Når krisen kommer

Hjemmesykepleieren trykket febrilsk på nettbrettet. Det var ikke mulig å komme inn i programmene med oversikt over pasienter, diagnoser, medisineringer og doseringer.

Ingen av de 1300 ansatte i Østre Toten kommune fikk brukt noen av datasystemene.

Dataangrepet på landbrukskommunen langs Mjøsa er det hittil verste som har rammet noen norsk kommune.

I januar i år tok hackere seg inn bak brannmurene til kommunen. De slettet alle sikkerhetskopier og krypterte alle data. Sensitiv informasjon ble lagt ut på det mørke nettet.

De første to dagene etter angrepet gikk med til å sikre liv og helse.

– Beboerne på sykehjemmet, og de som var syke hjemme, måtte få den pleien og medisineringen de skulle ha. Ingen kunne bli glemt, selv om vi ikke hadde tilgang til systemene våre, forteller kommunedirektør i Østre Toten, Ole Magnus Stensrud.

Dataangrepet har foreløpig kostet kommunen over 30 millioner kroner. Kommunen kan få bot fordi de ikke passet på personopplysningene godt nok.

Snart åtte måneder etter dataangrepet, er fortsatt ikke alle programmene oppe og går.

De nye krisene

100 kilometer lenger sør, frykter Morten Andreassen at det samme kan skje i hans kommune, Sør-Odal.

– For ikke lenge siden føltes et dataangrep som det på Toten usannsynlig.

Nå vet han at det kan skje.

Han har vært beredskapskoordinator de siste fem årene.

Da han startet var stillingsprosenten 1,5, noe som tilsvarte 36 minutter arbeidstid i uka.

– Krisene kommer oftere og er annerledes enn tidligere. Før var det flom og trafikkulykker. Nå er det i tillegg kriser de færreste kan forstå seg på. Dataangrep, pandemi og ekstremvær. Det blir stadig vanskeligere og det kreves stadig mer av kommunene, sier Andreassen.

Mange av kommunene i Norge har like utfordringer og kriser som truer. De må også samarbeide med mange av de samme folka. Blant annet politi, brann- og redning, sykehus, bedrifter og frivillige lag, organisasjoner og foreninger.

Men kommunene vet ikke hva den neste krisa blir.

9 av 10 hadde mangler

Det er Statsforvalteren som hvert fjerde år kontrollerer kommunene.

Etter at de har sjekket kommunene, lager de en rapport.

NRK har gått gjennom de nyeste tilsynsrapportene til 333 av de 356 norske kommunene. I mange av de nye kommunene som ble slått sammen i 2020 har det ikke vært noe tilsyn ennå.

Vår gjennomgang viser at det er store forskjeller. 9 av 10 kommuner fikk merknader eller avvik. 27 av de 333 kommunene hadde alt i orden.

Noen kommuner øvde ikke. Andre øvde, men evaluerte ikke øvelsen etterpå. Mange av planene kommunene hadde laget for hendelser som flommer og solstormer var for dårlige.

Noen kommuner fikk refs for den samme mangelen fire år etter at Statsforvalteren var der sist.

Enkelte av tilsynene er gjort for flere år siden, og feilene kan være fikset.

Forskjellene er store, men på papiret er det de små kommunene som hadde flest mangler ved de forrige tilsynene.

– Noen har alt på stell når vi kommer på tilsyn. Andre har mangler i planene. Det er først når krisa rammer at vi vet hvem som håndterer det best. Noen ganger kan det være en av kommunene som så ut til å ha mangler i planene, sier Asbjørn Lund.

Han er fylkesberedskapssjef hos Statsforvalteren i Innlandet. Det er kommunenes oppgave å utbedre planene, og selv om Lund og de andre som er på tilsyn finner feil, kan de ikke gi kommunene straff eller bøter.

Bare kommunene holder seg innenfor lover og forskrifter vil ikke Statsforvalteren bestemme hvordan de skal gjøre jobben. Men Statsforvalteren følger opp at de gjør det de skal, og gir dem råd.

Lund mener at pandemien har vist at den praktiske beredskapen holder mål, selv om mye kan bli bedre.

Beredskapsansvarlig en brøkdel av tiden

Morten Andreassen tar oss med på kontoret i andre etasje i rådhuset i Sør-Odal. Han beklager rotet. Papir er stablet i bunker. Det er et system i kaoset, ifølge ham. Han har ikke så mye tid til å rydde.

Beredskapsplanen ligger også der. På papir. Den ligger lett tilgjengelig både på jobb og på hjemmekontoret. Hvis noe skulle skje må de vite hva de skal gjøre. Uansett om systemet er blitt hacka, eller om det er strømbrudd.

På kontoret står også en satellittelefon.

Først var stillingen som beredskapsansvarlig på 1,5 prosent. Pandemien førte til at den økte til 10 prosent. Rapportering til Statsforvalteren og et møte om smittesituasjonen med nabokommunene, fyller de rundt fire timene i uka.

Resten av tiden er han rådgiver i utviklingsenheten. Der jobber han med tilflytting og tilrettelegging for næringslivet. Han er også kommunens kontakt i et viktig veiprosjekt, E-16 utbyggingen.

– Det er mange i kommunen som jobber med beredskap. Likevel hadde det vært en fordel med en dedikert person som kunne koordinert arbeidet. Tenkt utvikling og forebygging, sier Andreassen.

Uansett om det er en liten eller stor kommune må mye av den samme jobben gjøres.

– 1,5 prosent stilling høres lite ut, men beredskapsansvaret er fordelt på flere. Mange jobber ekstra når det er behov. Da må andre oppgaver vente, sier Knut Hvithammer, Ap-ordfører i Sør-Odal.

Han tror det er typisk prioritering for mange små kommuner.

– Vi kunne nok med fordel hatt en større stillingsandel, men det er også et spørsmål om ressurser, sier ordføreren.

For Andreassen er ikke alene om å være beredskapsleder i en liten stilling.

95 av kommunene i landet har en ansvarlig for beredskap ansatt i 5 prosent stilling – eller mindre. Det viser tall fra en undersøkelse Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) gjorde i 2020.

Likevel mener de fleste av landets ordførere at de har en god nok bemanning til å ivareta samfunns- og beredskapspliktene.

NRK har spurt alle landets ordførere, og 91,4 prosent av de som svarer mener at de har god eller svært god bemanning.

– Høres lite ut

DSB følger nøye med på kommunene. Avdelingsdirektør Elisabeth Longva i avdeling for Samordning og beredskap sier kommunene skal være godt forberedt uavhengig av hvor stor stilling den som er beredskapsansvarlig har.

– Jeg tenker at 5 prosent høres lite ut. Samtidig så er det viktig å se på kvaliteten av det arbeidet som gjøres, og hvor mange andre i kommunen som jobber med samfunnssikkerhet og beredskap.

– Men de skal koordinere og være ansvarlig for dette i 1,5 prosent kanskje. Er det mulig?

– Det vet jeg ikke. Det høres lite ut.

Direktoratet har siden 2011 gitt ut en liste over hvilke kriser som kan ramme oss, og konsekvensene av dem.

I 2019 var dette noen av krisene DSB mente er mest sannsynlige:

• Brann i undersjøisk tunnel
• Regnflom i by
• Legemiddelmangel
• Matbåren smitte
• Pandemi
• Antibiotikaresistens

Etter 2019 har det vært blant annet pandemi, kvikkleireskred og brann i undersjøisk tunnel.

Selv om DSB har ment at en pandemi kunne komme, manglet omtrent 1 av 5 norske kommuner en smittevernplan da pandemien brøt ut.

Og selv om Andreassen og Sør-Odal sier de var forberedt på pandemi og hadde smittevernplan, mistet de likevel kontroll over viruset.

I mai i fjor herja viruset i Sør-Odal. Flere titalls mennesker ble smittet i kommunen med rundt 8.000 innbyggere.

Nesten alle tilfellene kom fra et sted. Sør-Odal alders- og sjukehjem. Viruset spredte seg også til nabokommunene.

Nesten 50 sjukehjemsansatte ble på ett tidspunkt satt i karantene. To beboere døde i forbindelse med utbruddet.

– Da vi fikk smitte inne på sjukehjemmet fikk vi litt panikk. Det var en anspent og dramatisk stemning, sier Andreassen.

Han minnes hvordan det var.

Det var vanskelig at to beboere på sjukehjemmet døde. De var redde for at viruset kom til å ta flere liv.

– Mange gjorde mye, og vi fikk heldigvis bukt med viruset, sier han.

En felles beredskapsregion

Morten Andreassen har fått besøk av kollegaen i nabokommunen Kongsvinger. For Arnljot Bringedal i Kongsvinger er beredskap en fulltidsjobb.

De møtes utenfor rådhuset i sola. Det er lenge siden de møttes fysisk. De ser hverandre likevel ofte. De møtes på Teams for å snakke om pandemien, minst en gang i uka.

Nå ser de mulighetene for mer samarbeid. Sammen med nabokommunene Eidskog, Grue, Åsnes og Nord-Odal. Målet er en beredskapsregion med felles planer og systemer som gjør det enkelt å hjelpe hverandre når krisa kommer.

– Det er trolig like mange måter å vurdere hva god nok beredskap er som det er kommuner i landet, sier Arnljot Bringedal.

Bringedal snakker engasjert. Det er tydelig å se at han brenner for beredskap. Han mener kommunene bør gjøre ting mer likt.

For eksempel fikk de velge mellom to ulike smittesporingssystemer da koronaen kom til Norge.

– Ikke alle kommuner valgte det samme. Det gjorde at smittesporingen kan ha tatt lengre tid fordi de digitale systemene ikke snakket sammen, sier Bringedal.

Han mener at mye av planverket og den store utviklingsjobben må gjøres av andre enn kommunene.

– Det er ikke noe poeng at alle kommuner med de små ressursene de har, skal finne opp kruttet selv på alle feltene. Da pandemien rammet oss, konkurrerte kommunene mot hverandre om å kjøpe smittevernutstyr. Med mer nasjonal styring hadde vi kanskje unngått slike situasjoner, sier Bringedal.

Han mener kommunene blir sittende igjen med for mye ansvar. Det er han ikke alene om å kjenne på.

Toten sliter fortsatt

I Østre Toten jobber de nå med å lage budsjettet for neste år. Det er en vanskelig jobb. Vanskeligere enn vanlig. De har ikke alle dataene de trenger. Fortsatt er det 20 systemer som ikke er oppe og går etter dataangrepet i januar.

Det skaper problemer hver dag.

Alle systemene er trolig ikke på plass før 2022.

– Heldigvis fungerte nødprosedyrene våre. Alle har fått riktig behandling og tjenestene til innbyggeren er levert, selv om det har vært lenger saksbehandlingstid. Det har vært tungvint for de ansatte og innbyggerne, sier Stensrud.

Kommunedirektøren er lei av at statlige aktører, som departementer og direktorater, krever stadig mer av kommunene uten å hjelpe dem med å få det til.

– Det er for mange reisende i gode råd. Det er mange som forteller oss hva vi skal gjøre, uten å legge til rette for at vi har ressurser og kompetanse til å få det til, sier Stensrud.

Elisabeth Longva i DSB tror Østre Toten kunne spart penger dersom de hadde tatt datasikkerhet på alvor. Litt før.

– Det trenger ikke nødvendigvis å være så dyrt. Krisehåndtering, når krisen oppstår, er ofte veldig dyrt. Både i forhold til materielle skader, men også tap av menneskeliv

– Burde flere kommuner lære av det?

– Ja, absolutt.

Mens kommunedirektøren i Østre Toten mener at kommunene trenger hjelp.

– Vi trenger hjelp til å vurdere risikoen og hjelp til hvordan vi skal forebygge, sier Stensrud.

– Må forberede oss på nye kriser

Justis- og beredskapsminister Monica Mæland mener dagens system er bra.

Hennes oppfatning er at det gjøres en god jobb i mange kommuner, men at de 356 kommunene er veldig ulike.

– Det er kommunene som kjenner kommunen sin. De har mye av både kompetanse og kunnskap. Det gjøres en god og viktig jobb i mange kommuner, men her kan vi selvsagt hele tiden bli bedre, forteller Mæland.

Hun er klar på at beredskap er et felt en aldri blir ferdig med. Det er alltid noe som kan gjøres bedre, både nasjonalt og lokalt. Også når vi skal forberede oss på nye kriser, vi ikke vet hva kommer til å være. Både Statsforvalteren og DSB skal hjelpe til med råd, øvelser og materiell slik at alle kommunene kan forbedre sitt utgangspunkt, forteller hun.

– Vi må hele tiden tilegne oss ny kompetanse. Det handler både om å ha planer og øve på de planene.

Når det gjelder stillingsstørrelsen mener hun at den bør opp enkelte steder.

– Risikobildet er ulikt avhengig av hvor i landet du er, avhengig på hvilken tid på året. Vi har god rekruttering til brann- og redningsvesenet, så jeg mener ikke at hele stillinger er nødvendig, men noen steder så bør stillingsandelen opp. Man må ha enda større robusthet for at hendelser kan skje.