Frykten for fødselen

Linn Mari Windland ligger på fødestua på Gjøvik sykehus. Hun er seks dager forbi termin. Ungen må ut, skal ut, selv om kroppen ikke er klar.

Jordmødre og leger forsøker ulike grep for å sette i gang fødselen. Ingenting virker, før de til slutt setter inn en pille.

Den virker. Riene blir sterkere og sterkere, men ungen vil ikke ut.

Det blir vondt, så vondt at Linn Mari ikke vet hvordan hun skal holde ut. Hun ber om smertestillende, men får bare lystgass. Den gjør henne kvalm.

Ungen sitter fast.

Selv om hun er fra seg av smerte, får Linn Mari med seg mye av det som foregår.

Så ser hun at legen kommer inn i rommet, med en stor tang i hånda.

Et viktig møte

Linn Mari Windland og kjæresten Tore Klevenberg møttes i 2014. Året etter flytta de sammen i et nytt hus på Gjøvik med utsikt over Mjøsa.

Samme høst dro Linn Mari på tur til Nepal. Hun hadde vunnet turen, og kjente få av de andre som skulle være med.

Linn Mari fikk god kontakt med gruppa. Særlig fant hun tonen med ei anna kvinne, 62 år gamle Mai fra Gjøvik.

Fotturer var en del av turprogrammet, og etter en dag med mange timers vandring var det massasje. Da Linn Mari skulle legge seg på benken, oppdaget hun at det var vondt å ligge på magen. Brystene var vonde og ømme. Kunne det være...?

Vel hjemme i Norge, dro hun rett på apoteket.

Da hun sto der med testen med to blå streker på, ble hun først veldig glad. Men også bekymra, hun hadde vært på reise i et land med svært begrensa sanitærmuligheter og mangelfull hygiene. Tenk om hun hadde fått i seg bakterier som kunne skade fosteret?

Det var imidlertid noe helt annet som skulle bli et problem da Linn Mari skulle bli mor for første gang.

Fødsel i gang

Magen til Linn Mari vokste.

Hun hadde ikke født før, og ante ikke hva hun gikk til. Da kollegaer og venner spurte om Linn Mari gruet seg for fødselen, var svaret nei.

Termindatoen 20.06. kom, og gikk. Linn Mari begynte å bli utålmodig. Seks dager over termin dro hun på sykehuset på kontroll.

Fødselen var ikke i gang. Det ble ble satt inn et såkalt ballongkateter for å se om det kunne hjelpe.

Ingenting skjedde.

Neste skritt var å sette inn ei modningspille.

Det fungerte bedre. Riene begynte så smått.

Fra ett sekund til det neste kom også smertene. Intense smerter i magen og i underlivet, uten stopp. Linn Mari ba om smertestillende, men fikk beskjed om at det kun var aktuelt med lystgass.

Utslitt

Natta gikk. Linn Mari var omtåket av sterke smerter.

Fødselen gikk tregt. Det var vaktskifte på avdelingen, og legen som kom på jobb bestemte at babyen måtte tas med tang.

For å få inn den store tanga måtte Linn Mari få lokalbedøvelse med en lang sprøyte, bak hodet til barnet.

Hun var fra seg av smerte, og tenkte at det snart kunne være det samme med alt.

Tanga var rundt 50 cm lang. Linn Mari hadde så vondt at hun nesten ikke fikk med seg hva som skjedde.

Så kom endelig babyen, åtte dager etter termin.

I senga lå Linn Mari, utmatta. Så utmatta at hun ikke følte noe som helst da den lille gutten ble lagt på brystet hennes. Hun hadde forventa seg en bølge av lykke, og at smertene skulle være glemt.

Det var det motsatte som skjedde. Hun hadde ikke overskudd til å føle noe som helst. Hun var tappet for alt som het krefter, og ville bare sove. Hun var ikke glad, ikke lykkelig, ingenting.

Hun var bare tom.

Aldri mer

Der og da ble avgjørelsen tatt: Dette ville hun ikke oppleve igjen. Fødselsopplevelsen ble for smertefull, for skremmende, for fæl.

Linn Mari og Tore skrev klage til sykehuset. Linn Mari følte ikke at hun hadde blitt godt nok tatt vare på under fødselen.

Sykehuset la seg helt flate. Det som hadde skjedd da Peder kom til verden, skulle ikke ha skjedd. Linn Mari skulle ha fått smertestillende, og blitt bedre fulgt opp da hun fikk voldsomme smerter.

Linn Mari snakket mye om fødselen, både med Tore, med familien og med venner.

Fra venninner fikk hun høre de klassiske solskinnshistoriene: Når ungen var ute, var smerten glemt og lykken overskygget alt.

Linn Mari kjente på nederlaget. Hun hadde ikke følt det slik, hadde ikke svevd ut av fødestua på en rosa sky.

Tre måneder etter fødselen ble Linn Mari og Tore invitert på en samtale på sykehuset.

På samtalerommet møtte Linn Mari et kjent fjes: Mai Høgebakken, kvinnen hun hadde møtt på turen til Nepal.

Nå stod Mai der i hvit jordmor-mundur, og var trygg, stødig og god.

For første gang etter fødselen kjente Linn Mari på følelsen av å få snakket med noen som virkelig forstod.

Mai fortalte Linn Mari at hvis hun overhodet skulle vurdere å få flere barn, ville hun få keisersnitt om hun ønska det.

Linn Mari avfeide tilbudet. Hun skulle ikke ha flere barn, uansett.

Nå eller aldri

For Linn Mari ble dagene gradvis bedre. Hun hadde ikke smerter lenger, og minnene fra fødselen var ikke like sterke.

Endelig kunne hun kjenne på at det var fint å være mor for en liten pjokk.

Da Peder ble to år, begynte Tore å snakke om søsken. Det hadde jo vært fint med et barn til, eller?

På det tidspunktet var Tore 40 år, Linn Mari 36.

Linn Mari var skeptisk, men samtidig hadde det gått lang tid.

I bakhodet hadde hun Mai og hennes lovnad om keisersnitt.

I september 2018 holdt Linn Mari for andre gang en pinne med to blå streker på. Først ble hun glad, så kom redselen. Hvordan skulle dette gå?

Linn Mari bestemte seg for å kontakte Mai, og fikk time på sykehuset ganske raskt.

De to gjennomgikk fødselen på nytt.

Nå føltes den brått nærmere igjen. Angsten kom veltende inn over henne. Hun angret på hele graviditeten, ville ikke, orket ikke, en runde til med smerter og angst.

Mai forsøkte å berolige, og gjentok lovnaden om keisersnitt.

Linn Mari følte imidlertid at det var tøft bare å være til stede på avdelingen der hun hadde opplevd det traumatiske to år tidligere.

Selv om det var mange måneder til fødsel, snakket Mai detaljert om hva slags smertestillende Linn Mari kunne ha effekt av, og hvordan de kunne legge opp fødselen.

De to møttes til flere samtaler.

Mai fortalte at dersom Linn Mari hadde det minste snev av lyst til å forsøke seg på en vanlig fødsel, kunne de legge en plan for det. Mai var klar på at et keisersnitt var en stor operasjon, og at det beste for både Linn Mari og barnet ville være en naturlig fødsel.

Linn Mari var fast bestemt på keisersnitt - uansett.

Overvant frykten

Mai la sin egen plan for hvordan hun kunne få Linn Mari til å tørre å føde på naturlig vis.

Den gikk ut på å skape trygghet, og lytte til Linn Maris opplevelse.

Mai visste hvor mye det ville bety dersom fødsel nummer to ble bra.

Samtidig var det viktig å være klar på at et keisersnitt er et stort inngrep, og at det beste for både mor og barn ville være en vanlig fødsel.

Mai håpet at hvis Linn Mari ble trygg nok, og hadde keisersnitt som en «sikkerhetsventil» hvis alt skar seg, så skulle hun tørre å ta steget mot en vanlig fødsel.

Vinteren gikk, det ble vår, og Linn Mari begynte å glede seg til å hilse på gutten i magen. Samtidig fryktet hun fødselen.

Hun tenkte at hvis hun valgte keisersnitt, ville hun slippe det smertehelvetet hun opplevde sist.

Det var så mye hun fryktet med en vanlig fødsel. Hva om legen måtte bruke tang? Hva om de ikke rakk å sette smertestillende? Hun så for seg den intense smerten i underlivet, der det kjentes ut som hele kroppen hennes skulle rakne.

Mai beroliget Linn Mari med at det nesten alltid gikk bedre andre gangen. Det ville være bedre plass og lettere å presse barnet ut.

Gradvis ble Linn Mari overbevist: Hun ville forsøke en naturlig fødsel.

Hun ønsket så sterkt å kjenne på at kroppen kunne klare det, og å overvinne frykten og smertene fra sist.

Sammen med Mai la hun en plan: Hun ville ikke ha lystgass, den gjorde henne bare kvalm. Derimot ønsket hun seg epiduralbedøvelse og mulighet for keisersnitt om hun skulle angre seg.

Det kunne gå bra.

Ny angst

Linn Mari kjente at det skjedde mye i magen, mye mer enn sist hun nærmet seg fødsel.

Tre uker før termindatoen var hun på kontroll, og fikk beskjed om at noe allerede var på gang.

Kroppen var klar.

På termindatoen, lørdag 15.06., var Peder invitert i bursdag på lekeland. Linn Mari fulgte ham dit, mens Tore var igjen hjemme for å plante hekk.

Om morgenen hadde Linn Mari kjent noen «tak» i magen, men valgte å ignorere dem.

Bursdagen varte i fire timer. Hele tiden var Linn Mari bevisst på å gå mye. Denne gangen skulle hun gjøre alt for å få fortgang i fødselen.

Ved middagsbordet kom det nye tak, denne gangen så kraftige at Tore reagerte. Han bestemte at de burde ringe sykehuset.

Paret fikk beskjed om å komme inn for en sjekk.

På fødeavdelingen kom angsten.

Lukter, lyder, alt fra forrige fødsel kom tilbake.

Alfred kommer

18.30 på kvelden ble hun undersøkt. Fødselen var i gang!

Linn Mari husket lovnaden om keisersnitt. Dersom alt skar seg, kunne hun fortsatt ombestemme seg.

Riene fortsatte. Linn Mari bestemte seg for å jobbe med kroppen, ikke mot den. Hun tok på seg klærne igjen etter undersøkelsen, og begynte å gå rundt i gangen.

På vaktrommet fikk hun øye på Mai. Hun kjente lettelsen strømme på. Hun følte seg trygg.

Plutselig kom en rie som var mye sterkere enn de foregående. Smertene var så sterke at tårene begynte å renne. Tore hjalp henne i seng på rommet.

Han ringte på alarmen.

I senga lå Linn Mari og var livredd. Smertene fra forrige fødsel var tilbake. Hun ble redd for at hun ikke ville få nok smertelindring denne gangen heller.

Mai kom inn. Linn Mari ba om epidural.

– Det rekker du ikke nå, var svaret.

Hun kjente angsten komme.

Mai så på Linn Mari at noe måtte gjøres, raskt. Hun hentet en anestesilege, som satte en bedøvelsessprøyte i ryggen på den fødende kvinnen.

Linn Mari kjente at legemiddelet bredte seg i kroppen, og ble så letta at hun begynte å le. Uten følelse i beina lo og lo hun, av lettelse og av glede. Hun var i fødsel, men uten smerte!

Lagånd

Mai hadde full kontroll på det som foregikk. Fordi bedøvelsen hemmet framgang i selve fødselen, gav jordmora et riefremmende drypp. Dermed gikk det raskt framover.

Klokka 22.33. kunne Mai stolt holde fram en nyfødt gutt.

Linn Mari lå med et stort seiersmil om munnen, og fikk den nyfødte babyen på brystet. Det vil si, på magen, for babyen hadde så kort navlesnor.

Takket være Mai hadde Linn Mari fått en god opplevelse, hun hadde klart det!

Mai var like stolt, stolt av at de hadde klart dette sammen.

Det var en lykkelig familie på fire som noen dager seinere kunne reise hjem til det grå huset på Gjøvik.

Linn Mari ville for alt i verden ikke vært fødselen foruten. Det ble så bra det kunne bli, tross både smerter og angst.

I ettertid fikk ikke Linn Mari og Tore fullrost sykehuset. Fra skriftlig klage på manglende oppfølging, til å bli møtt med forståelse og respekt.

Og trygghet nok til å trosse en frykt større enn noe annet.