«Ida» ble voldtatt som sekstenåring: – Mamma vet det fortsatt ikke

Historiene er mange, i likhet med mørketallene. Ferske tall fra statsadvokaten i de tre politidistriktene i Hedmark og Oppland viser at 52 av 55 overgrepssaker blir henlagt . Mange kvier seg for, eller unngår å anmelde det. 15 av de 55 sakene skjedde i forbindelse med fest og 34 av sakene gjaldt relasjonsvoldtekter, der offer og overgriper var bekjente.

Vet ikke

Vi har snakket med «Ida», som har valgt å fortelle sin historie. «Ida» er ikke jentas virkelige navn. Hun ønsker å være anonym ettersom hun bare var 16 år da hun ble voldtatt og de nærmeste fortsatt ikke vet om det. Selv om det nå har gått fem år siden hendelsen, sitter detaljene fortsatt sterkt i minne hos den unge jenta. Hun forteller:

– Vi var en venninnegjeng som skulle på en lokalfest. Jeg hadde blitt 16 år noen måneder tidligere og dette var en av mine første, ordentlige fester, så jeg gledet meg veldig. Da vi kom frem til lokalet, ble vi bedt om å vente utenfor. Jeg var ganske beruset og satt meg inntil en vegg, samtidig som venninnene mine forsvant fra meg.

«Ida» vokste opp i Hedmark, der denne typen lokalfester er vanlig for mindreårige. Hun har i dag flyttet til et annet fylke og lever som student. Hun har det bra, og trives godt. Jenta har også fått flere nye bekjentskaper, men det er ikke mange som vet om denne delen av fortiden hennes.

Mange unngår å anmelde

Ifølge en reportasje, skrevet i A-magasinet, mener politiet at det skjer minimum 8000, kanskje så mange som 16.000 voldtekter og voldtektsforsøk i Norgen hvert år. Ettersom mange velger å ikke anmelde, er det vanskelig å vite hvor store disse tallene egentlig er.
Kilde: A-magasinet 17, 24.april 2015

Nå ønsker flere å få de reelle tallene frem i lyset. Blant annet har det feministiske tidsskriftet «Fett», satt i gang en kampanje for å synliggjøre et problem mange kjenner på kroppen. Denne går ut på at norske kvinner sprer sine erfaringer med seksuell trakassering på twitter ved bruk av emneknaggen #jegharopplevd.

Her forteller kvinnene kort og konsist, og under fullt navn hva de har opplevd. Kampanjen er et forsøk på å skape åpenhet rundt et tabubelagt tema.

Redaktør Hilde Sofie Pettersen sier til VG at kampanjen er en reaksjon på «Trygdekontoret»-debatten som fulgte etter at Kari Jaquesson ble porno-parodiert av NRK-programmet. Fenomenet har oppnådd stor popularitet på internett og tusenvis av twittermeldinger har nå blitt delt, skriver VG.

I tillegg er det tydelig at også mennene engasjerer seg. Shazia Sarwar, skriver i en kronikk i VG at støtten fra norske menn er massiv på tråden på twitter.

– Å unnskylde trakassering av kvinner ved å si at «menn er menn», er en grov undervurdering av menn generelt. Dette er en umyndiggjøring som de fleste mannfolk ikke vil finne seg i. De aksepterer heller ingen bagatellisering av temaet, skriver hun.

– Han spurte om vi skulle gå en tur

Den unge jenta flakker med blikket og ser ned i kaffekoppen sin mens hun forteller. Hun forteller om en gutt som kom bort til henne og sa at han godt kunne gå en tur med henne om hun trengte luft. «Ida» takket ja ettersom hun hadde godt av en gåtur. Men da de var kommet et lite stykke unna lokalet, merket hun at noe var galt.

– Han ble aggressiv og dro meg inn i skogen. Da jeg forsøkte å rope om hjelp, slo han meg hardt i magen. Han kalte meg hore, og sa at det var jeg som hadde lurt han. I frykt for å bli slått igjen, ga jeg opp, han var sterkere enn meg og jeg følte meg maktesløs. Da han var ferdig, kledde han på seg, spyttet på meg og gikk sin vei. Jeg lå igjen alene i skogen og gråt, før jeg vaklet meg tilbake til festen, uten å fortelle noen hva som hadde skjedd. Slik mistet jeg jomfrudommen min.

Anmeldte du han?

– Nei, det gjorde jeg ikke. Jeg var bare 16 år, livredd og visste hverken hva jeg skulle gjøre eller hvor jeg skulle søke hjelp. Det eneste jeg husket var guttens hårfarge så det føltes helt umulig å skulle greie å identifisere han. Samtidig visste jeg at om jeg anmeldte, ville mamma få greie på det og det ville jeg ikke.

Må endre fokus

Patricia Kaatee, politisk rådgiver i Amnesty Norge med ansvar for arbeidet med seksuelle- og reproduktive rettigheter, sier at fokuset må flyttes fra offer til overgriper.

Hun forteller at det er for mye fokus på hva kvinner skal gjøre for å unngå å bli voldtatt eller andre former for overgrep og trakassering. Dette er ifølge Amnesty ikke veien å gå og de ønsker derfor å endre på fokuspunktene.

– Til syvende og sist så er det holdningene til den som begår overgrepene som må endres, ikke motsatt. Vi vet at det er menn som begår overgrepene og det er derfor denne målgruppen vi er nødt til å nå ut til. Dette for å kunne sette en tydelig grense mellom hva som er god seksualitet og hva som er voldtekt, forteller Kaatee.

Russen tar forholdsregler

Mai er en måned for fest og moro, og det høres årlig om overgrep på de større russetreffene. Derfor er det viktig at russen også tenker sikkerhet og tar ansvar.

– Vi går aldri alene og vi sørger alltid for å ha mobilen påskrudd og i nærheten. Dette sier russejentene Hanne Holmlund (18), Heidi Grande (19), Mari Kjernåsen (18), Regine Johannessen (18) og Klara Bakken (18), fra Ringsaker videregående skole i Brumunddal. – I tillegg er vi veldig påpasselige med drikke vårt, og tar ikke i mot noe av ukjente.

Jentene er godt inneforstått med hva som kan skje når mange ungdommer samles på et område, samtidig som det inntas alkohol.

– Det er viktig at vi passer på hverandre, slik at russetiden blir best mulig for flest mulig, sier russejentene.

De kjenner selv flere som har blitt utsatt for overgrep og voldtekt.

«Ida» var redd for ikke å få støtte

Når vi spør henne hvorfor hun ikke har fortalt moren sin om hendelsen, blir hun stille et øyeblikk. Det er tydelig at spørsmålet plager henne, før hun omsider svarer.

– Det var nok hvordan hun kom til å reagere, som skremte meg mest. Ville hun støtte meg, og ville hun tro meg i det hele tatt? Kanskje ville hun si at det var fordi jeg hadde på meg kort kjole eller at det hadde skjedd fordi jeg hadde drukket for mye. Tanken på at hun kunne ha hjulpet meg, slo meg rett og slett ikke.

Hun legger også til at hun i ettertid har angret på at hun ikke snakket med noen om hva hun hadde opplevd, med en gang.

– Først når jeg begynte på videregående, greide jeg å åpne meg for noen i klassen. Jeg hadde også lenge problemer med å ha nærhontakt med gutter. En liten klem kunne være nok til at jeg trakk meg unna. Man blir veldig paranoid av en slik hendelse. Selv om det nå har gått fem år, og jeg har kommet over frykten, bærer jeg ofte voldtektsalarm når jeg er ute på byen. Jeg har også med meg nøkler jeg kan bruke til å forsvare meg med, om det skulle skje noe.

Men dine nærmeste vet fortsatt ingenting?

– Nei, jeg greide ikke å tro at de ville støtte meg og om de i det hele tatt ville tro meg. Jeg sa det ikke den gangen, og jeg har enda ikke fått meg til å fortelle det til mamma og resten av den nære familien. En dag kommer jeg nok til å si det, jeg vet bare ikke når.