Da døden tok Monias tolv klassekamerater

I stupbratte Måbødalen mistet bussen bremsene, og dundret inn i tunnelveggen. En halv skoleklasse mistet livet. Men Monia (12) overlevde.

14. august 1988: Det var søndag. Men på Kvarnbacka skole i Kista, like nord for Stockholm, var det ikke søndagsstille. Lyden var av 23 barn i tolv-årsalder, helt yre av forventning.

I to år hadde de pantet flasker, loddet ut kaker, spart og skrapt sammen penger. Nå var dagen kommet. Klasse 6B skulle på klassetur, helt til Shetland. Reisemålet var frøkens idé. Barna visste knapt hvor det var. Det spilte ingen rolle.

– Vi hadde ingen idé om det var tjue mil eller hundre. Alt var bare spennende, alt var morsomt.

23 barn og 11 voksne la ut på den lange reisen. Nokså nøyaktig 100 mil skulle de kjøre, gjennom Sverige, og tvers over hele Norge, til Bergen. Derfra skulle de videre med båt til Shetland.

Bussen2

Ulykkesbussen hadde bestått teknisk kontroll i mai 1988.

Foto: Privat

Bussjåføren er trygg og snill. Han er politimann, og pappa til en gutt i klassen. Sønnen hans sitter i bussen, sammen med de andre.

Han har kjørt buss i flere år i ungdommen, og har holdt ferdighetene ved like. Han har alle papirer i orden. Han har prøvekjørt bussen, og forsikret seg om at den har bestått teknisk kontroll i mai samme år.

Han kan ikke vite at bremsesystemet har alvorlige skjulte feil.

All the way, står det på bussen de har leid, av en forening med samme navn.

Eventyret begynner

Stemningen om bord er høy. Monia er ikke den stilleste i bussen. Hun er en sånn som gjerne ville synes og høres, synge, danse, le og prate med alle. Spinkel og spretten.

– Litt sånn teater-ape, sier vi på svensk. En glad tjej.

De overnatter i telt første natten. Det regner. Det er også morsomt. Det er et eventyr.

I bussen

Monia var den gladeste jenta i bussen

Foto: Privat

15. august 1988: Tidlig om morgenen pakkes våte telt og soveposer i bussen. Ungene er trøtte. De har en lang dag foran seg. Fortsatt er de høyt og lavt, men sover innimellom.

Klokken nærmer seg fem på ettermiddagen når de passerer Geilo, og tar fatt på riksvei 7 over Hardangervidda. Monia er litt bilsyk. Hun setter seg lengst fremme i bussen, like bak sjåføren. Det skal hjelpe å se fremover og ha oversikt.

Bussen

Det var liv og røre i bussen på vei mot Måbødalen. Monia sitter helt foran.

Foto: Privat

Fra det høyeste punktet nær Dyranut, er det bare fire mil ned til fjorden. Men høydeforskjellen er 1250 meter. Brattest er det i Måbødalen.

Her slynger riksvegen seg nedover fjellsiden, inn og ut av tunneler, med stup på sidene. Mange har fått varmgang i bremsene her. Den gangen var det ikke noe varselskilt før nedkjøringen. Det kom først seinere.

Bussjåføren er likevel forberedt. Han har kjørt her før med privatbil, og kjenner forholdene. Han avpasser farten.

Han vet ikke at bilister bak ham ser røyk fra hjulene på bussen.

Inn i tunnelen

Måbøtunnelen er knappe to kilometer lang. Sjåføren kjører inn i tunnelen med en fart på 30 km/t. Før han når utløpet, skal den komme opp i 97 km/t. Men det vet ingen ennå.

Først midt i tunnelen merker han plutselig at fotbremsen ikke tar. Samtidig begynner varsellampen for lavt bremsetrykk å lyse. Han drar i håndbrekket. Det har ingen effekt.

Han forsøker å gire ned, men farten bare øker. Sjåføren vet at om han ikke får stanset bussen, vil de før eller siden havne utfor et stup.

Da vil det være ute med dem alle.

Inne i den mørke tunnelen slingrer bussen fra side til side. Helt fremst, like bak sjåføren, sitter Monia. Hun ser at han tråkker på bremsen, igjen og igjen. Men den virker ikke. Hun reiser seg halvt opp i setet, snur seg og skriker til de andre:

Vi har ingen bremser!

Sjåføren hysjer lavt på henne, rister på hodet. Hun må ikke skape panikk. Monia blir stille og sitter i ro på plassen sin. Skrekken lammer henne. Så vet hun ikke mer. Alt blir svart. Smellet husker hun ikke. Men det som kom etterpå, skulle hun aldri glemme.

Sjåførens valg

Bussjåføren ser tunnelåpningen nærme seg. Farten er over 90 km/t. Han legger bussen over til venstre, i et siste desperat forsøk på å stanse den ville ferden mot tunnellveggen.

Men bussen får sleng andre veien. Med full kraft treffer fronten betongkanten i åpningen, mens siden trykkes inn mot tunnelveggen til høyre. Monia husker bare farten, og lyden av bremsepedalen som bare glipper. Så blir alt svart. Klokken er 18.32.

Fire minutter senere ringer trailersjåfør Jens Petter Olaussen og varsler om ulykken.

Han har kjørt bak bussen helt fra Gol, og vinket til barna i bakvinduet. Nå ligger de sammenfiltret og fastklemt blant forvridde busseter, blodige, døde og levende om hverandre. Skrikene er paniske og hjerteskjærende.

Stadig flere kommer til. Både feriebilister og yrkessjåfører stopper for å hjelpe. Døren inn til bussen er på den siden som er smadret inn i fjellveggen.

Trailersjåføren bruker brannslokkingsapparatet fra bilen sin til å knuse vinduer på venstre side. Så klatrer de inn. Synet og lydene som møter dem er ikke til å holde ut. Han kaster opp, flere ganger. Men han fortsetter, sammen med de andre.

Med det de kan finne av enkle verktøy klarer de å skru løs et par av bussetene. Skibokser fra bilene demonteres og blir til bårer. De første skadde og døde løftes ut gjennom vinduene. Barnas soveposer tas i bruk som tepper. Noen tar jobben med å stanse trafikken. Andre sitter med de skadde, prøver å trøste og lindre.

Må skille levende og døde

En ung lege kommer kjørende, på vei hjem fra ferie på Vestlandet. Claus Haga er kirurg ved Bærum sykehus, og har deltatt på flere katastrofeøvelser. Nå får han bruk for det han kan. Han er første lege på stedet.

Han klatrer inn i bussen for å skille de døde fra de levende. Han må avgjøre hvem det haster mest for, og hvem som har mulighet til å overleve. Han må prøve å få ut de skadde i riktig rekkefølge, så han ikke forspiller sjansene for noen.

Mange sitter så fast at det trengs tungt utstyr for å skjære dem løs. Brannvesenet rekker ikke frem i tide for alle. 30 år seinere husker Claus Haga ingen ansikter, heller ikke Monias. Men skadene og skrikene fra barna bærer han med seg.

Monia peker på ulykkesbilde

Monia peker ut hvor hun satt i ulykkesbussen, like bak sjåføren.

Foto: Therese Grimstad Pisani

Monia våkner og kjenner at hun sitter fast med begge beina. Hun registrerer ingenting bak seg i bussen. Foran seg ser hun bussjåføren, fastklemt i en forvridd stilling forover. Så vet hun ikke mer.

Hun husker ingen smerter, ingen lyder. Bare bilder, i glimt. Hun husker orangekledde mennesker som skjærer henne løs. Hun husker at hun blir løftet ut gjennom et vindu. Hun husker at hun kommer inn i et stort helikopter. Så er hun borte igjen.

Stillheten etterpå

Det tar to og en halv time før alle de skadde og døde er ute av bussvraket. Noen døde i sammenstøtet. Andre dør mens de sitter fastklemt i vraket. Den siste som berges ut i live, er bussjåføren.

Lensmann Eilif Lønningen husker at det etter hvert ble helt stille i Måbøtunnelen. Den eneste lyden var fra strømaggregatet som skaffet lys til arbeidet. Alt var så uvirkelig. Alt var så overveldende og trist. Det var som om en film ble avspilt.

I alt deltar over 100 mennesker i redningsarbeidet i Måbødalen, frivillige, brannfolk, politifolk, mannskap på ambulansebilene, luftambulansene, og et Sea King redningshelikopter.

Fra redning i Måbødalen 1988

Redningsmannskaper jobbet i to timer før de fikk bussjåføren løs fra vraket.

Foto: Scanpix

Hundre hvite frakker

Haukeland sykehus har slått katastrofealarm, og kalt inn alt disponibelt mannskap. Monia kommer inn i Sea King-en, med bruddskader i begge beina og i ansiktet. Fortsatt vet familiene i Kista ingenting om det som har skjedd i Norge.

Hun husker hundre hvite frakker som samler seg rundt henne, og spør hva hun heter. Hun svarer, og ramser opp telefonnummeret til mamma og pappa. I løpet av natten får de beskjed om at deres datter lever.

Andre får vite at de aldri igjen skal få se 12-åringen sin i live. Dagen etter fraktes de pårørende til døde og overlevende fra Sverige i et chartret fly. En egen avdeling på sykehuset står klar for barna og familiene.

Når Monias mamma og pappa endelig får se datteren sin, kjenner de henne ikke igjen. Hele ansiktet er dekket av bandasjer. Det er bare øynene som synes. Hun har glassbiter overalt, i håret, på armene. Begge beina er gipset og i strekk. Hun ligger låst til sengen og kan ikke røre seg.

Hun har flere brudd i begge beina. Nesen og kinnbenet er knust. Men hun lever. Det er nesten ufattelig. De takker Gud for det.

Barnet bak bandasjen

Blant de som er kalt inn på jobb denne dagen er sykepleieren Sigurd Fürstenberg Tillisch. I august 1988 er han 26 år gammel. Han ser reaksjonene hos mer erfarne kollegaer når de kommer frem til sykesalen.

De har barn selv.

– Jeg tenkte ikke, tror jeg. Jeg hadde ingen erfaring med det å ha barn, jeg hadde aldri selv vært skadet. Jeg var vel litt naiv.

Det han husker er skriket, som kunne begynne i et hjørne og bølge gjennom hele rommet. Det var sorg, og det var smerter.

Monia får morfin mot smertene. Iblant kan hun prate og tulle på inn- og utpust, som før. Så blir hun redd fordi hun ikke kan røre seg. Fortvilelsen kommer når hun spør hvem som lever, og ikke får svar.

– Man kan ikke stå over dem og skremme dem med slanger og greier. Man må komme seg ned i knehøyde, ta på dem, snakke med dem – om det så bare er en snutt av en barnesang, sier Sigurd.

En tøysete sang

Sigurd ser hvem Monia er, og forstår at hun trenger å le. Han tegner et lite vesen med begge beina i strekk som forlanger service, døgnet rundt.

– Det var av meg som skrek og forlangte kiwi og ville tisse på meg. Og så hadde han denne tøysesangen, om å tisse i sengen så det blir varmt og godt, sier Monia.

Sigurds tegning av Monia
Sigurds tegning av Monia 2

Det føles trygt når de tøyser. Da kan hun kan glemme virkeligheten litt. Det er tretti år siden nå, den kvelden Monia kom til Haukeland sykehus. Men noen kompiser glemmer hverandre aldri.

Monias tanker vende stadig tilbake til minuttene før krasjet, og bussjåføren som prøvde å berge dem. Nå ligger han hardt skadet på samme sykehus. Monia sier at hun vil møte ham. De voksne nøler, men 12-åringen gir seg ikke.

– Til slutt rullet de sengen min inn dit han lå, så jeg fikk se ham og snakke med ham. Jeg husker ikke hva jeg sa, men jeg sa noe. Jeg er veldig glad for det idag.

Bussen4

Havarikommisjonen slo fast at ulykken skyldtes bremsesvikt.

Foto: Privat

Hun mistet bestevennene

Tolv barn og fire voksne døde i ulykken. Halve klasse 6B var borte. Blant dem var sønnen til bussjåføren. 12 år gammel har Monia lært at man faktisk kan dø når som helst. Nå må hun lære seg å leve uten flere av bestevennene sine.

– Vi gikk på skolen, livet fortsatte. Jeg støtte jo på de foreldrene som hadde mistet barna sine. Ikke alle hilste på meg. Jeg husker at jeg forsto dem godt. Her kommer jeg, og jeg er i live. Det skulle ha vært deres egen lille jente som kom gående.

Det tok måneder på sykehus hjemme i Sverige før Monia kunne gå igjen. Det tok mange år og flere operasjoner, før hun fikk tilbake et ansikt hun kunne kjenne igjen som sitt eget. Hun var forandret både innvendig og utvendig.

Bare det å skulle ta bussen eller sitte på i bil var et mareritt. Da kom minnene fra tunnelen tilbake. Hun kunne aldri mer bli den sorgløse jenten fra klasseturen da absolutt alt bare var morsomt, selv pøsregn i teltet på klasseturen når man skulle sove.

Fra turen

Bildene barna og de voksne tok på klasseturen ble samlet inn og kopiert til alle de overlevende og etterlatte.

Foto: Privat

Sjåføren døde

14 dager etter ulykken i Måbødalen døde sjåføren av skadene han fikk. Senere avdekker havarikommisjonen flere alvorlige skjulte feil med bremsesystemene, som han ikke hadde kunnet oppdage.

30 år etterpå forteller Monias mamma hva det var hun sa til sjåføren, den dagen på sykehuset:

«Det var ikke din skyld.»

Langsomt ble ting bedre. Kanskje var det en sykepleier som så henne, torde å tøyse og få heller til å le. Kanskje var det diakonen i Kista, hun som man kunne snakke med om absolutt alt. Kanskje var det først og fremst likevel den trygge familien som alltid var der.

Mamma som kom på sykehuset hver eneste dag i 4 måneder, selv om hun hadde Monias fire småsøsken å ta seg av. Idag er Monia mamma selv, til to. Ingen hønemor, som alle trodde hun skulle bli. Men trygg, og glad.

– Det har kostet meg mye. Jeg har blitt sterk. Man vet ikke hvor lang tid man får i livet. Man må leve det her og nå.

Hvert år, 15.august, tenner Monia lys for sine døde klassekamerater.

Og i Måbøtunnelen er sporene fortsatt synlige.

Skilt til minne om de døde i Måbødalen

Dagen etter ulykken lå det en lapp blant blomstene i tunnelen. Der sto det "Selv de ville fugler sørger". De etterlatte fikk laget et skilt med teksten, som fortsatt henger på tunnelveggen.

Foto: Therese Grimstad Pisani / NRK
Bussen2