De fant veien ut av det totale mørket og gjorde det umulige mulig

Den siste maidagen i 1873 er en lykkelig dag på husmannsplassen Kåtaeiet i Vestre Slidre. Tollef Arnesen Kaataeje og Gjertrud Halstensdatter Viste har akkurat blitt foreldre til sitt første av sju barn, ei frisk og flott jente. I Røen kirke halvannen måned etter får jenta navnet Ragnhild.

Skarlagensfeber

I bare føtter løper hun glad i blomsterenga rundt husmannsplassen. Hun stråler som en sol og plukker blomster som hun setter i håret på sin mor.

Men lykken skal snart snu til fortvilelse, for både Ragnhild og hennes foreldre. En vinterdag, noen måneder før hennes fireårsdag, setter hun seg på morens fang. Hun er glovarm i panna og smertene i hodet er grusomme. Hun kaster opp. Kroppen er plutselig full av røde prikker.

Doktoren som kommer til husmannsplassen rister trist på hodet: Ragnhild har fått skarlagensfeber. Sjansene for at hun skal overleve er dessverre ikke særlig stor.

Syn og hørsel forsvinner

Det stråler ikke lenger fra Ragnhilds blå øyne. Feberen i kroppen herjer. Ved sengekanten står en bekymret mor og tørker svetten av Ragnhilds panne. Hun er sikker på at hennes eldste barn snart skal dø.

Nærmest mot alle odds overlever Ragnhild den kraftige skarlagensfeberen – men prisen å betale er høy. Ragnhild kan ikke lenger se. Hun kan ikke høre. Smakssansen har også forsvunnet. Det eneste hun har igjen er følesansen. Også språket er borte. Ragnhild kan bare si tre små ord: "Det er fælt".

Oppvekst i evig stillhet

Ute på gårdstunet i Vestre Slidre synger fuglene som før. Ragnhild får stadig flere småsøsken. Men lydene når ikke inn til Ragnhilds evige stillhet.

Å gå på folkeskole er utelukket, så hun blir gående hjemme. Men til tross for at hun verken kan se eller høre, er hun ofte blid og munter og deltar i lek med sine søsken.

"Hennes kjæreste adspredelse var å vugge sine småsøsken i søvn", skrev døveprest Ragnvald Hammer om Ragnhild i en artikkel i "De døves blad" fra 1954.

Men tapet av sansene gjør at den vesle jenta blir stadig mer sky og redd. Når det kommer fremmede til husmannsplassen Kåtaeiet tar hun på klærne og hendene deres.

"Men forsto hun at det ikke var noen av grannene, trakk hun seg redd tilbake".

Møte på setra

"Du kjenner vel Vesle-Ragnhild Oppi"? Dette spørsmålet fikk lærer og forfatter Hallvard Bergh da han var i Vestre Slidre sommeren 1887. Seterjentas fortelling om Ragnhild som både er blind, døv og stum gjør ham nysgjerrig. Møtet på setra mellom de to gjør et sterkt inntrykk på Bergh, som den gang var lærer i Valdres.

Han skriver et innlegg om jenta i Verdens Gang. Det blir starten på en innsamling blant barn i både Norge og USA, som resulterer i 7.000 kroner som skal hjelpe Ragnhild Kåta til et bedre liv.

Lars Havstad, en av de to første døve i Norge som tok examen artium, leser innlegget. Han skriver et brev til Bergh og ber ham ta kontakt med bestyreren ved Hamar institutt for døve, Elias Hofgaard.

Abnormskoleloven

17 år etter at Stortinget hadde godkjent "Lov om Almueskoler paa Landet", ble det fremmet et forslag om at også døvstumme burde ha rett til undervisning. Den såkalte abnormskoleloven ble vedtatt i 1881, noe som igjen førte til et større behov for spesialskoler.

25 år gammel besluttet Elias Hofgaard å starte opp en privat døveskole i Hamar, på eiendommen Furubakken. Hofgaard hadde tatt lærereksamen ved Asker seminar i 1876, og hadde jobbet som lærer ved en døveskole i hovedstaden.

Det var hit til Furubakken hun kom, døvblinde Ragnhild Kåta, i januar 1888, 14 og et halvt år gammel.

Redd og utrygg

Den første tiden, på et helt nytt sted, var vanskelig for Ragnhild.

– Hun var redd.

Det sier tidligere statsarkivar i Hamar, Per-Øivind Sandberg. I 2006 skrev han boka "Historien om De Døves Vel", der fortellingen om Ragnhild Kåta er viet et eget kapittel.

– Hun hadde vært i en stor søskenflokk og klart seg vel innenfor den, og så blir hun plassert i et helt nytt miljø i ung alder. Det kan ikke ha vært enkelt, sier Sandberg.

Da hun kom til skolen, skal hun ha hatt verk i både øyne og ører og luktet ikke godt. Ingen av de ansatte fikk lov til å stelle henne.

"Første tiden på skolen satt hun stille på en stol fra morgen til kveld. Av og til sukket hun. Følte hun noen i nærheten, fór hun opp og slo etter dem. Innimellom var hun så vill at hun bet, brølte og klorte".

Upløyd mark

Men Elias Hofgaard var både tålmodig og vennlig. Han ga henne rikelig med kjærlig pleie, og etter noen måneder ble hun såpass rolig at undervisningen kunne starte.

Døve barn ble den gang opplært etter to ulike metoder: Tegnmetoden eller talemetoden. Hofgaard var en forkjemper for talemetoden, som han mente kunne være fordelaktig selv for døve barn med lærevansker.

Men å bruke talemetoden på et døvblindt barn var aldri gjort før. Hofgaard skal ha vært usikker på om det ville lykkes, men han mente at også døvblinde ville ha mer nytte av å lære å snakke enn å lære fingeralfabet.

Det pedagogiske mesterstykket

Hofgaards mål var at Ragnhild skulle lære å snakke ved hjelp av følelsene. Hun skulle skjønne at det var en sammenheng mellom lyd og leppebevegelser. Han fikk Ragnhild til å legge sine fingre på munnen hans og også på munnen til de andre elevene. Etter hvert fikk også Hofgaard lov til å legge sine fingre på munnen til Ragnhild.

Hofgaard tente et stearinlys som Ragnhild fikk kjenne på. Så blåste han ut lyset. Dette ble gjentatt mange ganger før Ragnhild skjønte hun skulle gjøre det samme.

"Ragnhild likte leken, og frydet seg hver gang hun fikk slokt lyset".

Men læringen måtte være morsom, ellers ble Ragnhild illsint og hylte og skrek.

Kreativ læring

Hofgaard rullet sammen små papirkuler som han la på pulten. Så blåste de på papirkulene og konkurrerte om hvem som kunne blåse dem lengst. Der etter fikk Ragnhild ta og føle på bokstaver som Hofgaard hadde skåret ut i papp og festet på treklosser.

– Han tok fingeren hennes og formet bokstavene etter munnen, slik at hun med fingeren kunne merke hvilken stilling munnen hadde når de ulike lydene var der. Men hun kunne jo ikke høre og ikke se. Hun kunne bare føle hvordan det var, sier Per-Øivind Sandberg.

Slik fortsatte de til hele alfabetet var undersøkt. Og hun likte arbeidet godt, skriver Ragnvald Hammer:

"Men hun var voldsomt brå på det, og det var vanskelig å få henne til å stanse lenge nok på hver lyd så hun fikk lære den rette uttalen".

Etter rundt tre måneders arbeid hadde hun lært nesten alle bokstavene.

Fra bokstaver til ord

Men en ting var å lære bokstavlyder. Å sette bokstavlydene sammen til ord og stavelser var verre. Ofte brølte Ragnhild ut sin frustrasjon og lærer Hofgaard måtte stadig ty til nye knep. Selv om hun ikke kunne høre en lyd elsket Ragnhild å danse. Belønningen etter gode arbeidsøkter var å lære både vals og polka.

Da de sammen endelig klarte å sette noen lyder sammen til ord, gikk arbeidet lettere. Dermed kunne Ragnhild også sette navn på gjenstandene rundt seg som hun kunne ta og føle på.

De første ordene Ragnhild lærte seg var ur, bord og fot.

"Hofgaard lot henne føle på uret og sa ur, la hennes hånd på bordet og sa bord, pekte på foten og sa fot. Dette gjentok de flere dager. Endelig gikk det opp for henne at ordene betegnet gjenstandene. Det var altså en sammenheng mellom det talte ord og tingene hun rørte ved."

– Arbeidet til Hofgaard var banebrytende i den forstand at det var jo ikke noe system som var utviklet fra før. Han måtte begynne på scratch, sier Per-Øivind Sandberg.

Spesielle evner

Ragnhild ble som et nytt menneske. Hun trakk Hofgaard rundt omkring, ville vite navnet på alle tingene rundt seg: Stol, sofa, pult.

"Og da hun endelig var fornøyd, løp hun ellevill av glede til sine døve lekekamerater og lærerne og viste med stor stolthet at hun kunne si navn på mange ting".

Ragnhild skal ha endret vesen fullstendig i takt med økt kunnskap. Hun ble stadig mer munter og mer livlig, samtidig som ordforrådet ble utvidet daglig.

Per-Øivind Sandberg mener Ragnhild Kåta må ha hatt store evner selv også:

– Hun må jo ha vært en intellektuell kapasitet som klarte å lære seg å snakke bare med følelsene. Hun må ha hatt helt spesielle evner, sier Sandberg.

Besøk fra USA

Ryktene om Hofgaards banebrytende arbeid med den døvblinde jenta fra Vestre Slidre nådde etter hvert USA. Sommeren 1889 kom blindelæreren Mary Swift Lamson fra Boston til Hamar for å se hvordan undervisningen med Ragnhild foregikk.

Hun skal ha blitt mektig imponert over det hun så: Ragnhild kunne avlese et lydbilde ved å plassere fingre og hånd på leppene og kinnet til den som pratet, og så gjenta ordene.

Lamson bidro også til Ragnhilds videre utvikling. Hun ga en tavle til Ragnhild, og når Ragnhild la papir på tavlen kunne hun også lære seg å skrive.

"Og et nytt lykkelig øyeblikk var det da hun oppdaget at hun ved skrift kunne fortelle ting til den som var fraværende".

Et symbol for døvblinde

Dette besøket fra USA skulle en annen døvblind person dra stor nytte av. Øvelsene i artikulasjon og avlesning ble nemlig inkludert i opplæringen til Helen Keller. Keller var tre år yngre enn Ragnhild Kåta, og i likhet med Ragnhild mistet også Keller syn og hørsel etter sykdom i svært ung alder.

Da Helen Keller var seks år gammel fikk hun Anne Sullivan som lærer. Hun lærte Keller håndalfabetet, der trykk på ulike steder i hånda var en egen bokstav. Etter at Lamson hadde vært i Hamar, lærte også Keller å snakke.

Sammen med læreren Sullivan dro Helen Keller rundt om i hele verden og holdt foredrag om hvordan hun selv var blitt hjulpet ut av et totalt mørke og stillhet. Keller skrev også flere bøker og ble etter hvert det viktigste symbolet for døvblinde over hele verden.

Imponert kronprins

Ragnhild lærte seg også etter hvert punktskrift, eller blindeskrift. Elias Hofgaard skal ha grått av glede den dagen han fant Ragnhild sittende og lese høyt fra katekismen.

To år etter at Ragnhild kom til Furubakken, vinteren 1890, kom det ifølge Ragnvald Hammers beretning storfint besøk til døveskolen i Hamar: Selveste kronprins Gustav. Etter å ha snakket litt med Ragnhild skal kronprinsen ha blitt både imponert og rørt. Da han forlot skolen, ga han 50 kroner til Ragnhild.

"Da utbrøt hun gledestrålende: Kronprinsen er meget snill. Jeg vil kjøpe en ku. Jeg vil forære far og mor en stor ku!"

Skoleflink

At Ragnhild hadde lært seg å snakke var en bragd. At hun nå også kunne lese med blindeskrift bidro til at hun gjorde store framskritt også i de vanlige skolefagene. Et kart over Europa på veggen, der landegrensene var avmerket med opphøyde punkter, gjorde at hun kunne plassere alle land på rett sted. Hun var også god i praktisk regning, spesielt renteregning.

Selv om Ragnhild satt mye alene var hun også pratsom. Og hun hadde både humor og en god porsjon selvironi. En dag skal en Oslo-dame ha spurt Ragnhild om det var lenge siden hun hadde sett sin mor:

"Da lo Ragnhild muntert og slo avvergende ut med hånden: Sett! sa hun og lo igjen."

Etter åtte år hos Elias Hofgaard ble Ragnhild konfirmert. For Hofgaard var dette en triumfdag, og han overhørte henne selv:

"Hun viste sikker forståelse, der var ingen vakling om meningen. En og annen gang kunne hun snuble over en vanskelig lydforbindelse. Men hun klarte det fint, bedre enn flere av sine skolekamerater".

Hofgaards triste skjebne

Etter konfirmasjonen måtte Ragnhild forlate skolen i Hamar. Uten Hofgaard som veileder stagnerte utviklingen. Han besøkte sin tidligere elev hver sommer. Da han så at Ragnhild ikke trivdes, fikk hun lov til å komme tilbake igjen på skolen noen år. Og da Ragnhild flyttet hjem igjen, fortsatte Hofgaard å komme på besøk, senest i påsken 1904.

Arbeidet han utførte med Ragnhild Kåta og de andre døve og døvblinde ved Hamar Døveskole tæret hardt på Elias Hofgaard. I tillegg til økonomiske problemer ble helsen stadig verre, både psykisk og fysisk. En sykkelulykke hadde dessuten skadet balansenerven til Hofgaard.

Balanseproblemene ble til slutt Hofgaards ende. I november 1906 stod han på Ljan stasjon, mistet likevekten og falt foran utenlandstoget. Hofgaard ble overkjørt og drept av toget, bare 50 år gammel.

Ragnhild Kåta sørget dypt over sin læremester, og ble innesluttet:

"Et sterkt lys i hennes mørke tilværelse var slokt".

Æres den som æres bør

Petra Heiberg jobbet ved Hamar Døveskole fra 1892. I likhet med sin læremester Elias Hofgaard jobbet hun mye med både Ragnhild Kåta og andre døvblinde elever ved skolen, helt til den ble nedlagt i 1936.

Da hadde Helen Keller blitt verdenskjent som både taler, skribent og forfatter. Men at amerikanerne tok æren for den såkalte Tadoma-metoden som gjorde at døvblinde Helen Keller hadde lært seg å snakke, falt Heiberg tungt for brystet. I en artikkel i tidsskriftet "De Døves Vel" fra 1936 tordnet hun løs mot påstandene fra USA under tittelen "Æres den som æres bør".

"Nu kommer forstanderen av Perkins skole i USA med radioforedrag og forteller at metoden er splinter ny og som vi må forstå er amerikansk. Visstnok er Hofgaard for lengst i sin grav, men hans elev, Ragnhild Kåta, lever og kan bevise hans metode for hvem som helst. Jeg synes at Perkins skolen ikke hadde tapt noe om forstanderen ærlig og redelig hadde sagt at denne splinter nye metode er praktisert i 50 år ved Hamar skole for døve".

Mer kjærlighet enn berømmelse

– Elias Hofgaard og Petra Heiberg var nok mer opptatt av å gi nestekjærlighet til mennesker med utfordringer enn å høste ære og berømmelse for det, mener Per-Øivind Sandberg.

Han mener Helen Kellers store fortjeneste er at hun var et utadvendt og kjent menneske, og at hun gjorde mye for de døvblindes sak.

– Noen kunne kanskje ønske at de hadde klart å gjøre noe tilsvarende i Hamar på den tida, men det var vel litt andre ressurser i USA enn det var her, vil jeg tro, sier Sandberg.

Siste år i Hamar

Etter å ha bodd hos sin søster på Raufoss i flere år, flyttet Ragnhild Kåta tilbake til Hamar i 1937. Da hadde De Døves Vel kjøpt en eiendom idyllisk plassert langs Mjøsa. Kåta levde godt her til hun døde av bronkitt i 1947, 73 år gammel.

Selv uten å se eller høre klarte Kåta å forsørge seg selv. Hun strikket mye, spesielt fingervanter, som hun hadde mange bestillinger på.

I hele sitt liv var Kåta dypt troende. En gang da livet nærmet seg slutten skal en gjest ha spurt Ragnhild om hva hun tenkte på når hun var alene:

"Jeg tenker på Gud. Jeg ber om at jeg må få komme til himmelen, og at jeg der må få se og høre".

Kilder:

Per-Øivind Sandberg: Historien om De Døves Vel

Ragnvald Hammer: Ragnhild Kåta – et sant eventyr