Marerittet gjorde Ylva sterkere

De fleste Utøya-overlevende har fått det vanskeligere etter 22. juli. Ylva Schwenke ble mer selvsikker, fant seg selv og fikk en «diagnose» på kjøpet.

Det var egentlig en vakker plass å dø på. En liten lysning i skogen. Trærne rammet inn den grå himmelen.

Det var i alle fall noe. For mest av alt synes Ylva Helene Schwenke (22) det var trist. Å bli borte. Hun var jo så ung, hadde så mye mer å oppleve.

Anders Behring Breivik hadde akkurat jaget henne over teltplassen og skutt henne fire ganger. En gang i halsen, to i låra, en i magen. Blodet rant nedover skulderen. Hun kjente den varme væsken på hendene.

Pokker, hun skulle ha konfirmert seg kristelig, sånn «just in case».

Men så hørtes lyden av en båt.

Hun var reddet. Ylva Helene Schwenke hadde overlevd den verste massakren på norsk jord kanskje noensinne.

Opplevelsen skulle komme til å forandre livet hennes for alltid.

Tilbake

MS «Thorbjørn» klapper til kai. Det har gått sju år. Ylva (22) skal tilbake til Utøya for andre gang siden terrorangrepet.

Hun stopper opp ved det store kartet som står ved brygga. Bestevenninna Marit Tjelmeland vil vite hvor Ylva var da skytingen begynte.

– Nå spør du godt, sier Ylva, men peker etter hvert på teltplassen på kartet.

Ylva Helene Schwenke

Ylva Helene Schwenke på teltplassen på Utøya. Det var her hun var 22. juli for sju år siden, da Anders Behring Breivik begynte å skyte.

Foto: Stian Skjerping

69 barn og voksne ble drept på Utøya. Ylva ble nesten nummer 70. Likevel. Hun synes ikke det er så vanskelig å være tilbake. Det er egentlig ganske greit. Det har gått bra med Ylva. Meget bra, vil noen si.

For i mellomtiden har Ylva funnet seg selv.

Var en annen

En gang var Ylva en annen. Hun hadde akkurat blitt tenåring, gikk på ungdomsskolen. Som alle andre tenåringsjenter tenkte hun på gutter, på hva andre syntes om henne. Slike ting.

Hun hadde et par nære venner, men var ofte ensom. Da det ringte ut til friminutt kunne hun sitte igjen i klasserommet. Hun følte til tider at hun ikke passet inn. Er noe galt med meg? kunne Ylva ta seg i å tenke.

– Jeg er veldig sosial av meg, så det gjorde litt vondt, sier hun.

Men så oppfordret stefaren henne til å gå på et AUF-møte. Der fant hun folk som diskuterte politikk, som respekterte hverandre.

Hun turte å prate litt mer. Fikk mer selvtillit. Hun klarte å verve 21 AUF-medlemmer. Det var flest av alle i lokallaget.

– Jeg ble litt sånn: hæ? Det var ganske kult.

Hun hadde funnet sitt miljø. Men det var en annen hendelse som virkelig skulle gjøre Ylva til den personen hun er i dag.

Og som skulle gi henne en «diagnose».

Massakren

Ylva og bestevenninna Marit går mot teltplassen på Utøya. Mye er likt, men det arkitekttegna nybygget som står der kafébygget en gang stod, vitner om at Utøya kanskje aldri vil bli helt sånn den var.

Tida da Utøya bare var et samlingssted for AUF er forbi. Ordet «Utøya» har blitt synonymt med en av de verste masseskytingene i verden noen gang.

Ylva ser rundt seg på den åpne plassen. Det er så stille. 22. juli 2011 var det yrende liv her.

– Her var det telt overalt, sier Ylva.

Klokka hadde blitt over fem om ettermiddagen. Det var lett duskregn i lufta. Ylva stod ved Nord-Norge-campen på teltplassen på Utøya. Stemningen var litt rar. Ungdommene hadde akkurat vært i kafébygget og fått beskjeden: Det hadde vært en eksplosjon i regjeringskvartalet i Oslo.

«Poff!»

Et veldig høyt smell ljomet over øya.

«Poff!»

Ylva og de andre kikket på hverandre. Hva skjer? Er det noen som tuller med oss?

«Poff!»

Lyden kom nærmere.

«Poff!» «Poff!».

Noen må ha sett noen bli skutt. For akkurat da brøt det ut full panikk. Alle løp. Ylva hadde på seg gummistøvler. Det var gjørme overalt. Vanskelig å få fotfeste. Og Ylva har egentlig aldri vært noe flink til å løpe. Hun falt.

– Da ser jeg en kule som flyr over hodet mitt og havner to meter foran meg. Det er først da jeg skjønner det: Shit, det er noen som skyter på oss! Vi blir kanskje drept!

Dette skjer bare på film, tenkte Ylva, mens hun løp inn i skogen. Noen prøvde å gjemme seg under en stor stein, men der var det ikke mer plass. Hun krøp ned en bratt bakke til vannkanten. Vill panikk. Folk ropte og skrek. Noen la på svøm. Men de fleste visste ikke hvor de skulle flykte. Heller ikke Ylva.

Så kom han.

Ylva ble skutt bakfra, i skulderen.

– Det gjorde ikke så vondt. Det føltes egentlig som
å bli slått veldig hardt.

Men så forsvant følelsen i hele venstre siden av kroppen. Masse blod. Nytt skudd. Denne gangen i magen. Ylva falt om. To nye skudd, ett i hvert lår.

– Dét gjorde jævlig vondt. Det husker jeg skikkelig godt. Jeg hadde endt opp på ryggen da, og tenkte at nå, nå dør jeg. Så jeg lukket øynene og lå og ventet på et lys eller mørke eller hva det er som kommer når en dør.

Det føltes egentlig som å bli slått veldig hardt.

Ylva Helene Schwenke

– Tristeste jeg har opplevd

Vinden stryker Ylva Helene Schwenke over håret. Hun legger Utøya bak seg. MS «Thorbjørn» styrer mot fastlandet.

Den gangen lå Ylva i baugen på en redningsbåt. Sønderskutt. Politimenn fikk henne til land og inn i helikopter til sjukehuset.

Tiden etter Utøya startet forferdelig. Med fire hull i kroppen og store skader måtte hun tilbringe ukevis på Ullevål sykehus. Der lå hun, uten å kunne bevege seg, og uten å kunne delta i vennenes begravelser. En livsendrende opplevelse, ifølge Ylva.

Bisettelsen til kameraten Simon Sæbø måtte hun se på iPaden.

– Jeg tror det er det tristeste jeg har vært noen gang i livet, sier Ylva.

Det var først da hun så begravelsene at det virkelig gikk opp for henne: Vennene hennes fra AUF kommer aldri tilbake. Når hun reiser hjem til Nord-Norge kommer de ikke til å være der.

– Jeg var også sint. Mest fordi jeg syntes det var så urettferdig at jeg kan være her mens så mange andre er borte.

Rettssaken

Sinnet var mye av grunnen til at Ylva bestemte seg for å vitne i rettssaken mot Anders Behring Breivik. Hun ville si «fuck you».

– Jeg ville vise at jeg overlevde til tross for at han gjorde sitt ytterste for at det ikke skulle skje.

Hun satt ti meter fra drapsmannen i rettssalen. Men Breivik møtte ikke blikket hennes én gang under vitnemålet.

Ikke at Ylva ble vippet av pinnen av den grunn. Hun taklet det hele godt. Han klarte ikke ødelegge. Hun framførte vitnemålet på en tydelig og klar måte, og svarte like klart til media utenfor.

Det finnes et bilde av Ylva der hun står omringet av journalister utenfor rettssalen i Oslo tingrett. Mora hennes, Lene Hansen står stolt i bakgrunnen og tar bilde av det hele med et mobilkamera.

Mora sier at Utøya gjorde Ylva bråmoden, og at datteren inspirerer henne.

«Diagnosen»

I årene etter massakren har Ylva reagert på samme måte som mange andre Utøya-overlevende. Når hun går på steder med masse folk, på kafé, på bar, eller på T-banen, kjenner hun ofte ubehaget komme. Hvor er utgangen? Vil hun klare å rømme?

– Det er en følelse av paranoia som jeg har kjent på helt siden Utøya. Det kommer uten forvarsel. Plutselig føler jeg at noen sikter på hodet mitt, og det er jo selvfølgelig ikke så artig.

Samtidig er det ikke paranoia og angst som oppsummerer Ylvas vei tilbake etter 22. juli. Hun har nemlig klart seg bedre enn de aller fleste.

Tiden etter Utøya har Ylva brukt på reising.

Hun har gjort det hun har lyst til. Hun har reist mest mulig, møtt flest mulig folk, vært redd for minst mulig. For hvis hun dør i morgen, er det dumt at siste dag på jorda gikk med til å bekymre seg for at det er tomt for kaffe hjemme.

Ylva har tatt for seg av livet, og derfor besøkt en drøss med festivaler, og har studert i India, Buenos Aires, Frankrike.

Og så har hun fått en «diagnose».

I sommer la Støttegruppa 22. juli fram resultatene fra en undersøkelse blant overlevende og pårørende etter terroren. Blant de overlevende svarte 30 prosent at de sliter, og 18 prosent svarte at de sliter mye. Hele 72 prosent oppga at de påvirkes negativt i hverdagen av det de opplevde på Utøya og ved regjeringskvartalet.

Men så var det noen, nærmere bestemt åtte prosent, som svarte at de hadde det svært bra etter terrorangrepet. Ylva var en av disse, til tross for at hun av og til kjenner på paranoiaen.

Mange får det verre i tiden etter en traumatisk hendelse. De sliter med depresjon, angst, posttraumatisk stress.

Men noen opplever økt personlig styrke, bedre relasjoner til andre mennesker. De prioriterer annerledes. Livet har fått en dypere mening.

Dette kalles posttraumatisk vekst, og det er det Ylva har fått høre at hun har.

– Jeg fikk en sånn «det løser seg»-holdning. Jeg er ganske fornøyd med livet og personen jeg er i dag.

Men Ylva sier samtidig at hun ikke tenker at hennes reaksjon på Utøya er bedre enn andres.

Ylva Schwenke på festival

Ylva Helene Schwenke på Øyafestivalen. Etter Utøya har hun besøkt rundt 20 festivaler, ifølge henne selv.

Foto: Anders Hereid

– Urokkelig

Dunkende elektronika. Festivalteltet på Øyafestivalen er tettpakka. Den magiske sommeren er på hell, men Ylva Helene Schwenke danser.

Fra å være litt nølende og usikker på ungdomsskolen bryr ikke 22-åringen Ylva seg så mye om noen ikke liker henne.

– Det er noe urokkelig ved Ylva. Hun opplevde ting som kunne knust mange andre, men hun tar det bare helt med ro, sier venninna Marit Tjelmeland.

Andre venner sier hun rett og slett har blitt kulere etter 22. juli.

– Altså, jeg synes det er vanskelig å definere meg selv som kul, men jeg har blitt mer meg selv. Jeg tør være meg selv. Jeg kommer med de vitsene jeg liker og er litt mer «der». Og så tror jeg at jeg smiler mye mer, sier Ylva.

– Jeg har blitt utrolig takknemlig som person, og spesielt overfor dem som hjalp meg på Utøya og i tiden etterpå. Venner, familie, leger, politi og andre. Jeg ser jo på alt etter Utøya som ekstra tid, ekstra år.

Ylva Schwenke ble skutt fire ganger på Utøya. Hun overlevde med et nødskrik, men bare et halvt år etterpå meldte hun seg frivillig til å være yngste vitne i strafferettsaken mot Anders Behring Breivik. Hun ville se terroristen i øynene.

Ylva Schwenke ble skutt fire ganger på Utøya. Hun overlevde med et nødskrik, men bare et halvt år etterpå meldte hun seg frivillig til å være yngste vitne i strafferettsaken mot Anders Behring Breivik. Hun ville se terroristen i øynene.