. Karrierekvinnen, som også er lokalpolitiker i Høyre.

Njaard har konfrontert, lyttet, ført samtalen, vært passiv, stilt spørsmål. Likevel når han ikke gjennom, maktesløsheten murrer hele tiden i bakhodet.

Faktisk omtaler Njaard klimaengasjementet sitt som en radikaliseringsprosess. Med glimt i øyet, men likevel med en alvorlig undertone.

Han beskriver en følelse av håpløshet, at vi har vært klar over hva som må til i flere tiår, likevel fortsetter vi å sitte på hendene. For hvert år som går, blir både han og tiltakene som kreves, mer radikale.

– Jeg ser på det som min hellige plikt å informere om tingenes tilstand, sier han.

– Når jeg ikke klarer å overbevise familien, så gjør jeg ikke jobben min, da. Det er jo trist.

Han burde kanskje kaste inn håndkleet, likevel nekter han å gi opp.

Psykologen prøver

– Det er lagt til rette for å såre hverandre, sier Catrin Sagen om familier som diskuterer klimasaken.

Fordi temaet er eksistensielt, stikker det dypt verdimessig.

– Det handler om overlevelse, om kloden vår, om hvem vi egentlig er, sier psykologen.

Man vil bli sett og forstått, men når det motsatte skjer, er det følelsen av avvisning som melder seg, forklarer hun.

NRKs klimaredaksjon har invitert Catrin Sagen hjem til familien Kilvær. Psykologen vil forsøke å forstå mer av hva som vekkes i familien når det blir snakk om klima.

Hva vil Njaard aller helst høre familien sin si?

Diskusjonen hjemme har nemlig pågått i snart ti år.

Deler ikke katastrofefølelsen

Da søsknene var mindre, hendte det at Rita hysjet på Njaard da han gjenfortalte klimaspådommer for fremtiden.

– Broren deres er sikker på at verden skal gå under, og vil at vi skal få den samme følelsen av katastrofe, sier hun.

– Jeg skulle ønske at det ikke var så trist, sier Rita.

Da hun var ung, var det hull i Ozonlaget. Rita husker redselen for atomkrig, overbefolkning, sur nedbør. Ingen badet i Drammenselva, den var forurenset.

– Alt dette ble løst og avlyst, ikke sant?

– Hver gang det nærmer seg klimaks i krisen, kommer menneskeheten sammen og finner en løsning. Det tror jeg på også i klimakrisen, sier Rita.

Bare så du ikke misforstår: Mammaen til Njaard er ingen klimafornekter. De to er ikke uvenner, de er bare dypt uenige om hvilke løsninger som skal til.

Det er den uenigheten psykolog Catrin Sagen skal ta tak i.

Familien Kilværs klimaterapi

Derfor sitter familien Kilvær samlet i sofaen ute på terrassen i Larvik en varm junidag. Njaard og Rita i midten, med pappa og småsøsknene rundt.

De har klimadiskutert oljestopp, ny teknologi, forbruk - nå skal psykologen på banen.

– Dere forteller at dere begge er sta, politisk engasjert. Det er veldig fint å høre på dere, sier Catrin Sagen om moren og sønnen.

Hun gjetter at det gjerne går en kule varmere når hun ikke er der, hvis noen har glemt å spise, eller om argumentene spisses enda litt hardere.

– Det som preger familiens diskusjoner er lavt blodsukker, sier lillebror Vegard, og alle ler.

– Ubehaget kommer når jeg sier at jeg føler at jeg ikke har noen fremtid, sier Njaard.

Faren hans, Magnor, skyter inn:

– Når man har bekymringer, så går det jo an å putte det på hylla, la det ligge der, og ta det frem når det passer bedre.

– Nei! Ikke det her, for det er et eksistensielt spørsmål, sier Njaard, og rister på hodet.

Han fortsetter:

– Sorry ass, hvis det gjør familiemiddagene litt ubehagelig. Det er en risk jeg er villig til å ta.

Det er han neppe alene om.

Et gap som øker

Snart får selvhjelpsbøkene sin egen klimaavdeling i bokhyllene. Sist ut er en bok som skal hjelpe de unge med å vinne klimadiskusjonen mot onkler som mener vegetarmat og bompenger er tull. Målet: Gi «et lynkurs i selvforsvar mot klimahersketeknikker».

Å være klimaengasjert er som å drukne sakte, mener Njaard.

Nå, noen år etter han kuttet kjøttet, spiser også Rita mer vegetarisk. Familien Kilvær er selvforsynt med egg fra hønene som rusler rundt i hagen som omkranser det store, hvite trehuset i Larvik.

Rita knasker på et nyplukket salatblad mens hun peker på vekstene de dyrker selv: rabarbra, potet, agurk, tomat, squash.

Men å tvinge folk til å spise mindre kjøtt, går ikke, ifølge Rita.

– Det må gulrot til, ikke pisk, sier hun.

Det er et tydelig generasjonsgap i klimasaken, viser forskning.

De yngre ønsker kraftigere tiltak, de er mer villig til å endre vanene sine for klimaets skyld, de stemmer grønnere, og det er ingenting som tyder på at de vil vokse det av seg. For trenden er vedvarende.

Selv om de eldre følger gradvis etter, øker likevel avstanden, som i familien Kilvær.

Tilbake i bokseringen

– Jeg synes det er kult at det er rom for helt ulike ståsted, og at vi lever godt med det, sier Rita, og gir seg selv et lite klapp på skulderen.

Men sønnen kontrer kjapt:

– Jeg synes det er gøy i alle andre saker enn denne, da.

Njaard frykter flyktningkriser, skogbranner, for sin egen pensjon. Og han skal ikke ha barn.

– Jeg tror ikke det kommer til å være så fett å være i live om 70 år, sier Njaard.

Og dermed er de tilbake i bokseringen. Når diskusjonen kommer til dette punktet, sier det som regel stopp, Rita orker ikke mer.

Psykolog Sagen kjenner igjen dilemmaet der de voksne skal vite best fordi de er eldst, men samtidig sørge for at barna danner egne meninger. Plutselig kan man sprike mellom ansvaret for å oppdra barna sine, og ansvaret for å bygge dem.

– Moren din vet selv hvordan det er å gå bekymret, og blir lei seg når du gjør det. En del av henne vil ta det vekk. Ikke engasjement, men redselen. Åssen kjennes det for deg når hun sier det? sier Catrin Sagen.

Hun ser på Njaard.

– Jeg tenker jo at det er kanskje det store problemet med klimakrisen. At folk tenker «Nei, det går bra», svarer Njaard.

– Så hva er det du trenger å høre fra familien din? spør psykolog Sagen.

– Ja, det vil jeg også gjerne høre, sier pappa Magnor.

Et nytt mål blir satt

– Det hadde vært veldig deilig å føle at jeg hadde dere med på laget, sier Njaard.

– Ååå, utbryter lillesøster Anna.

– Det føler jeg ikke helt nå, da, fortsetter han.

– Vi er jo ikke på det andre laget. Jeg hører jo på deg så klart, og føler med deg, men jeg trenger ikke være enig i alt, sier pappa Magnor.

– Du trenger ikke være enig i alt det jeg sier, men akkurat det her føler jeg ikke at er et politisk spørsmål. Det her er sånn: Skal vi ha en fremtid eller skal vi ikke ha en fremtid? svarer Njaard.

– Og der skilles vi. For det er der jeg tenker at det er politikk igjen, sier Rita.

– Jeg skulle ønske at du pusha hardere i din politiske karriere, svarer Njaard.

Det er likestilling som er Ritas hjertesak, ikke klima.

Psykolog Sagen snur seg mot Njaard.

– Jeg tenker at det kan være et mål at familien er på ditt lag uten å ha din eksistensielle angst. At de kan være der med deg og tåle det, men uten å bli redd, sier hun.

Men det er ikke et alternativ for Njaard.

Kampen fortsetter

– Jeg har ikke lyst på noe forsonende øyeblikk, svarer han.

– Med mindre andre blir like radikale som meg på det punktet her, så har vi ikke sjanse, sier Njaard.

Psykolog Catrin Sagen må stoppe dem. Hun påpeker at de kjemper for viktige saker begge to, tross alt. Så spør hun Rita om hvordan Njaards respons kjennes for henne.

– Han tenker at han har rett, og jeg tenker at jeg har rett. Det er det jeg opplever, sier Rita.

Moren snur seg og ser på Njaard.

– Det er veldig trist at du skal gå rundt og ha en eksistensiell krise på grunn av klima, som jeg tror kommer til å løse seg.

– Du er en flott, ung mann som har veldig mye ressurser, og du er jo egentlig morsom, positiv og stabil i humøret. Og da synes jeg det er leit at du skal ha en sånn sorg i deg, at menneskeheten går under, sier moren.

Njaard kontrer raskt i et ironisk toneleie:

– Jeg synes også det er veldig leit.
– Jeg skulle også ønske at jeg ikke måtte ha en sånn sorg inni meg, men det må jeg jo dessverre, da. Hehehe.

Rita gir seg ikke:

– Ja, men jeg er ikke enig i det. I mitt scenario for verden da, om 40 år, når jeg kanskje er død, og du er blitt bestefar -

– Nei! skyter Njaard oppgitt inn.

– Da kan du tenke: «mamma hadde rett, det ordnet seg jo», sier Rita og ler.

Har lyktes litt

Likevel, snaut to måneder senere, forteller Rita at hun gjennom prosessen har fått en større forståelse for sønnens ståsted.

– Kanskje har han lyktes litt med å overbevise sine nærmeste? sier hun.

– I tillegg er den siste rapporten en klar støtte til hans synspunkt om at det haster, forklarer hun, og peker til FNs siste klimarapport.

Njaard bekrefter at nettopp den blir hans nye sengelektyre så snart han er i mål med eksamen.

At terapien vil ha en innvirkning på familiens fremtidige klimakrangler, har han derimot liten tro på.

– Hvem sa uansett at familielivet skal være helt friksjonsfritt?

Klimaopprør

Fire historier om store klimatiltak som setter sinn i kok.