Skogfinnene: Kranier ble gravd opp og sammenlignet med aper

I sin nye dokumentarfilm «Fremmed blod», undersøker filmskaper Marte Hallem sine skogfinske røtter.

Hun ble rystet over det hun fant.

– En viktig historie

Marte Hallem ante ikke at hun var av skogfinsk avstamming før i 2012.

– Da jeg så at det ikke var laget noen dokumentarfilm om skogfinnene før, tenkte jeg det er en viktig historie å få fram for hele Norge.

Filmen viser blant annet at skogfinske og finske kranier ble forsket på av rasebiologer fra slutten av 1800-tallet.

Skogfinnene ble beskrevet som «korta, groft byggda, med ljust, tofvigt hår och utstående kindkotor».

Raseforskning ble også gjort på samer, tatere og andre minoriteter. Siden forskerne også var opptatt av å vise hvor flott den nordiske rase var, ble også skallene på disse målt.

• Les også: Grenda som mister kontakt med verden

Sammenlignet med aper

På norsk Finnskog gikk rasebiologer fra hus til hus på starten av 1900-tallet. Dette ble beskrevet i det vitenskapelige tidsskriftet Ymer i 1907.

– De fikk skogfinnenene til å kle seg nakne slik at forskerne kunne måle dem og klassifisere dem som av en utenomeuropeisk rase, forteller Hallem.
De ble til og med sammenlignet med orangutanger.

Karakteristikkene av skogfinnene som er beskrevet av raseforsker Gösta Åkerhielm i 1902.

«De äro i allmänhet korta och tjockväxta, yttrar således Branzell om finnarne i Finnskoga; «de, som äro av den riktig äkta stammen, komma i närmaste likhet med en Orang-Ohtang med långt, i gult stötande, öfver axlarna hängande hår.» (Sitat fra artikkelen).

– Høres ondsinnet ut

Opplysningene sjokkerte dokumentarfilmskaperen.

– Selv om rasisme var normalt rundt 1900, er det å beskrive folk som orangutanger drøyt, sier Marte Hallem.

Marte Hallem forstår at vitenskapsmenn da var en del av den tida de levde i.

– Det var ofte kanskje ikke direkte ondsinnethet som gjorde at de beskrev folk. Men det er lite trivelig når du sammenligner med en ape eller har mindre utviklede sjelelige evner.

Se dokumentaren her:

– Ran og gravskjending

Også i Sverige ble det forsket på skogfinnene. På fire nedlagte kirkegårder i nærheten av Tammerfors gravde forskere fra Karolinske instituttet i Sverige opp kranier av finner og skogfinner. Gruppa vendte tilbake til Sverige med 42 kranier.

Det Karolinska institutet i Sverige har ennå ikke levert dem tilbake til gravene de ble tatt fra i østre Finland.
Finske myndigheter har kalt det ran og gravskjending. De krever å få dem tilbake.

Dosent Olof Ljungström, ansvarlig for kraniesamlingen på Karolinska institutet i Stockholm sier de ikke har fått noen henvendelse fra finske myndigheter Men han bekrefter at en aksjonsgruppe har krevd å få etterlevningene tilbake til Finland.

Han beklager sterkt det representanter for Karolinska institutet gjorde den gangen.

– Utgravingene skjedde på en måte, som i dag betraktes som respektløst og uetisk, sier han.

Nå samarbeider Karolinska med finske kolleger for å identifisere de etterlevningene som finnes i samlingene. Men de vil ikke forhaste seg med å levere dem tilbake.

– Skjelettene har vært her siden 1873. De ligger trygt og sikkert til vi har kommet fram til en gjennomtenkt beslutning. Det er viktig at dette skjer på en korrekt og respektfull måte. sier Olof Ljungström.

Lite kjennskap

Ifølge dokumentarist Marte Hallemhar det vært snakket lite om det rasebiologene gjorde. Til og med daglig leder for Norsk skogfinsk museum har knapt kjennskap til det.

– Jeg vet at det har foregått, men ønsker ikke å kommentere det utover det. Jeg syns ikke det er et bål vi skal følge, sier Dag Raaberg.

Faglig rådgiver Birger Nesholen ved Norsk Skogfinsk museum sier rasebiologi ikke har noe med skogfinsk historie å gjøre i det hele tatt.

Han sier det ble drevet raseforskning på menneskegrupper over hele verden.

– Det var måten rasebiologi ble brukt på som redskap for å rangere verdien av mennesker som var aldeles vanvittig.

Det førte til at millioner på millioner av personer fra etniske grupper, særlig tatere og romfolk ble drept før og under den 2. verdenskrig under Nazi-Tyskland.

Rasebiologiens blomstringstid var fra 1800-tallet frem til 1940-tallet. I dag er det stor enighet blant biologer om at rasebiologien må betegnes som misbruk av biologien.

Likevel mener Marte Hallem det ikke er noen grunn til å legge lokk på det som foregikk.

Hun er glad for at unge skogfinne-aktivister i Norge løfter temaet opp i offentligheten. Det skjer blant annet ved at unge mennesker med røtter i det skogfinske tar opp de vanskelige temaene på sosiale medier.

Instagramkontoen Skogfinnefakta har for eksempel 700 følgere, og her diskuteres disse temaene.

– Årsaken er at det kanskje har vært for nært i tid. Det er ikke så mange generasjoner siden folk som opplevde det døde.

Unge skogfinneaktivister positive

Christian Bråtebekken er skogfinsk etterkommer. Han sier den skogfinske kulturen er et eksempel på en «vellykket» assimilering.

– Den skogfinske kulturen ble nedkjempet og sett ned på. I senere tid er den blitt mye romantisert. At den nå blir mer nyansert er en bra ting.

Anne Marit Raaberg er også skogfinsk etterkommer. Hun mener det er betryggende at skogfinsk historie løftes stadig mer fram.

– Det skaper håp om at resten av befolkningen skal få mer kunnskap om den minoriteten jeg tilhører. Skogfinnene tilhører en del av Norge som altfor få kjenner til.

Hun sier mange vet hvor Finnskogen er når hun forteller hun er derfra. Men få kjenner til bakgrunnen for navnet og historien om skogfinnene.

Mer penger til forskning

Filmen «Fremmed blod» skal vises på NRK. I filmen følger Marte Hallem og dattera Andrea sine formødre bakover til 1600-tallet.

– Det er alltid mannfolka som blir nevnt i historiske dokumenter, så jeg har valgt og fokusere på hvordan kvinnfolka har levd.

Fra 1600 tallet har hun funnet ut at seks formødre i rett linje har hatt det samme fornavnet som henne; Marte.

Nå håper hun filmen bidrar til at skogfinner får høyere status og at det blir bevilget mer penger til forskning. Det er nå bevilget penger til et nytt Skogfinsk museum på 1670 kvadratmeter til 130 millioner kroner på Svullrya i Grue Finnskog. Det skal stå ferdig om få år.

– Jeg håper også det nye skogfinske museet formidler en historie som hele Norge får kjennskap til.