Det durer fra snekkerboden i den lille hagen i Lillehammer sentrum. Men sag og drill er bytta ut med symaskin og trådsneller.
Han må rekke å få ferdig finstasen før den store dagen.
– Jeg hørte at noen jenter i klassen skulle få bunad til konfirmasjonen, og da tenkte jeg at det vil jeg også ha, men jeg vil lage den sjøl, sier Rudolf Sisu Sarromaa.
SEREMONI: Konfirmasjonen foregikk hjemme i boligen på Lillehammer på grunn av koronapandemien.
Foto: Lars Erik Skrefsrud / NRKMed finsk silkestoff
Konfirmanten har norsk far og finsk mor og har vokst opp i begge landene. Han er oppkalt etter bestefaren på Tretten i Gudbrandsdalen hvor han har vært mye. Der lærte han både snekring, hagebruk og håndarbeid.
– Jeg satt mange fredager i sofaen hos bestemor og strikket mens vi så på Norge Rundt, sier 15-åringen.
Da han skulle sy sin egen festdrakt, var det viktig å få med begge kulturene.
– Det skal jo være min egen min bunad, sier han.
Vesten i den tradisjonelle Gudbrandsdalsbunaden har derfor blitt byttet ut med et finsk silkestoff. Det dro han til Finland for å kjøpe sammen med moren.
– Han er veldig uredd. Han ville vise sin halve finskhet på denne måten, sier moren Sanna Sarromaa.
SKREDDER: Rudolf har lagt ned mange timers innsats foran symaskinen de siste tiden. 15-åringen har kjempet en kamp mot klokka for å få festplagget ferdig til konfirmasjonen 26.september.
Foto: Ruth Barsten / NRK
UREDD SKREDDER: Tenåringen har tatt utradisjonelle valg i designprosessen. Festdrakten består både av norske tradisjoner og har innslag av finsk stoff og mønster.
Foto: Ruth Barsten / NRK
INSPIRASJON: Rudolfs finske mor, Sanna Sarroma, har inspirert 15-åringen til å ta med finske elementer i sin egen festdrakt.
Ambisiøst prosjekt
Å sy bunad, er ikke det enkleste prosjektet å ta fatt på som ny skredder.
– Jeg tenker alltid. Hvor vanskelig kan det være? Det kan ta sin tid, men det er jo ikke umulig, sier han.
Han forteller at spesielt det glatte foret i vesten har vært en utfordring.
– Det er ikke lett å få stoffet til å ligge flatt, sier 15-åringen mens han stryker silkestoffet.
Etter sommeren måtte han få litt hjelp av kunst- og håndverkslæreren på ungdomsskolen til å klippe riktig. Hun hadde med seg en vest fra Gudbrandsdalsbunaden som han kunne bruke som mønster.
– Det er et veldig pirkearbeid, og det hender at jeg må sprette opp igjen. Da har jeg skjønt hva jeg har gjort galt, så blir det riktig andre gang, sier den unge optimisten.
– Kan ikke kalle det bunad
Eva Lie Design AS er kjent for sine stakker og drakter og har nylig utgitt en bok om folkedrakter i vår tid.
De opplever at det er en økende interesse der folk vil sy sine egne drakter, og at det er flott. Men man kan ikke kalle det bunad, for det er en fantasidrakt.
-– Det er viktig at man har respekt for kunnskap og læring gjennom mange års tradisjoner, og ikke tukle for mye med håndverket, sier Eva Lie.
15-åringen er ikke redd for å legge seg ut med de han kaller «bunadpolitiet». Han tror det alltid har vært slik at folk sydde bunader av stoffer de hadde tilgjengelig rundt seg. Særlig de som ikke kunne reise langt for å kjøpe stoffer.
– Noen vil sikkert klage, men jeg tror de fleste vil synes den ser ganske fin ut, det er jo uansett min bunad, sier han.
EGENPRODUSERT: Rudolf var storfornøyd med å kunne ikle seg drakten han selv har laget. Konfirmasjonsbildene vitner om en stolt tenåring.
Foto: Lars Erik Skrefsrud / NRKHan ville greie det selv
– Med mitt utrente øye så ser dette greit ut sier 15-åringen.
– Jeg synes blomstermønsteret på kragen og forstykket faller fint inn i hverandre, sier den ferske skredderen mens han ser seg i speilet med den halvferdige vesten på.
Rudolf vet at bunader koster mye, men den viktigste grunnen er at gutten liker å lage ting på sin egen måte.
– Det skal jo være min egen min bunad, sier han og påpeker at han derfor måtte få andre enn Husfliden til å klippe vesten.
