I dag feirer de 70 år som forsvarsverk mot Russland

Garnisonen i Porsanger kan se tilbake på 70 år med Nato-øvelser, alarmer, beredskapsbygging og et stadig vaktsomt øye mot kjempen i øst. Nå mener flere at det er på tide å vekke verdens nordligste militærgarnison til live igjen.

Øvelse på Porsangmoen

Heimevernet øver hos Garnisonen i Porsanger under øvelsen Joint Viking i vinter. Øvelsen provoserte reaksjoner fra Russland, slik som denne typen øvelser også gjorde under den kalde krigen.

Foto: Kristian Kapelrud/HV/Forsvaret / Kristian Kapelrud

Midt på natten kunne Nato-alarmen gå. Den ble satt i gang i Tyrkia, og spredte seg til alle Nato-landene, til militærleire over hele Europa. Og til Porsangmoen, der Tor Reidar Boland (70) og medsoldatene hans måtte opp av senga og ut på post.

– Det gikk en alarm, det ble tut-tut-tut over leiren, forteller Boland, som var stasjonert ved Garnisonen i Porsanger fra 1972 til 2001.

Tor Reidar Boland

Tor Reidar Boland, tidligere kaptein og forfatter av 'Jubileumsbok for Garnisonen i Porsanger' (1995).

Foto: Eilif Aslaksen / NRK

– En vaktbil kjørte ut og vekket opp alle som sov i boligfeltet, og så var det å rykke ut til de faste stillingene vi hadde. Hele garnisonen var ute på krigsfot

Det hjalp ikke om man lå og sov. Og ikke om unger og kjerringer sov heller.

– De fant seg jo i det. I dag ville det nok ikke gått like bra, tror jeg, humrer Boland.

– Men det var sånn det var. Man fant seg i det. Vi var et eget samfunn her, og dette var jobben vår.

70 år med storpolitisk spill

Da Boland kom til Porsangmoen ble han en del av en gullalder, i alle fall for militæret. På det meste var det det over tusen mennesker i sving i leiren utenfor Lakselv, hjemmet til verdens nordligste militære garnison - Garnisonen i Porsanger.

Men nå, 70 år etter at garnisonen ble grunnlagt, er det bare en brøkdel igjen. Rundt 100 mann er igjen av det som i sin tid var tenkt som Norges andre forsvarslinje mot en invasjon fra Sovjet.

I dag er det jo tomt her. Det er nærmest ingen aktivitet. Det er dødt, mye dødt.

Tor Reidar Boland

– Det har vært 20 år med ganske heftig omstilling, sier Ståle Grytli, oberstløytnant og plasskommandant for Garnisonen i Porsanger.

Ståle Grytli

Ståle Grytli, oberstløytnant og plasskomandant for Garnisonen i Porsanger.

Foto: Forsvaret

Han ønsker å bruke 70-årsjubileet for å se tilbake på avdelingens historie og styrke garnisonens identitet.

– Gjennom å gå gjennom vår historie vil vi bli minnet på hvor vi kommer fra, hvorfor vi ble til, og hvorfor er vi her er i dag, sier han.

Og på mange måter speiler garnisonens historie også utviklingen i Europa etter andre verdenskrig. Helt siden den ble opprettet har garnisonen blitt formet av det storpolitiske spillet ute i verden.

– Bare utedoen stod igjen

Det startet da det egentlig skulle være slutt. Da behovet for leire og soldater skulle vært over. Men da freden kom den 8. mai 1945 kom, sendte oberst Arne Dagfinn Dahl mannskap ut for å finne et egnet sted for en ny militærforlegning i Finnmark.

Ingen av de tidligere leirene i fylket var aktuelle, spesielt fordi en av dem lå på feil side av Tanaelva, for nært grensa til Sovjet.

– Dahl var nok ikke så glad i Stalin og stolte nok ikke helt på ham, heller, sier Boland, som også har skrevet en bok om garnisonens historie.

– Så han mente at midt-Finnmark måtte være et gunstig sted å etablere en militær enhet.

Porsangermoen høsten 1945

Da Porsangmoen og Garnisonen i Porsanger ble etablert høsten 1945 var de eneste byggene som stod igjen en utedo og flere jordhuler som russiske krigsfanger hadde søkt ly i.

Foto: Harald Rognhaug

De fleste forsvarsverkene i Finnmark var rasert etter at tyskerne brente fylket, og Dahl måtte opprette den nye leiren i ruinene etter de tyske troppene, uten strøm, vann og infrastruktur.

– Det var jo helt tragiske forhold her i starten. Det eneste som stod igjen her var en utedo i en av piggtrådinnhengningene, sier Boland.

Fra fangeleir til militærleir

Det vil si, utedoen var ikke den eneste konstruksjonen som stod igjen. Men den var nok luksuriøs sammenlignet med de andre bygningene soldatene fant.

Russerhuler porsangmoen 1946

'Russerhuler', ca. 1945.

Foto: Garnisonen i Porsangers arkiv/Tor R.Boland

– Tyskerne hadde hatt to store fangeleirer her, og de hadde etterlatt seg en del russerhuler, forteller Boland.

– Det vil si at når tyskerne hadde fanger på vandring, for å sette dem til å gjøre veiarbeider og forskjellige ting, så måtte fangene grave seg ned i sandhauger om natten for å overleve i det arktiske miljøet.

Riktig så barskt var det nok ikke for de første soldatene som kom til det som skulle bli Porsangmoen høsten 1945. Men i likhet med resten av befolkningen i fylket måtte soldatene ta til takke med det lille de kunne finne eller lage selv.

Faneoverrekkelse fra kongen til Garnisjonssjef

Kong Olav overrekker Garnisonen i Porsanger den karakteristiske blå fanen med det gullfargede ulvehodet. Fanen skal gis tilbake til garnisonen under jubileet etter et kort opphold på Forsvarsmuseet.

Foto: Garnisonen i Porsangers arkiv/Tor R.Boland

De bodde i telt og finerhytter, uten elektrisitet, og måtte bygge strømkraftverk og vannforsyning selv.

– Man startet på mange måter fra bunnen, på samme måte som resten av Finnmark etter nedbrenninga, sier oberstløytnant Grytli.

– Mens resten av landet har bilder av dansende folk og fungerende infrastruktur i Bergen og Oslo i etterkrigstida og i maidagene etter frigjøringa, så startet Finnmark på et helt annet sted. Og det er klart at det nok preget mange av de som tjenestegjorde her.

Opprustning og nedrustning

De første årene var det stusslige forhold for garnisonen, ifølge Boland. Vendepunktet kom med Korea-krigen i 1953. Den kalde krigen var i full gang. Cuba-krisen kom ti år etterpå. Den Sovjetiske innmarsjen i Tsjekkoslovakia i 1968.

Og den 7. juni samme år sto sovjetiske tanks oppstilt langs grensen ved Elveneset i Finnmark. Sovjet var misfornøyde med Nato-øvelsen Polar Express som ble arrangert i fylket.

Leopard 1 stridsvogn

Soldater i en Leopard 1 stridsvogn, en gang på 70-tallet. Stridsvogntroppen ble opprettet i 1972 under oppbyggingen av garnisonen etter konfrontasjonene mellom Vesten og Sovjet på 60-tallet.

Foto: Garnisonen i Porsangers arkiv/Tor R.Boland

Dette ble startskuddet for gullalderen som Boland ble en del av. Men om den kalde krigen bygde garnisonen opp, så skulle også den varmere perioden etter murens fall bety store omstillinger.

– Det ble en helt annen temperatur mellom øst og vest, sier Boland.

– Man tok bort beredskapen, MFA batteriet borte, stridsvognstroppen ble borte, materiellet ble borte, så gikk også luftvernbatteriet inn i 1994.

Antallet soldater i Finnmark sank også i løpet av 90-tallet. Og i dag er det for det meste besøkende avdelinger fra Norge og Nato som holder hus på Porsangmoen.

– I dag er det jo tomt her, sukker Boland.

– Det er nærmest ingen aktivitet. Det er dødt, mye dødt.

I skyggen av Russland

Men flere mener nå at tida igjen har kommet for Garnisonen i Porsanger. Etter tiår med omorganisering og nedbemanning tas det nå til orde for å styrke hærens nærvær i Finnmark igjen.

Og igjen er det kanskje Norges forhold til sin nabo i øst som kommer til å forme fremtiden for garnisonen . Da ekspertgruppen for forsvaret av Norge la fram sin rapport Et felles løft i vår, konkluderte de med at Russland «vil være den viktigste faktoren i norsk forsvarsplanlegging i overskuelig fremtid». Tidligere i år uttalte også den norske hærsjefen, generalinspektør for hæren Rune Jakobsen, at politikerne bør vurdere å sende kampsoldater til Finnmark.

Jegere fra Porsangmoen under vinterøvelse

Jegere fra Garnisonen i Porsanger under en vinterøvelse i 2006.

Foto: Torgeir Haugaard / Forsvaret

– Russland er ikke en trussel mot Norge nå. Men, om trusselbildet forandrer seg så er økt fysisk nærvær en mulighet, sa han til NRK.

– Ett alternativ er å gjenopprette den gamle jegerbataljonen vi hadde i Garnisonen i Porsanger.

Eventuelle endringer i forsvarskartet vil ikke bli kjent før forslagene legges fram for politikerne 1. otober i år. Men Tor Reidar Boland er klar i sin sak.

– Finnmark er i dag et brennpunkt. Det er ikke tvil om at vi må gjøre noe for å få beredskapen opp. Slik det er i dag er Finnmark forsvarsløse, kan du si, sier han.

Soldater i stjerneskinn under Joint Viking-øvelsen.

For det meste er det eksterne avdelinger på øvelse som skaper liv og røre på Porsangermoen i dag. Slik som under Joint Viking-øvelsen i vinter.

Foto: Synne Nilsson, Synne Nilsson/HV/Forsvaret

- Vi vil lære av fortida

Ståle Grytli understreker på sin side at 70-årsjubileet for Garnisonen i Porsanger ikke er tenkt som et innlegg i debatten om garnisonens framtid.

I stedet ønsker Grytli å samle flere av de som tidligere har vært stasjonert på Porsangmoen for å se på hva man kan ta med seg av lærdom fra garnisonens 70 år.

– Jeg mener det er viktig å rekapitulere vår historie nå mens folk fortsatt kan være med å bidra, sånn at vi er i stand til å lære av fortida vår.

– Hva kan dere lære av de 70 årene som har gått?

– Det er det denne helga skal vise oss, sier Grytli.

– Dette er ikke noen velregissert arrangement der jeg har bestemt utkommet. De som var her i samtiden skal få lov til å gi sin personlige redegjørelse og sin opplevelse av ting, og hva de i ettertid opplever var viktig og som vi burde ta vare på. Og det skal vi lytte til.